Ansvarlig redaktør i det franske magasinet Charlie Hebdo, Gérard Biard.
Ansvarlig redaktør i det franske magasinet Charlie Hebdo, Gérard Biard.

Streng sikkerhet da Charlie Hebdo-sjefen besøkte Norge: – Mullaene misforstår

Gérard Biard mener flere mediehus bør dele satiretegninger, uansett hvor blasfemisk og provoserende disse er.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

– Hvis mange flere aviser hadde publisert Muhammed-karikaturer og laget satirisk innhold, hadde da terrorangrepet i 2015 funnet sted? Det er umulig å vite, men det er et spørsmål jeg stadig vekk stiller meg selv.

Det sier Gérard Biard, ansvarlig redaktør i det franske satiriske ukemagasinet Charlie Hebdo til Journalisten under et besøk i Oslo. Magasinet har vært målet for tre terrorangrep siden tusenårsskiftet. Alle antatt å være reaksjoner på publiserte Muhammed-karikaturer.

I 2015 ble 12 ansatte drept i et terrorangrep. Siden hendelsen har magasinet fått en del støtte fra franske og internasjonale medier, sier redaktøren, blant annet ved å dele slagordet «Je suis Charlie» og tegninger fra Charlie Hebdo.

– Problemet er at vi får nølende støtte. Aviser som The New York Times ville aldri skrevet «Ned med Charlie Hebdo», men når de deler karikaturene eller tegneseriene våre er disse ofte litt sensurert eller kuttet, slik at det er underforstått at de også mener at de er litt rasistiske. Vi får veldig ofte høre at: «Jo, men dere ba om trøbbel», sier Biard.

Solidaritet til Jyllands-Posten

Før 2015 var det verre. Charlie Hebdo og andre satireaviser fikk lite støtte, mener redaktøren. Stridighetene om Muhammed-karikaturer startet i 2005, da den danske avisen Jyllands-Posten offentliggjorde karikaturer av den islamske profeten. De ansatte fikk grove terrortrusler mot seg.

Året etter ble dessuten ansvarlig redaktør i France-Soir, Jacques Lefranc, sagt opp for ha delt Jyllands-Postens tegninger. Biard sier Charlie Hebdos daværende redaktør Philippe Val sendte en forespørsel til flere franske aviser om å lage en fellespublikasjon i støtte for France-Soir, men at han møtte på motstand fra de fleste andre redaksjonene.

Hvis avisene virkelig ønsker å støtte satirisk journalistikk og dermed støtte ytringsfriheten, bør flere dele innholdet når like situasjoner oppstår, uansett hvor blasfemisk og provoserende tegningene er mot ideologiske ekstremister, sier Biard.

– Siden vi var en av de få som publiserte karikaturene til Jyllands-Posten, ble vi et mål for terrorisme, sier han.

Mener de fleste ikke tør

Biard mener de fleste avisene i dag ikke tør å bruke skarp og provoserende satire og karikaturer. I 2019 bestemte The New York Times å fjerne daglige politiske tegneserier permanent fra sin internasjonale utgave etter at de ble beskyldt for å være antisemittiske.

Biard er ikke overrasket, sier han, for satire og avistegneserier utløser stadig reaksjoner i grupper som utroper seg selv som forsvarerne av en sak eller et fellesskap, uttaler han.

– Vi er svært preget av globalisering av informasjon, særlig gjennom sosiale medier. Vi lever i en tid der utsagnene våre kan bli tolket som personlige angrep, og vi føler hele tiden at vi må vise «respekt» for den andre. Vi må passe på andres følelser og ikke krenke noen, sier han og konkluderer med at dette blir det ikke god journalistikk av.

– Hårsåre barn

De vestlige kulturene er stadig mer «woke» og oppfører seg som hårsåre barn som ikke aksepterer kritikk og samfunnsdebatt, uttaler redaktøren.

– Voksne folk bør tåle å bli sjokkert og motsagt. Og det er ikke bare religiøse mennesker, høyreekstremister eller politikere som er mot satire. I dag har satire fått et dårlig rykte på grunn av den såkalte progressive venstresiden også. Men jeg mener det er å gå baklengs å ville forby det.

