NJ svikter frilanserne

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Da Norsk Journalistlag satte foten ned og sa opp frilansavtalen med Mediebedriftenes Landsforening, ble det fremstilt som et nødvendig og riktig grep. Avtalen fungerte ikke. Den ble lite brukt. Den hadde liten verdi.

Men dette er ikke en ny erkjennelse. Det er en forsinket konsekvens av et problem som har ligget der i årevis: NJ har aldri klart å bygge en organisasjon som faktisk fungerer for frilansjournalister.

Endret alt – uten å endre noe

Da næringsforbudet for frilansjournalister ble opphevet for 24 år siden ble vi «herre i eget hus». Vi kunne etablere selskaper, fakturere oppdragsgivere og drive journalistikk som næringsvirksomhet.

Men samtidig skjedde det noe annet, og langt mer avgjørende. Mediehusene og oppdragsgiverne ble fritatt for arbeidsgiveransvar. Kostnader knyttet til arbeidsgiveravgift, feriepenger og sosiale rettigheter forsvant ut av deres budsjetter.

De forsvant ikke – de ble flyttet. Over på frilanserne.

Likevel ble ikke honorarene justert. De forble i stor grad de samme. Resultatet var enkelt: Mediehusene sparte penger. Frilanserne tok regningen.

Det er lett å påpeke dette i dag. Noe av kritikken bærer preg av etterpåklokskap. Samtidig er det nettopp i ettertid vi ser konsekvensene tydeligst. Det som fremsto som en frigjøring, ble også en forskyvning av makt og risiko som ingen tok fullt inn over seg da beslutningene ble tatt.

Frihet uten sikkerhetsnett

Som næringsdrivende er frilansjournalisten fullt og helt ansvarlig for egen økonomi og egen eksistens. Det finnes ingen arbeidsgiver som tar støyten når oppdrag uteblir. Ingen som betaler lønn mellom oppdrag. Ingen som sikrer rettigheter utover det man selv klarer å forhandle frem.

Dette er ikke nødvendigvis et problem i seg selv. Mange ønsker nettopp denne friheten. Men da forutsetter det at man også har reell markedsmakt og verktøy til å operere som næringsdrivende.

Det er nettopp her systemet svikter.

Tok aldri frilanserne på alvor

Kjernen i problemet er ikke avtalen med MBL. Den er bare et symptom.

Det egentlige problemet er at NJ aldri bygget seg opp som en organisasjon for frilansjournalister som næringsdrivende. Frilanserne ble i stedet forsøkt presset inn i en modell utviklet for fast ansatte, med tariffavtaler og kollektive forhandlinger som grunnmur.

Det er en modell som ikke passer. Og det har den aldri gjort.

Konsekvensene er tydelige. Frilanserne har manglet reell forhandlingskraft, samtidig som deres spesifikke behov – knyttet til kontrakter, prissetting, rettigheter og økonomisk bærekraft – i for liten grad har blitt prioritert.

Presset inn i feil støpeform

Utviklingen internt i NJ har forsterket dette. Frilansjournalistene har i økende grad blitt presset inn i samme støpeform som fast ansatte.

Tidligere hadde frilanserne egne møteplasser, som årsmøter og seminarer med tydelig frilansprofil. Disse er i stor grad blitt absorbert inn i bredere konferanser i regi av NJs lokallag. Dermed har man mistet noe helt sentralt: arenaer der frilansere møter frilansere, og diskuterer sine egne utfordringer på egne premisser.

Samtidig er organisasjonen rundt frilanserne bygget ned. Fra å ha dedikerte ressurser i NJ, er man i praksis redusert til null. 

Signaleffekten er vanskelig å misforstå for de rundt 600 frilansmedlemmene: Dette er ikke et prioritert område.

Finnes det bedre alternativer?

Når denne utviklingen legges sammen med de strukturelle svakhetene, blir spørsmålet uunngåelig: Finnes det bedre måter å organisere frilansjournalister på?

Poenget er ikke nødvendigvis at NJ må erstattes. Men det er legitimt å spørre om NJ alene er tilstrekkelig, eller om frilansjournalister trenger en organisering som faktisk er bygget for deres virkelighet.

Et veiskille – og blikk i speilet

Når NJ sa opp frilansavtalen, kan det tolkes som handlekraft. Men det kan også tolkes som det det egentlig er: en sen erkjennelse av at modellen ikke fungerer.

De aller fleste frilansjournalister er næringsdrivende. De bærer risikoen selv. De må sikre sin egen eksistens i et krevende marked.

Da holder det ikke med en organisasjon som i beste fall forsøker å inkludere dem.

Veien videre

Nå er det på tide at NJ slutter å forsøke å lappe sammen en modell som aldri har fungert. Organisasjonen må ta et reelt skritt tilbake og erkjenne at frilans­journalistene har andre behov enn fast ansatte.

Det betyr å sette ned en arbeidsgruppe som kartlegger frilansernes situasjon. Som selvstendig næringsdrivende, med alle de økonomiske og kontrakts­messige utfordringene det medfører. 

Først når NJ ser frilanserne som de næringsdrivende aktørene de faktisk er, kan man lage tiltak som gir reell trygghet og styrket markedsposisjon.

– Veldig glad for at NJ satte foten ned

Når det er sagt, må også organisasjonen styrkes med kompetanse og ressurser som kan gi målrettet støtte til næringsdrivende frilansjournalister. 

Det handler om juridisk rådgivning, kontraktsmaler, verktøy for prisfastsettelse og økonomisk rådgivning – alt som gjør det mulig å operere som frilanser uten å stå alene.

Først da kan NJ bli mer enn en avlegger for fast ansatte. Først da kan frilansjournalister oppleve å ha en organisasjon som virkelig arbeider for dem, på deres egne premisser.

Etterpåklokskap

Denne våren er det 40 år siden jeg meldte meg inn i Norsk Journalistlag. 

Det betyr i praksis at dette også kan leses som en klassisk øvelse i etterpåklokskap fra en som har vært med lenge nok til å mene noe om det meste – og fortsatt ikke helt har lært å la være.

Men kanskje er det nettopp poenget. Noen ganger må en «gammel» stemme minne om det åpenbare:

Spørsmålet er ikke lenger om NJ kan justere kursen. Spørsmålet er om de i det hele tatt er rigget for oppgaven?