PFU-logikk omKoigi wa Wamwere
Et logisk krumspring og en unnamanøver fra Pressens Faglige Utvalgs side var det som skulle til for å glatte over VGs lite sjenerøse avslutning av den såkalte Wamwere-saken. I en ukes tid i april 2003 var den kenyanske eksilpolitikeren Koigi wa Wamwere og hans antatte misbruk av norsk uføretrygd gjenstand for nærgående oppmerksomhet i en klassisk avsløringsserie der VG avdekket det ene mistenkelige forholdet etter det andre. På dette tidlige stadiet ble det rimeligvis stående igjen en del ubesvarte spørsmål, men samlet sett var dette en serie med stort trykk og en eim av uaktsomt karakterdrap.
Serien utløste intern gransking i trygdeetaten, og i februar 2004 forelå resultatet. Rikstrygdeverket konkluderte med at det uberettiget var blitt utbetalt vel 90 000 kroner i uføretrygd til Wamwere. Han hadde oppfylt sin informasjonsplikt om grunnlaget for hoveddelen av beløpet – her var det Oppegård trygdekontor som hadde feilet ved å fortsette med utbetalingen til tross for at de burde visst bedre. Trygdekontoret påla Wamwere å betale tilbake 14 547 kroner fordi han hadde unnlatt å informere om forhold som fjernet grunnlaget for denne delen av utbetalingen. I et intervju med VG sa en representant for Rikstrygdeverket at verket ikke ønsket å fordele skyld i saken.
VGs artikkel om sluttresultatet var relativt kortfattet, men slått opp som dominerende sidetopp på en innside. Den tolinjers hovedtittelen var «SLIPPER anmeldelse». Under ingressen var lagt en enspaltet fortsettelse: «…men må betale tilbake 14 547 kroner» (24.2.2004).
En rekke sider ved avsløringsserien ble innklaget for PFU, men etter utløpt klagefrist. Klagerne (med samtykke fra Wamwere) konsentrerte seg derfor om artikkelen fra 2004. Om titteloppslaget hevdet de at det bidro til en ytterligere mistenkeliggjøring av Wamwere og dessuten brøt med Vær Varsom-plakatens regel om at titler skal ha dekning i den etterfølgende teksten. I sin kjennelse 25.1.2005 tar PFU ikke uttrykkelig stilling til hovedtittelen som sådan. I stedet uttaler utvalget at «avisen har dekning for sitt valg av innfallsvinkel, siden det må sees som sannsynlig at anmeldelse ville blitt inngitt hvis trygdekontorets granskning hadde gitt et annet resultat.»
Dette er unektelig logikk med en viss kuriositetsverdi: Hvis Rikstrygdeverket hadde kommet til at Wamwere var så sterkt å bebreide at han måtte anmeldes til politiet, ville han ha blitt anmeldt til politiet, ergo var det grunnlag for å bruke ordet anmeldelse i tittelen. Men verket hadde altså ikke kommet til et slikt resultat. Konklusjonen var åpenbart mer i slekt med juristenes «intet straffbart forhold» enn med «henlagt på grunn av bevisets stilling». Ordet «anmeldelse» er for øvrig ikke nevnt i VGs brødtekst overhodet, noe som indikerer at tittelen kan ha vært et hastig deskprodukt. Politianmeldelse og strafferettslig tiltale i saker om trygdemisbruk var riktignok omtalt i generelle former i avsløringsserien i april 2003, men nå var det altså februar 2004.
Et interessant faglig og etisk spørsmål som PFU unngår, er om hovedtittelen insinuerer skyld og kanskje særbehandling. Det er et ubestridelig faktum at Wamwere ikke ble politianmeldt, men kan man si at han SLIPPER anmeldelse uten derved å etterlate en hentydning om at her ble mannen til slutt reddet av flaks eller norsk snillisme? Som et samlet uttrykk etterlater ordlyden, versalene i øverste tittellinje og dimensjoneringen av oppslaget etter min mening en insinuasjon om skandaløse forhold. Det dreier seg om det fenomenet som filologer og kulturjournalister kaller «undertekst» og som kan leses mellom linjene. Når det gjelder eksemplet «SLAPP anmeldelse» behøver en verken være filolog eller klarsynt for å oppfatte budskapet – det holder å være VG-leser.