Gérard Biard og de andre ansatte i Charlie Hebdo får stadig dødstrusler for sitt arbeid. Journalisten spør hva som skjedde med armen til Biard, og om han ble angrepet: – Jeg ble angrepet av et fransk fortau, så ikke noe attentat, svarer han leende.
Gérard Biard og de andre ansatte i Charlie Hebdo får stadig dødstrusler for sitt arbeid. Journalisten spør hva som skjedde med armen til Biard, og om han ble angrepet: – Jeg ble angrepet av et fransk fortau, så ikke noe attentat, svarer han leende.


I boken «Karikaturenes historie. Fra hulemalerier til Charlie Hebdo» fra 2021 skriver den norske kulturjournalisten Erle Marie Sørheim at satiretegning er blitt en truet kunstart. Biard er enig med utsagnet. Han er redd de fleste redaktørene har glemt rollen satire har i samfunnet og journalistikken.

– Satire betyr ofte trøbbel, men det er hele poenget. Satire er per definisjon ubehagelig og uhøflig. Den skal ikke være vennlig eller glede den som blir tegnet. Målet er å trekke oppmerksomheten til en aktuell hendelse. Den har som funksjon å av-sakralisere en leder, en politisk makt, en tro, en idé eller andre ting. Det skal ikke være hyggelig.

– Har vi egentlig pressefrihet?

Siden 2015 har staben i Charlie Hebdo hatt sitt redaksjonslokale i en bunker på hemmelig adresse, og noen av de ansatte er under politibeskyttelse, deriblant Biard.

– Jeg er så klart takknemlig for at jeg får statlig beskyttelse, men er det normalt at en fransk avis i et demokratisk land skal leve under beskyttelse? Har vi egentlig pressefrihet da?

Etter at Charlie Hebdo nylig publiserte karikaturer av iranske mullaer, har beskyttelsen av Biard blitt enda strengere. Det fikk det norske publikumet et innblikk i da Biard holdt foredrag på gamle Deichmanske i forbindelse med Human-Etisk forbunds «Øverland-foredrag» i Oslo den 21. januar i år.

Alle påmeldte til arrangementet fikk en e-post i forkant om de måtte komme tidlig. Alle måtte gjennom sikkerhetskontroll på vei inn til lokalet. Køen utenfor biblioteket var lang, og sikkerhetsnivået betydelig. Under arrangementet var Biard tett skygget av en PST-vakt.

– Det er et annet liv, men jeg har blitt vant til det etter åtte år. Vi endrer ikke journalistikken vår på grunn av det.

Da Gérard Biard holdt tale i forbindelse med Human-Etisk forbunds «Øverland-foredrag» i Oslo, satt kona Camille på første rad (til venstre). Til tross for at de fleste ventet lenge i kulden for å komme gjennom sikkerhetskontrollen, var hovedsalen på det gamle biblioteket full til randen.
Da Gérard Biard holdt tale i forbindelse med Human-Etisk forbunds «Øverland-foredrag» i Oslo, satt kona Camille på første rad (til venstre). Til tross for at de fleste ventet lenge i kulden for å komme gjennom sikkerhetskontrollen, var hovedsalen på det gamle biblioteket full til randen.





Iranske mullaer

Siden september 2022 har det foregått en blodig konflikt i Iran. Flere menn og kvinner i protest har blitt arrestert og drept av de iranske myndighetene. Protestene startet etter at den unge kvinnen Mahsa Amini ble drept av politiet for å ha brukt hodeplagget «feil».

Siden har Charlie Hebdo slått hardt ut mot den iranske ayatollah Ali Khamenei og mullaene i støtte for demonstrantene i Iran. I desember lanserte de en internasjonal konkurranse kalt «Mullaer, kom dere ut» og fikk inn hundrevis av tegninger fra hele verden.

Resultatet ble to forsider som latterliggjør mullaenes mangel på forståelse av kvinnen. På den første forsiden går små mullaer inn i vaginaen til en iransk kvinne med tittelen «Dra tilbake dit dere kom fra». Mullaene bruker én uke på å finne veien ut av kvinnen. I neste utgave ser vi mullaene komme ut av av kvinnens anus med overskriften: «Mullaene kan ingenting om kvinner».

