Presseorganisasjonene burde klare å se lenger enn egne snevre behov

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

I en felles uttalelse krever pressens organisasjoner at noen store private bedrifter skal ta mer hensyn til dem. Det viser en svært mangelfull forståelse av dagens medievirkelighet.

Ett enkelt tankeekspriment der man bytter ut ordet «redaksjonelt» med for eksempel oss i Attac får fram absurditeten i kravene de stiller. «Plattformene må anerkjenne redaktørstyrt Attacs innhold som en prioritert innholdskategori». «Alt norsk redaksjonelt Attacs innhold på plattformene må være umiddelbart gjenkjennbart». 

Slik kan vi fortsette. Kravet om særbehandling for seg selv er en underlig inngangsvinkel for regulering av den offentlige samtalen.

Kravene viser at rollen redaksjonelle media tidligere hadde som portvoktere til den offentlige debatten er erstattet av teknologigigantenes digitale portvokterrolle. For å nå leserne må media konkurrere med alle «innholdsprodusenter» i sosiale media, på betingelsene satt av andre selskaper. Det er ikke lenger redaktører som bestemmer, men algoritmer og underbetalte moderatorer.

 Annonsekroner og overvåkning

Den digitale medievirkeligheten krever reguleringer, men hovedproblemet for dagens redaktørstyrte medier er ikke at teknologigigantene ikke er snille nok med dem. 

Hovedproblemet er at annonseinntektene går til teknologigigantene på bekostning av de som skaper innholdet. Her er det mulig å gjøre noe som både vil dempe teknologigigantenes makt, og styrke redaksjonelle media

 Et forbud mot overvåkningsbasert reklame og uregulert kommersiell datainnsamling er første steg for å rette på det. Det vil gjøre at det ikke lenger er gigantenes databaserte forbrukerprofiler som legger grunnlaget for annonsørere.

 For eksempel er det er langt billigere å annonsere for dyre klokker på Instagram mot en målgruppe av menn med høy inntekt og ønske om statussymboler enn det er å annonsere for det samme i Dagens Næringslivs bilag D2. 

Med datainnsamling som avgjørende faktor for hvilke annonser som vises, så vil Metas kunnskap om at du følger @dagensnaeringsliv på Instagram være en viktig del av annonseprofilen. 

D2s redaksjonelle omtale av klokkesamlere gir dermed flere annonsekroner til Meta, på direkte bekostning av Dagens Næringsliv.

Et forbud mot reklame basert på slik overvåkning, såkalt persontilpasset reklame, vil gjøre at annonsene må følge innhold. Da vil redaksjonelt innhold bli mer verdifullt for annonsører, noe som vil styrke redaksjonelle media på bekostning av teknologigigantene.

Monopol eller mangfold?

At noen få aktører gjennom fiendtlige oppkjøp, store mengder spekulativ finanskapital, misbruk av markedsmakt og massiv overvåkning av vanlige folk har klart å bli sentrale premissleverandører for hele den offentlige debatten er foruroligende. 

Presseorganisasjonene burde derfor klare å se lenger enn nesetippen og egne snevre behov, og heller jobbe for å skape en digital offentlighet som ikke er underlagt noen få amerikanske og kinesiske private selskaper.

De kan bli med å jobbe for reguleringer som sikrer et mangfold av plattformer for digital kommunikasjon. Uten et slikt digitalt mangfold vil ett hvert mediemangfold og følgende meningsmangfold være avhengig av noen få private bedrifter.

 Et sted å starte er å se på EU-forordningen «Digital Markets Act» som krever at meldingstjenester har «interoperabilitet». Dette kravet betyr at de må åpne seg opp og la folk kommunisere på tvers av ulike meldingstjenester. 

Å utvide dette kravet til å også gjelde sosiale medier og tilsvarende digitale plattformer vil gjøre at teknologigigantene ikke lenger kan låse folk inne i på sine plattformer. 

Det vil løse opp monopolene og gjøre at noen få selskaper ikke lenger er portvokterne som redaksjonelle media må komme til med «lua i hånda» slik de gjør nå.

LES OGSÅ:

EU: Google har misbrukt makt i annonsemarkedet