Når sponset slanke-app forkles som en gladhis­torie om livsstils­endring

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
• Innlegget ble først publisert hos Nea Radio.

To menn står og smiler mot kamera. De har gått ned til sammen 30 kilo. Det er sol i Namsos, og 60 smørpakker er stablet som et bilde på vektnedgangen. Det er en glad-sak. Men under den glatte overflaten dukker noen spørsmål opp.

De to som smiler bredt er nemlig to av Trøndelags mest profilerte musikere, og nå stiller de opp i ukeblad og aviser, poserer på toppen av fjell eller med hendene fulle av smørpakker, og deler sine slankehistorier.

Naturlig nok får historiene oppmerksomhet.

Må stilles spørsmål

Bjarne Brøndbo og Bård Jørgen «Bosse» Iversen i DDE er for mange folkelige og sympatiske skikkelser. Det er ikke vanskelig å heie på to voksne menn som tar grep om helsa si. Men når helsereisen skjer i regi av en kommersiell aktør som tilbyr slankemedisin og digital oppfølging til flere tusen kroner i måneden – og det hele pakkes inn i livsstilsreportasjer, leserinnlegg og umerkede ambassadørroller – da må det stilles noen spørsmål.

For hvem betaler egentlig for reisen? Hvor mye får ambassadørene Iversen og Brøndbo betalt? Og hvor går grensa mellom pasient, ambassadør og reklameplakat?

I flere redaksjonelle saker – blant annet i ukebladet Her og Nå – omtales Brøndbo og Iversens vektnedgang som inspirerende og imponerende. Det er det sikkert. Men det hele skjer i regi av et privat selskap, som tilbyr kostholdsoppfølging, coaching og tilgang til slankesprøyter.

I samme artikkel framgår det at de begge er ambassadører for dette selskapet. På enkelte innlegg i sosiale medier opplyser også Brøndbo om at det foreligger et betalt partnerskap mellom ham og selskapet. Likevel stiller de begge opp i mediesaker der rollen som ambassadør eller kommersiell representant verken nevnes tydelig i overskrifter eller innledninger.

Markedsføring for selskapet på DDE-kollegenes egne Facebook-sider er heller ikke merka som annonse. Og det finnes nok av influensere som har brent seg på manglende merking av sponsa produkter.

At musikerne får hjelp, er ikke kritikkverdig. Men når de – trolig som motytelse – fronter merkevaren i redaksjonelle saker og leserinnlegg uten at dette konsekvent merkes som betalt innhold eller at det blir opplyst om deres kommersiell rolle, blinker i alle fall varsellampene mine.

I mai publiserte Adresseavisen et leserinnlegg signert Iversen – et velskrevet og personlig innlegg om psykisk helse og overvekt blant menn. Her ble den digitale helsetjenesten og forskning på temaet omtalt. En lenke i nettsaken tok oss inn til nettopp nettsiden til dette selskapet. Kort tid etter ble både forskningen og lenken fjernet.

At slike elementer i ettertid må fjernes, viser nettopp hvor vanskelig det er å trekke grensene mellom redaksjonelt og kommersielt, mellom debatt og markedsføring.

Desto viktigere å være på vakt

Det finnes legitim og god hjelp å få for dem som sliter med overvekt. Men i et marked der kommersielle aktører, private helseklinikker og legemiddelselskaper posisjonerer seg for å selge medisiner og livsstilspakker, trengs en bevissthet og en journalistisk ryggmargsrefleks. Vi bør kunne forvente at redaktørstyrte medier gjør mer enn å publisere det som i praksis er reklame – og være åpne om når kilder opptrer med dobbeltroller.

Brøndbo og Iversen har fått hjelp og blitt lettere til beins – det er vel og bra det. Men journalistikken som har fulgt dem burde vært tyngre forankret. For når noen blir frontfigur for en behandling til flere tusen kroner i måneden, og vi ikke får vite om de selv har betalt – eller eventuelt får i betaling, kan det virke som det ikke bare er kroppene som er blitt lettere – men også presseetikken.