Dette er en av tegningene som de iranske myndighetene ble fornærmet over. Bildet av forsiden ble vist under panelsamtalen på Gamle Deichmanske med (fra høyre) Gérard Biard, VG-tegner Roar Hagen, ytringsfrihetsekspert Anine Kierulf, VG-redaktør Gard Steiro og samtaleleder Erle Marie Sørheim (ikke på bildet).
Dette er en av tegningene som de iranske myndighetene ble fornærmet over. Bildet av forsiden ble vist under panelsamtalen på Gamle Deichmanske med (fra høyre) Gérard Biard, VG-tegner Roar Hagen, ytringsfrihetsekspert Anine Kierulf, VG-redaktør Gard Steiro og samtaleleder Erle Marie Sørheim (ikke på bildet).

Tegningene skapte store reaksjoner i Iran. Kort etter ble Charlie Hebdos kommersielle nettside utsatt for så mange angrep at den måtte stenges ned midlertidig.

– Mullaene driver og kjefter på Macron for at han lar oss publisere tegneserier om dem. Men vi lever i et demokrati, og for oss så er ikke publisering av tegningene et tema for debatt, sier Biard og tilføyer:

– Vi er utrolig heldig som bor i et demokratisk land der jobben til staten er å beskytte oss og ikke sensurere oss.

Den siste franske presidenten til å saksøke en avis for deres innhold var Valéry Giscard D’Estaing. Han var president på 1970-tallet. Da François Mitterand tok over i 1981, uttalte han at staten ikke lenger kom til å forfølge journalister og aviser.

– I dag ville det vært utenkelig at den franske staten hadde prøvd å tie oss. Selv om jeg må si at hvis Marine Le Pen hadde kommet til makten så hadde det ikke overrasket meg om hun prøvde å forfølge oss. Men i et demokrati kan politikerne godt mene at vi må skjerpe oss, men heldigvis har vi rett til å svare at vi ikke bryr oss om hva de synes.

En lang tradisjon

Å være kritiske og fornærmende mot makthaverne er noe som ligger godt forankret i den franske kulturen, mener Biard. Før 1789-revolusjonen ville franskmennene dele karikaturtegninger av kongen og av de edle på gata. Århundret etter var karikaturene blitt en del av den politiske kulturen.

– Satiretegninger er direkte knyttet til den daværende kulturen. På den tiden var det veldig voldelig satire, som til og med Charlie Hebdo aldri ville publisert.

At Charlie Hebdo ofte tegner kjønnsorganer og nakne makthavere, er også en del av kulturen, mener Biard. Magasinet ble startet i 1969, en tid preget av opprør og frihetskjempende bevegelser.

– Å tegne nakne damer i avisen var grenseoverskridende da. Men i dag har det ikke noe betydning i vårt samfunn. Vi ser jo nakne kvinner overalt. Mullaene reagerer på det, men de skjønner ikke at det ikke er det tegningene handler om. Subjektet er ikke den nakne kvinnen. Det er mullaene vi ler av, så de misforstår det hele, sier han.

– Ikke helter

Ifølge Biard er det få aviser i Frankrike som har så mye frihet som Charlie Hebdo.

– Vi er helt uavhengige og har ingen annonser. Vår eneste inntekt er leserne. Så vi kan skrive og si hva vi vil innenfor lovens rammer.

Redaksjonen driver ikke kritisk journalistikk og satire fordi de føler et ansvar, har et konkret oppdrag eller ser på seg selv som helter.

– Ingen vil være helter, og det er ikke det vi har signert for. Vi er her fordi vi ønsker å ha det gøy, for å delta i samfunnsdebatten, kommentere politikken og fordi det er moro å drive med det.

– Etter 2015 valgte jeg å fortsette til tross for risikoen, ikke fordi jeg følte et ansvar, men fordi jeg hadde lyst. Jeg kan ikke se for meg å gjøre noe annet, avslutter Biard.

Powered by Labrador CMS