Redaktørene sviktet sin kollega Selbekk

Forsoningsmøtet mellom redaktør Vebjørn Selbekk i Magazinet og Islamsk Råd ble en besynderlig affære. Resten av verden må tro at staten likevel ordner opp, og at det bare var Selbekk som hadde brukt ytringsfriheten i denne saken. Hvor var de andre redaktørene som trykket Muhammed-karikaturene?

Her har norske politikere fortalt Midtøsten at den utøvende statsmakten i vårt samfunn ikke kan gripe inn i pressens frihet til å ytre seg. Dette er ikke regjeringens bord. Og så holder de pressekonferanse på et regjeringskontor med en statsråds velsignende blikk over seg og ledende parlamentarikere kledelig i bakgrunnen. Hva slags signal har det sendt til Midtøsten?

Men enda viktigere: Hvor har de andre Muhammed-publiserende redaktørene vært i tiden fram mot forsoningsmøtet? Hvorfor trengte de seg ikke inn til møtene med Islamsk Råd og på statsrådens kontor? Redaktører er da ikke kjent for å stå med lua i hånden.

Utenriksministeren har fra første stund kjørt hardt på at dette gjelder en liten marginal, fundamentalistisk kristenavis. Ingen ledende organer hadde publisert tegningene, sa han. Det var feil, noe han senere har innrømmet, men inntrykket festet seg, særlig i de arabiske land! I den medieforenklede verden var det Magazinet som ble – og er synderen. I ly bak statsministeren og utenriksministerens rygger kunne derfor norske redaktører la Vebjørn Selbekk i stikka!

La gå at Selbekk står for andre verdier enn majoriteten av norsk presse, for eksempel at han i fjor kjempet for å beholde blasfemiparagrafen. Han hadde heller ikke trykket karikaturer av kristne hellige skikkelser slik han gjorde av Muhammed om han var blitt spurt, men heller ikke Jyllands-Posten har noen liberal tradisjon her. Jeg er selv stort sett uenig med Selbekk, men han deler redaktørinstituttets frihet og ansvar med sine kolleger. I prinsippet er hans stemme like viktig som de andres. Å marginalisere ham fordi han er liten og sær, er å gjøre ytringsfriheten relativ. Aviser som Aftenposten, Dagbladet.no, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad (og senere Agderposten) hadde trykket tegningene (kanskje flere?), men da Midtøsten brant og Selbekk måtte ha politieskorte, var redaktørkollegene tause. Hvorfor sto de ikke fram på sine førstesider og nettsider og forklarte verden at Selbekk hadde rett til å trykke tegningene, og at de hadde gjorde det samme selv?

Det ville ha vært et viktig signal til den muslimske verden. Ytringsfriheten er ikke bare en sak for små organer som Magazinet. Den gjelder oss alle. Hvorfor tiet redaktørene? For fredens skyld, bekvemmelighetens skyld? Angret de? Redaktørene, i det minste de som trykket tegningene, skulle tatt ansvar sammen med Selbekk. Nå ble han jaget ut i ørkenen som en gammeltestamentlig geit for å sone alles skyld. Det så ikke pent ut.

Alf Kjetil Igland

Mediehøgskolen Kristiansand