Hvordan forholde seg til en politisk mutant som medie­trente et monster på si?

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

En gang på nyåret i 2019, trolig bare et par uker før Dagens Næringsliv var først ute med nyheten om at Steve Bannon var invitert til Nordiske Mediedager (NMD), ble samme Bannon sluppet inn i en luksusleilighet på Upper East Side på Manhattan, ikke langt fra Central Park.

I Epstein-dokumentene som er tilgjengeliggjort, er det klart at Bannon var her ofte – og at han var i tett dialog med eieren, Jeffrey Epstein. Til tider daglig.

Med noen unntak var det ikke så mange som visste om koblingen mellom de to.

Dårlig idé

Tilbake i 2019 ble det en stor debatt om det var riktig å invitere Bannon til Bergen.

Ikke alle mente at det var en god idé at mannen som hadde vært toppsjef i den høyrepopulistiske nettavisen Breitbart, dokumentarfilmskaper med sterk politisk slagside og rådgiver og valgkampleder for Donald Trump, skulle være trekkplaster.

Kritikerne pekte på at ved å gi Bannon en hovedrolle på NMD, bidro man til å legitimere og normalisere høyreekstrem ideologi og nasjonalisme. Mange reagerte også sterkt på at en mann som omtalte journalister som «fiender av folket», ble invitert til en mediekonferanse.

Motstanden handlet også om frykten for at festivalen ble brukt som en ren PR-plattform for hans politiske kampanje i Europa, som pågikk på den tiden. Fra Bergen reiste Bannon til Oslo for å delta på et arrangement i regi av Document.

Selv hadde jeg den gang en litt annen tilnærming. To dager før Bannon gikk på scenen i Grieghallen, publiserte jeg en kommentar med tittelen «Bortkastet tid med Bannon i Bergen». 

Storhetstiden over

Mitt utgangspunkt var at han var en has-been, at han ikke lenger var relevant. Jeg skrev blant annet:

«Hadde Bannon kommet til Bergen for 3-4 år siden, kunne han muligens sagt noe interessant om medieutviklingen, men endringene i vår bransje går nå så fort, at det å få Bannon på scenen i Bergen i 2019 blir som å lokke med en artist som hadde sin storhetstid et par tiår før årtusenskiftet, og som nå underholder på høyfjellshotell. I dette tilfellet også en artist som aldri toppet hitlistene her i landet.»

Om forfatteren

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Verken teksten eller konklusjonen har holdt seg særlig bra, selv uavhengig av Epstein-avsløringene. 

Men den fikk overraskende mye oppmerksomhet. Dagen før Bannons opptreden medvirket jeg i et radioprogram på NRK. Minutter etter at Bannon gikk av scenen, deltok jeg direkte i en annen radiosending hvor jeg forsøkte å oppsummere for NRKs lyttere hva som hadde foregått på scenen. I tillegg måtte jeg takke nei til en forespørsel fra Dagsnytt 18 for å rekke flyet hjem.

Alt var feil

Problemet er at jeg tok feil.

Utgangspunktet mitt var ikke riktig. Bannons rolle hadde kanskje endret seg – også i et rent medieperspektiv, men det hadde ikke jeg fått med meg.

Å slå fast hva som er det mest sjokkerende som har kommet fram etter at amerikanske myndigheter har frigjort mange millioner Epstein-dokumenter, er etter hvert blitt noe tåkete.

Men tilbake i 2021, flere år før det første dokumentslippet, var det ei bok som fikk meg til å måpe. Nærmere bestemt siste kapittel i journalist og forfatter Michael Wolffs samling med portrettintervjuer: «Too Famous: The Rich, the Powerful, the Wishful, the Notorious, the Damned».

Under vignetten «Monster» møter vi Epstein. Dette er også det eneste portrettet i boka som ikke er publisert tidligere.

Teksten skal være skrevet i 2020, men det meste i historien utspiller seg i første halvår 2019, noen måneder etter at avisen Miami Herald publiserte artikkelserien «Perversion of Justice», signert journalisten Julie Brown. 

Og historien starter med at Bannon ankommer Epsteins luksusleilighet et par måneder før han skal stå på scenen i Bergen.

Flue på veggen

Selv om det tidligere var publisert kritiske artikler om Epstein – blant annet i Daily Beast og New York Post – som påpekte at han var dømt for seksuell omgang med mindreårige, ble Browns serie starten på slutten for ham.

Enkelte aviser har så høy vekst at man kan lure på om det mangler et komma

Mye av teksten i Wolffs bok, hvor han er flue på veggen både i leiligheten i New York og senere i Paris, handler om hvordan Epstein og hans hjelpere skulle slå tilbake mot anklagene. 

En idé var å la Epstein stille opp i et stort intervju. Det er her Bannon tar på seg medietreningsoppgaven.

I en scene fra leiligheten, beskriver Wolff hvordan Epstein og Bannon øver til intervjuet:

SB: Jeffrey, takk for at du er her med oss ... em ... hva er en hedgefondforvalter?

