Noen mystiske brev i barndoms­hjemmet ble starten på Oddrun Midtbøs nye bokprosjekt

– Det høres ut som en historie et pr-byrå kunne finne på for å selge, men det skjedde faktisk, sier Oddrun Midtbø.

Frilansjournalisten og forfatteren er aktuell med sin andre sakprosabok, «Lobotomert – ei skamplett i psykiatrihistoria».

Starten på prosjektet var rene tilfeldigheter, forteller hun til Journalisten.

Etter dødsfallet til Midtbøs mor ryddet hun og søstrene ut av barndomshjemmet, og mens mye gikk i makuleringsmaskina stoppet de opp ved noen merkelige brev som gjorde Midtbø bevisst på en slektning på farssiden hun ikke hadde visst om tidligere.

– Makuleringsmaskina stanset, og disse brevene dukket opp da søstera mi gikk gjennom det som gjensto. Så tilfeldig var det at jeg fant denne slektningen som hadde vært innlagt i mer enn 60 år av livet sitt, sier Midtbø.

Det var opplysninger om Midtbøs grandtante som dukket opp i brevene fra barndomshjemmet. Kunne grandtanta, som tilbrakte flere tiår på det som da het Valen sinnssykeasyl, ha blitt utsatt for lobotomi?

Jakt på journalinnsyn

Prosessen for å komme nærmere grandtantas historie ble etter hvert også en innsynskamp.

I boka har Midtbø gjort innsynssagaen, og detaljene om grandtanta, til en «bok i boka», med ti deler på blåfargede sider spredt ut blant de andre sidene.

Der fortelles historien om innsynsprosessen, først gjennom flere krav og klager til Norsk helsearkiv om innsyn i pasientjournalen, og flere påfølgende avslag. Senere gikk Midtbø veien om å få bokprosjektet godkjent som forskningsprosjekt hos Regionale komitéer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK), uten at det heller førte til innsyn i journalen.

Mens døren forble lukket for innsyn i Valen-journalen, piplet annen informasjon om grandtanta fram gjennom blant annet identifisert omtale i gamle utgaver av Polititidende. Det interne meddelelsesbladet er åpent for publikum når utgavene passerer 80 års alder.

Gjennom Bergen byarkiv fikk Midtbø også tilgang på grandtantas journal fra Neevengården, der hun ble innlagt i 1915. Byarkivet utleverte opplysningene fordi de er mer enn 110 år gamle, men Midtbø fikk også innsyn i perioden 1915-1920 fra Sandviken sykehus.

Der blir det tydelig at grandtanta går igjen i tvangsprotokoller, og var inn og ut av isolat. I 1920 ble hun overført til Valen asyl og omtalt som «uhelbredet» og «umulig menneske».

Full stans

Men tiden på Valen, fra 1920 til 1978, kommer Midtbø altså ikke nærmere via innsynsruten. Heller ikke visshet om hvorvidt grandtanta ble utsatt for lobotomi.

På de blå sidene i boka kommer det fram at Midtbø fikk hjelp av NJ-advokat og offentlighetsekspert Ina Lindahl Nyrud i løpet av prosessen.

Nyrud mener Arkivverket, som Norsk helsearkiv er en del av, burde vurdert innsynskravet etter offentlighetsloven, og også at tolkningen av helsepersonellovens innsynsrett er for snever. 

Korrespondent-perioden ble noe helt annet enn Roger Sevrin Bruland forventet

– Bestemmelsen er nettopp ment å åpne for innsyn etter en persons død, særlig der sterke samfunnshensyn gjør seg gjeldende. Her er det gått 47 år siden dødsfallet, og innsynskravet kommer fra både nærmeste pårørende og en journalist som undersøker mulig systemsvikt i offentlig helsehjelp, påpeker Nyrud i en e-post til Journalisten.

«Kva som skjedde med ho etter at ho kom til Valen asyl, veit berre dei som får tilgang til journalen av den allmektige og namnlause juristen i Helsearkivet. Men no veit eg at ho visste å setja spor etter seg, og var spesiell nok til at ho vart lagt merke til», skriver Midtbø mot slutten av «boka i boka».

Hun er tydelig på at innsynsprosessen var frustrerende.

– Samtidig, hadde Arkivverket gitt meg fullt innsyn med en gang, vet jeg ikke om jeg hadde tatt meg tiden til å lese meg gjennom hele historien om lobotomi. På en måte var det perfekt at ting skjedde slik det gjorde, sier Midtbø.

Publiserer på egenhånd

Boka har hun gitt ut på eget forlag, i likhet med hennes første og prisvinnende bok om sanatoriet Harastølen.

En befriende måte å jobbe på for en som har vært frilanser i pressen gjennom nesten 40 år, sier hun. 

– Jeg har skjønt at i bokverdenen kan jeg gå i dybden, jeg kan skrive om saker som er opplysende og viktige, og med egen publisering kan jeg styre hele prosessen selv. Jeg var nok lei av å pitche inn saker, forhandle om priser og oppleve at sakene ble brukt hos flere titalls samarbeidende medier.

Midtbø har gått fra å være en journalist som trodde hun aldri skulle gi ut bok, og enda mindre reise rundt og holde foredrag, til å føle seg hjemme i begge deler.

– Når man har noe viktig å fortelle om, viser det seg at det blir helt naturlig, avslutter hun.

LES OGSÅ:

Sniker inn spark mot medieledere i krimboka si