«Språket blir ødelagt!» var det noen som jamret seg i et tidlig møte med chatrommets og sms-meldingens frkrtlsr og anglisismer. Og det er for så vidt helt korrekt, men språket blir jo ødelagt uansett, hele tiden. I Vest-Europa er det vel nesten bare etterkommerne av de ville vikinger som satte kurs for Island for tusen år siden, som har klart å konservere språket sitt, en slags tipptippoldemor for de skandinaviske språkene. Annerledes er det her på fastlandet. Det vi snakker til daglig her bærer ikke veldig mange likheter med islandsk, altså. Selv snakker jeg trøndersk med svensk intonasjon og noen velvalgte dæsjer engelsk, nederlandsk, italiensk og tsjekkisk innimellom, avhengig av hvor kvalm og spesiell jeg ønsker å fremstå. Så kan man spekulere over hvorfor islendingene tviholder på et tusen år gammelt språk, men den enkleste forklaringen finner du sannsynligvis i et atlas; Island ligger ikke veldig nær noe som helst. Ikke er de særlig mange heller. Situasjonen ligner på mange måter den i Bergen. Men her ble språket ødelagt lenge, lenge før mobiltelefonens tid.
Dette med å ødelegge språk ligger meg naturlig nok nær, siden jeg de facto snakker en punktert form for norsk og skriver som en uskolert svenske. (Det er sånn, jeg kan ikke no for det.) De nye mediene førte nemlig også til at svensk som språk virkelig ble ødelagt. Det var i den tiden de plutselig bestemte at år 2000 («Tvåtusen») i alle offisielle sammenhenger skulle hete 2000 («Tjugohundra»). Jeg blir kald på ryggen hver gang jeg ser svensk tv og en nyhetsoppleser sier et årstall etter millenieskiftet. Hvis jeg hadde sagt «Tjugohundra» når jeg gikk i skolen ville jeg blitt korsfestet opp ned, men samtidig er det ikke til å se bort fra at jeg sier Totusen i stedet for Tvåtusen, så det er vel ikke så mye jeg skulle ha sagt.
Det var også en rakettingeniør som bestemte at de engelske internettermene skulle forsvenskes, og der fikk vi «sajter» og «mejl». Noe som førte til at «hotmail» ble «hotmejl», og dermed lokalt kunne misoppfattes som en trussel. Når slikt skjer i Norge – for det gjør det – er det vanligvis ikke et større inngrep enn at mann skifter ut u mot ø (grønsj, pønk, lønsj), men siden språkforvirringen er mer fundamental her, avhenger også dette av hvor man befinner seg. Faen skal komme til Norge fra et annet språkområde og prøve å skjønne noe når halvparten av litteraturen er på nynorsk – som i likhet med sms-lingoen er å regne som et skriftspråk, dog med et noe mindre nedslagsfelt. «LOL» kan du strengt tatt regne med at alle mellom Anchorage og Xixinxia skjønner, men prøv å gjøre rede for målrørsla, og det blir problemer allerede på danskebåten.
Men slik holder det på; vi arbeider med en materie som stadig kollapser for oss, utdateres eller oppdateres, før den enten muterer inn i andre former eller blir en sovende celle. Det er etter hvert blitt populært å referere til George Orwells konsept «newspeak» i 1984. Et offisielt språk som er under konstruksjon, eller kanskje man heller skal kalle det nedmontering siden prinsippet er å minimere det så mye som mulig. Målet er å få et nøytralt saklig språk helt uten nyanser, og ideelt består det kun av ett ord. Ikke uten grunn ble disse tankene reaktualisert for åtte år siden når George W. Bush tapte presidentvalget for første gang, men ble president likevel. Når han fire år senere tapte det for andre gang, var de fleste klar over at dette opprinnelige fiktive språkprosjektet var en realitet vi måtte lære å forholde oss til.
I uken som gikk ringte en journalist og spurte hva jeg mente om at Audun Eckhoff var blitt direktør for Nasjonalmuseet. «Vi får vente og se» svarte jeg diplomatisk. Dagen etter sto det på trykk, og telefonen ringte atter en gang, denne gangen fra en annen journalist. «Du har uttalt deg kritiskt om ansettelsen av Audun Eckhoff», mente vedkommende. «ROFL», tenkte jeg. Selvfølgelig, jeg er jo kritiker – ergo er absolutt alt jeg sier svært kritisk. Kritikk kommer av krise. Og krise er en fruktbar tilstand. Språket er i sannhet ødelagt, og vi gjør en god jobb i å knuse de siste restene av det. Koz & Klemz.
