Tale er sølv, å gjenta hva andre har sagt, er tull

• Dette er en nyhetsanalyse, og ble først publisert i Journalistens nyhetsbrev «Om. medier midt i uka». Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Tar vi som utgangspunkt at det aller meste av journalistikken har noe menneskelig i bunn, klarer vi trolig aldri å unngå alle feil. Egen erfaring er likevel at mange feil som gjøres i norske medier, ville man ha unngått hvis flere hadde fulgt PFU-møtene.

Jeg skal ikke skryte av at jeg selv gjorde det før jeg startet i Journalisten sommeren 2018. I ettertid skulle jeg imidlertid ønske at jeg hadde gjort nettopp det. Både fordi vi da trolig hadde unngått en fellelse noen år før, og fordi det hadde gjort journalistikken vi laget, bedre. 

Alle PFU-møtene strømmes, noe vi i Journalisten startet med, og som Norsk Presseforbund etter hvert har overtatt (de kan fremdeles sees på Journalisten). Det betyr at alle har tilgang til debattene. Noe som er ekstremt nyttig. Fra de skriftlige PFU-uttalelsene som offentliggjøres i ettertid, er det mye å ta til seg, men skal man virkelig forstå hva utvalget vektlegger, er det å følge møtene helt avgjørende. 

Mange titter nok innom når egne innklagede saker diskuteres, men hvorfor vente til egne feil blir oppdaget og klaget inn når det er så utrolig mye å lære av andres bommerter?

Likevel kan jeg forstå at enkelte har kviet seg. De årene jeg har fulgt PFU, en det en ting som har gått igjen, selv om det har vært mange utskiftninger i utvalget: Dette er ikke en gjeng som er redd for å ta ordet. 

Sånn bør det nok være. Det er diskusjonene på møtene som jeg har lært mest av. Samtidig: Det at man kan ta ordet, betyr ikke nødvendigvis at man må ta ordet. Jeg skal ikke nevne navn, men det har vært enkelte møter hvor utvalget har snakket om en sak i nærmere en time, noen ganger mer, og alle tilsynelatende er enige. Likevel må «noen» ta ordet helt til slutt for å ... ja, vet ikke alltid hvorfor. Og da går det fort 20 minutter til.

Normalt følger jeg møtene via strømming, det har derfor vært mer enn én gang at jeg har ropt til skjermen. Hadde jeg vært til stede i salen, hadde det vært mer problematisk. 

Uansett: Nå har jeg brukt altfor mange ord på det jeg egentlig ville fortelle. Kanskje er jeg påvirket av for mange PFU-møter. Men på det siste møtet etter sommerferien – hvor deler av utvalget igjen var skiftet ut – hadde det skjedd noe. Det var stort sett slutt på innlegg som bare var lange versjoner av «jeg er enig med det som allerede er sagt».

Nå valgte man i stedet å si nettopp det. De klarte også å unngå utmattende tekstdiskusjoner om formuleringene i PFU-uttalelsene. Noen ganger er det selvsagt viktig, andre ganger opplever jeg at dette er som å rope i verdensrommet: Det er ingen som hører deg, og småjusteringer som utvalgets medlemmer bruker utrolig mye tid på, er det knapt noen mennesker (eller romvesener) som får med seg. Inkludert den som har klaget inn mediet og den som blir felt eller går fri.

Resultatet ble et augustmøte som – i PFU-målestokk – gikk unna i et rasende tempo. Ferdig et par timer raskere enn noen av maratonmøtene vi hadde på nyåret, hvor enkelte saker også måtte stå over til senere.

Det er nesten, men bare nesten, sånn at jeg gleder meg til septembermøtet, som er førstkommende onsdag.

Alle «Om medier midt i uka» finner du her.