– En del journalister tror det er gravejournalistikk å løpe i beina på domstolene og intervjue vitner, slik at dommerne og jurymedlemmene kan lese intervjuene den dagen de starter rettsforhandlingene. Det er en uskikk av en annen verden. Jeg synes det er så meningsløst at jeg kan være tilhenger av å ha en contempt of court-regel, og det er veldig vidtgående til å være meg. De slipper løs alt på forhånd. Faen, hvilken samfunnsmisjon er det de mener å ivareta med dette, da?
– Tenker du deg en slags rettergangsbot for journalistene?
– Ja, dette er en slik utvekst at jeg er tilbøyelig til å mene at en rettergangsbot bør vurderes. Men så har du en annen ting også, dette med løpende kommentarer under rettsforhandlingene. Jeg tror det begynte en gang for 10-15 år siden. Carsten Smith har åpnet for fjernsyn i rettssalen, og dette toget er også gått. Jeg har svelget det, og akseptert det.
– Leser du Inge D. Hanssen eller John Olav Egeland når de på 92. dag fortsatt orker å mene noe i Nokas-saken?
– Jeg vil ikke si hva jeg leser og ikke leser, men de har jo referatet som kommentarer, og det er noe annet, noe jeg helst ikke vil mene noe om. Det gjelder også bare de større sakene. Jeg husker enkelte journalister, blant annet Jo Bech-Karlsen, tror jeg, som mente at ordinære, nøkterne referater er den dårligste form for journalistikk eller noe sånt.
Rått parti mot barn
– Hva synes du om den plass krimjournalistikken har fått og de ressurser som brukes? VG hadde visst 14 mann i Bergen under Lommemannen-saken…
– Jeg tror det var 140. Nei, men VG er jo så rike på ressurser.
– Men de setter ikke 14 medarbeidere på så mange andre, viktige saker?
– Nei, men du har ulike grener innenfor krimjournalistikken. Når det gjelder seksualforgåelser, så er jo hele organet åpent, holdt jeg på å si. Der stilles alt til disposisjon. Og når det gjelder kvinner, og da tenker jeg ikke bare seksuelle overgrep, så gis det ubegrenset plass. Vi er tilskuere til et hysteri som man ikke vil skjønne om et par tiår. Tenk på Bjugn-saken. Den gjaldt barn, og alt ved barn er tabu. Sier du et stygt ord om et barn, uansett om alle ser at det er en jævelunge, så er du en folkefiende. Hensynet til barn er nå blitt slik at det stanser enhver fri debatt. Harald Stanghelle skrev i en Lommemannen-kommentar at når det gjelder barn, så har man nulltoleranse. Hva betyr det? Betyr det at hvis noen har tuklet med en unge på sju år, så er det nulltoleranse? Da skal samfunnet kunne gripe inn både moralsk og strafferettslig uten hensyn til en analyse av situasjonen. For meg er det helt rått parti, men det er kun i forhold til barn at vi tør å si at det er nulltoleranse.
– Du greide å provosere mange med dine uttalelser om Fritzl, og at han hadde gjort det så hyggelig og kjekt i kjelleren sin. Er det litt moro å erte på seg gud og hvermann på denne måten?
– Jeg er klar over at dette er blitt et varemerke, men jeg gjør det ikke for moro skyld. Jeg er veldig glad for de standpunkter jeg har inntatt. Samfunnets hat i forhold til for eksempel pedofile er så sementert at vi mangler sans for formalisert tenkning. Jeg synes det av og til er en fryd å kunne prosedere saker på det området.
– Men du vet at du får førstesiden i VG og Dagbladet når du snakker om Lommemannen og Fritzl?
– Ja, men dette siste med Fritzl var litt tilfeldig. Jeg ble faktisk bedt av NRK Ukeslutt om å ta rollen og forsvare Fritzl. Så det var på oppdrag at jeg inntok en slags forsvarerrolle, men det har ingen fått med seg. Jeg ble så forbannet etter hvert at jeg fant ingen grunn til å korrigere det. Mediene har tatt dette for mine meninger, og det er helt greit, etter hvert ble det også mine meninger.
God presse
– Jeg fant det første klippet om deg i VG fra 1955. Siden har du levd i og med mediene. Hva synes du om utviklingen generelt?
– Det er enkelt å si at alt er blitt verre, men jeg vet ikke. Jeg synes vi har en veldig god presse, og vi har en fri presse. I de senere år har vi fått kommentar- og debattredaktører og en underskog av kommentatorer som jeg synes holder et fremragende nivå. For meg er det en gledelig utvikling for det er den type ting jeg er interessert i. Det gjelder både hovedstadsavisene og avisene ellers i landet. Så er det lett å henge seg opp i Oslo-avisenes forsider. Jeg bryr meg ikke så mye om det, men jeg er litt forbauset over at verden kan være i ferd med å gå av hengslene og så er det den eller den detalj i underlivet til et menneske som blir førstesideoppslaget, eller noe om hvor lite eller mye du kan spare på å ta 13-trikken i stedet for 20-trikken byen rundt. Jeg mener at forholdsmessigheten nesten er blitt en skamplett i norsk presse.
