Befolkningen må få vite sannheten om hva som skjedde i 1958

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Vi viser til Altapostens artikkelserie «Flymysteriet i Alta 1. juni 1958», hvor undertegnede har vært forfattere. Serien er i 10 deler og er publisert både i papiravisen og på nett.

I sommer har Altaposten publisert en serie avisartikler om hva som ut fra tilgjengelige kilder skjedde i tilknytning til denne hendelsen og hva som har framkommet av opplysninger i etterkant.

Som forfattere av artikkelserien har vi forsøkt å finne fram til dokumenter som kan gi svar på hvilket fly som styrtet, hvor det kom fra, hvorfor det styrtet og hvorfor all informasjon om funn ble strengt hemmeligholdt. Gjennom artikkelserien har vi avdekket at det fortsatt lever vitner til hendelsen som i ung alder så den dramatiske flystyrten.

Vitner som ble beskyldt av myndighetene for å snakke usant.

Vitner som ikke ble omtalt offentlig. Vitner som ikke ble avhørt og vitner som i ettertid har levd uten å få svar på hva som skjedde.

Da vi startet på arbeidet med artikkelserien, antok vi at det ville være mulig å få utlevert alle dokumenter som finnes om leiteaksjonen i offentlige arkiver. Etter 66 år anså vi det som utenkelig at de involverte myndighetene fortsatt hadde hjemmel og saklige begrunnelser for å kunne holde relevante dokumenter fortsatt hemmelig for offentligheten. Arbeidet med å få tilgang til dokumentene har brakt oss til følgende erkjennelser:

• Tilnærmet alle dokumenter som ble utstedt av lensmannskontoret i Alta og hos politimesteren i Vest-Finnmark har blitt makulert og ikke blitt innlevert etter reglene til Statsarkivet i Tromsø.

• Da Altaposten i 1986 ba marinen om å få utlevert rapporten fra skipssjefen på KNM «Arendal», var svaret at rapporten dessverre var makulert ved en misforståelse like før.

• Da vi spurte Riksarkivet om å få kopi av dokumenter i saken, var svaret at de ikke hadde mottatt noe arkivmateriale for tiden etter andre verdenskrig fra den militære etterretning, Forsvaret overkommando II, og heller ikke fått noen arkiver fra etterretnings- og overvåkingsorganer i Politiet.

• Da vi ba Etterretningstjenesten om å få innsyn i materialet relatert til flystyrten i Alta 1. juni 1958, fikk vi til svar at Etterretningstjenesten m.v.f. 1.1.2019 «fikk unntak fra innsynsretten i offentlighetsloven for dokumenter som Etterretningstjenesten behandler etter etterretningstjenesteloven».

• Da vi spurte Stortingets kontrollkomite om det ved lovendringen fra 1.1.2019 var tilsiktet at 67 år gamle dokumenter av stor offentlig interesse skal være hemmelige, var svaret at komiteen hadde behandlet vår henvendelse, men at de «dessverre ikke kunne hjelpe oss» på grunn av den siste lovendringa.

Da Altaposten i 1986 spurte om forsvaret hadde vurdert å gjenoppta letingen i Alta med ny teknologi (mini-ubåt), var svaret fra Forsvarskommando Nord-Norge:

Å bare innføre DSA i Norge viser mangel på ambisjon

«Forsvaret har gått igjennom alle dokumenter i denne saken for noen år siden, men man fant ingen nye momenter som tilsa gjenopptatt leting. Når det gjelder leting, bør det være spesielle årsaker til stede. Enten må det framkomme nye opplysninger, eller det må utøves press fra pårørende. I denne aktuelle saken foreligger det ikke nye opplysninger og det er jo tilsynelatende ingen pårørende som kan kreve letingen gjenopptatt med nye teknologi».

Gjennom artikkelserien har vi avdekket:

• At det under letingen i juni 1958 med stor sannsynlighet ble gjort funn av deler av et fly i lettmetall.
• At folk som etter 1958 har drevet linefiske i det aktuelle området av Altafjorden, har fått opp mindre deler i lettmetall.
• At Alta dykkerklubb i 2000 fant en flyving på bunnen av Altafjord som var festet til en slepevaier.