JE: Spør du meg om det fordi du tror jeg er en hedgefondforvalter? Jeg vil mye heller bli kalt en pedofil enn en hedgefondforvalter.

Senere, i en pause hvor Epstein har gått ut av rommet:

«Jeg tror nesten han kunne klart det. Man får lyst til å bli kjent med ham. Bare at ordene er en fullstendig jævla katastrofe. Problemet er at han er ærlig. Og han ønsker å være ærlig. Han vil at folk skal forstå hvem han egentlig er. Hvert svar reiser flere spørsmål.»

«Samtidig høres alt ganske lugubert ut», sa kameramannen.

«Kom igjen, dude. Dette stinker.» Bannon lo hjertelig. «Gud, alt er sånt pisspreik. Ingenting i denne historien gir mening. Noe som er akkurat det som gjør den så jævla fengslende.»

– Fantastisk historie

Enda litt senere, når Epstein er tilbake:

«Dude», sa Bannon, «jeg aner ikke hvem faen du er» – han slo i bordet – «men dette er en fantastisk historie.»

«Og vi har ikke engang kommet til jentene», sa Epstein.

«Historien er utrolig selv uten hovedbegivenheten – du har faktisk avledet oppmerksomheten fra hovedbegivenheten.»

Wolffs bok fikk litt oppmerksomhet da den ble sluppet, men i ettertid overraskende lite. Tidligere mediespaltist i New York Times, Ben Smith, laget en sak, og her slipper Bannon til med at Wolffs beskrivelse ikke er helt riktig. Ifølge Bannon var han ikke medietrener, han arbeidet med en dokumentar om Epstein.

I forrige uke publiserte New York Times en større artikkel om Bannons forhold til Epstein som i stor grad bekrefter det Wolff skrev i sin bok.

New York Times-artikkelen bygger i stor grad på de Epstein-dokumentene som er frigjort. Avisen gjengir blant annet tekstmeldinger mellom de to. 

Meldingen under ble sendt i april 2019, måneden før Bannon kom til Bergen:

«Først må vi slå tilbake mot løgnene; deretter knuse pedofili- og menneskehandels-narrativet; og så gjenoppbygge imaget ditt som filantrop.»

I en uttalelse til New York Times gjentar Bannon at han ikke var medietrener, men en filmskaper med lang erfaring i å intervjue kontroversielle figurer.

«Det er det eneste perspektivet denne private kommunikasjonen bør ses gjennom – en dokumentarfilmskaper som over tid jobber for å sikre 50 timer med intervjuer fra et menneske som lever tilbaketrukket», skriver Bannon og opplyser videre at planen er å ferdiggjøre en Epstein-dokumentar i løpet av året. 

Vurderte annerledes i dag

Tidligere i år kunne Nationen fortelle at Bannon trolig kom mer eller mindre rett fra Epsteins etter hvert så beryktede øy da han landet på Flesland. 

Til avisen forteller NMDs festivalsjef Guri Heftye at Bannon nok ikke hadde blitt invitert i dag.

– Det er lett å ta stilling nå som vi vet så veldig mye mer enn vi visste den gangen, men ja, jeg tror vi ville vurdert det annerledes i dag.

Jeg hadde også formulert meg annerledes skulle jeg skrevet min kommentar nå. Men det burde jeg gjort uavhengig av Epstein-avsløringene. For fra et medieperspektiv kan man argumentere for at Bannon i dag har mer direkte makt enn i Breitbart-tiden.

Høsten 2019, året hvor alt skjedde, startet han podkasten War Room: Impeachment, med et spesifikt fokus på å forsvare Trump under den første riksrettssaken mot ham. Etter at riksrettssaken var over, fortsatte programmet under navnet War Room – og utviklet seg til å bli den permanente politiske plattformen det er i dag.

Mange av de mest profilerte høyreorienterte medlemmene i den amerikanske kongressen, som Marjorie Taylor Greene – i hvert fall inntil hun falt i unåde hos Trump, og Matt Gaetz, ser på War Room som sin viktigste medieplattform. Viktigere enn Fox News.

Mer mediemakt

Der han tidligere drev en nettavis, driver Bannon nå en operasjonssentral. Rekkevidden er ikke helt den samme som i Breitbart-årene, men det spiller ingen rolle så lenge han når de riktige folkene.

Kanskje er det han holder på med nå et stykke unna det vi forbinder med tradisjonelle medier, men det er absolutt media – om vi liker det eller ikke. Så med det som utgangspunkt hadde det kanskje vært mer interessant å høre hva han har å si i dag, enn i 2019.

I tillegg avslører Epstein-dokumentene hvordan Bannon har jobbet i kulissene, også mot norske samfunnstopper. Et udatert bilde som er publisert av flere norske medier, viser Bannon sammen med Terje Rød-Larsen og Børge Brende. Bildet skal være tatt hjemme hos Epstein. 

Den siste tiden har jeg sett at flere spår at Bannons kobling til Epstein kanskje vil parkere ham en gang for alle. Selvsagt kan det skje, men historien om Bannon handler sjelden om sunn fornuft. 

For Bannon ble ikke borte; han muterte. Og han kan mutere igjen.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.