– Lyspunkter?
– Ja, se på Aftenposten. Jeg synes det er blitt en jævla god avis. Og Egeland i Dagbladet, han har aldri vært bedre. Så jeg synes vi har en presse på et veldig høyt nivå, men så har du det som jeg er veldig opptatt av, nemlig skillet mellom ytringsfriheten og privatlivets fred. Jeg har alltid vært nesten helt gal i min opptatthet av privatlivets fred. Til dette kan man jo innvende om viktigheten av gravende journalistikk og sånt, men alle er vi mennesker med åpne sår. Etter hvert er jeg blitt mer og mer overbevist om at valget mellom den ubegrensede ytringsfrihet og vernet om privatlivets fred er det vanskeligste tema vi har i dag. Så er det en ting til jeg vil nevne, og det er næringslivsjournalistikken. Næringslivslederne ser ut til å ha blitt en gruppe helt uten rettsvern. Det virker som de er en egen gruppe som avisene kan skrive hva helvete de vil. Det er veldig påfallende.
Ikke på kafé med journalister
– Vi har hatt flere viktige saker i skjæringen mellom ytringsfrihet og personvern det siste året, senest Valla og Haga. Hva mener du?
– Det er klart at du og jeg og andre kan komme i vanskeligheter, og noen medier kan begå feil. Men du ser også den manglende evne eller intuisjon som enkelte personer viser når de først kommer i en vanskelig situasjon. Der er Haga et skoleeksempel på hvordan man ikke skal opptre. Hun la ut fellene for seg selv. Så kan man si, hva skal bety noe, hva er viktig? Etter mitt syn har pressen og mediene satt altfor strenge grenser for hva som kan aksepteres, men det har politikerne akseptert.
– I mange år har en del journalister, advokater og politifolk vanket sammen rundt vannhullene. Er du også der?
– Nei, jeg prosederer i retten. Det var ikke naturlig for meg å være med, jeg hadde ikke noe der å gjøre.
– Har du hatt mye omgang med journalister privat?
– Nei. Jeg har vært i noen bursdager og sånt. Jeg var i bursdagen til Frode Christiansen i Dagbladet, og til Dag Pedersen i Aftenposten, jeg tror jeg var toastmaster til og med.
– Men omgås dere på de store sakene utenbys?
– Nei, jeg er ikke med på det heller. Jeg trives godt med meg selv. Du kan si at jeg er asosial eller selvopptatt eller hva som helst, men dette kafélivet med journalister er ikke meg.
– Du har vel også dine kontakter som du ringer når du vil ha fram noe?
– Ja, jeg gjør meg ikke bedre enn jeg er. Jeg har kontakt med noen spesielle. Det har utviklet seg over tid, men nå er det jo så mange nye navn, jeg kjenner knapt noen lengre.
– Nå da, du kjenner vel Gunnar Hultgren eller Jørgen Tangnes eller…?
– Ja da, det er klart, men jeg kan ta ett eksempel. VG får jo alltid så veldig mye kjeft. Der har jeg hatt et samarbeid med en journalist som jeg ikke hadde noen bakgrunn for i det hele tatt, men jeg tror aldri jeg har sett en journalist som så grundig har gått inn i arbeidet, sjekket alle kilder, hørt med motpart og så videre. Jeg ble nesten stum av overraskelse. Så det behøver ikke alltid være de tradisjonelle krimjournalistene som er best å samarbeide med.
VG jaktet på partneren
– Jeg tenkte å be om eksempler på gode og dårlige erfaringer, og dette var da den gode. Noen dårlige?
– Jeg er ganske selektiv. Opplever jeg noe dårlig eller galt, så skyver jeg det vekk. Alle har dårlige opplevelser, men man kan ikke gå rundt og murre over det. Du må finne ut hva som betyr noe for deg selv.
– Er det slutt på det tette forholdet mellom journalister og advokater?
– Jeg vet ikke. Disse turneene med et helt hoff, som enkelte advokater hadde før, er det vel slutt på. Men jeg blir jo fortalt at en gruppe jurister og journalister møtes hver fredag kveld på et eller annet utested i byen. Jeg har aldri vært med på det, men det foregår visstnok i dag også.
– Du inngikk partnerskap for tre år siden, men fortsatt har ingen medier skrevet om hvem han er.
– Nei, han ønsker ikke å bli kjent.
– Nei, men det er vel kjent i enkelte redaksjoner likevel. Tror du ikke de vet det i VG?
– VG, de var helt ville. Jeg var i en rettssak i Vestfold og de ringte og ringte. Jeg tror de hadde satt hele redaksjonen på dette. De snakket med sønnen min, Trygve, og ringte overalt. Nei, jeg vet ikke om det er kjent. Men noen kjenner jo til dette privat. Jeg plukket ham jo ikke ned fra himmelen for tre år siden.
– Etter et langt liv i rettssaler og medier ender det med overskrifter som «Utgått på dato» og «Forsvarer fra helvete». Hva synes du om det?
– Gjelder det meg?
– Ja.
– Jeg synes det er stilig. Hvorfor skulle det gå inn på meg? Jeg vet hva jeg sier.