Vi har også avdekket:

• At langt flere hadde vært øyenvitner til at flyet forsvant i fjorden, og at disse hadde meldt fra om det, men at de ikke ble fulgt opp på grunn av at militære myndigheter stoppet politiets etterforskning.
• At samtlige øyenvitner har en svært sammenfallende beskrivelse av både hendelsesforløpet i forkant og av stedet hvor flyet styrtet.

Vi ser i dag det som umulig å få utlevert nye relevante dokumenter fra Forsvaret og Etterretningen uten at regjering eller forsvarsministeren sørger for at Forsvaret/Etterretningen avgraderer og utleverer dokumenter som kan belyse saken.

Vi ser det som svært problematisk at militære myndigheter og etterretningstjenesten kan unndra seg gransking av hendelser fra historikere og journalister selv 67 år etter en hendelse. En plausibel grunn for å hemmeligholde denne saken i dag, kan være at man ønsker å forhindre at det blir avdekket at det aktuelle flyet var gitt tillatelse til å fly over norsk territorium i strid med politiske vedtak.

I et demokratisk land som Norge forutsetter at vi at regjeringen ikke kan akseptere at forsvaret og etterretningstjenesten skal kunne unndra seg historisk og journalistisk evaluering av en 67 år gammel hendelse.

Et fortsatt hemmelighold vil kunne svekke tilliten til disse myndighetene. Ved denne kronikken oppfordrer vi derfor vår nåværende regjering til å sørge for at de relevante dokumentene i denne saken blir avgradert og gjort tilgjengelig for offentligheten.

Dersom disse ikke gir tilfredsstillende svar, som følge av at for mange dokumenter er kommer bort, må regjeringen forsikre at myndighetene vil finansiere nødvendige undersøkelser med miniubåt eller drone både på det aktuelle havaristedet og i områdene hvor marinefartøyene søkte etter vraket.

Når mediene sover – til Aftenposten vekker dem

Og man bør også da ta opp flyvingen som Alta dykkerklubb fant i 2000 og finne ut hvilket fly vingen tilhører og medvirke til en forklaring på at vingen er festet til en slepewire.

Media er i mange land under sterkt press. En av medias oppgaver er blant annet å sette kritisk søkelys på de som utøver makt og skal ivareta folkets interesser og velferd.

Vi er i dag svært kritiske til arbeidsforholdene for media og journalister i USA. Mange påpeker likevel at både militæret og etterretningen i USA praktiserer en mer liberal praksis med nedgradering av historiske dokumenter enn i Norge.

Norge er ikke tjent med at landets forsvar og etterretning skal ha en praksis overfor journalister og historisk forskning som er basert på avvisning og usaklig hemmelighold. Norge har, bl.a. på grunn av Russlands angrep på Ukraina, vedtatt å øke bevilgningene til vårt forsvar og vår etterretning vesentlig. I de fleste deler av landet vil vi framover oppleve en økt militær aktivitet og tilstedeværelse.

Det vil nå være viktig at både forsvaret og etterretningen etablerer et godt samarbeid og gode tillitsforhold overfor befolkningen og sivile myndigheter. Dette må blant annet være basert på at man har en kritisk gjennomgang av hvordan man har operert historisk.

Det vil framover neppe være fornuftig å utøve strengt hemmelighold og minst mulig åpenhet overfor befolkningen og media i saker hvor det åpenbart er usaklig. Det som skjedde under og etter hendelsen i Alta 1. juni 1958, er åpenbart et godt eksempel på hvordan militære myndigheter ikke bør opptre overfor media og befolkningen. Vi forutsetter nå at våre nåværende og kommende stortingsrepresentanter fra Finnmark medvirker til at befolkningen får vite sannheten om hva som skjedde i 1958.

Kronikken er først publisert i Altaposten. Gjengis med tillatelse.

DEBATT:

Journalistdrapene i Gaza kan ha en norsk kobling vi ikke kan ignorere