Tre spørsmål til forsvarsminsteren

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentenes egne synspunkter.

Undertegnede har i sommer skrevet en artikkelserie om et fly som styrtet i Altafjorden 1. juni 1958. Formålet var å få belyst hva som skjedde den aktuelle dagen og i etterkant i følge ulik vitner, avisreportasjer og tilgjengelige dokumenter. 

• LES OGSÅ: Befolkningen må få vite sannheten om hva som skjedde i 1958

Vi hadde forutsatt at man etter 67 år ville få tilgang til alle relevante dokumenter og at ingen dokumenter fortsatt var graderte. Til vår overraskelse oppdaget vi under arbeidet at Riksarkivet/Arkivverket ikke har fått overført noen arkiver fra Forsvarets eller Etterretningstjenestens virksomheter siden andre verdenskrig. 

Makulert

Vi ble også klar over at militære dokumenter som skipsrapporter fra fartøy som deltok i letingen, og som etter daværende lovgivning ikke lengre kunne holdes hemmelig, like før hadde blitt «makulert ved en feil». 

Vi opplevde at rapporter og dokumenter som lensmannskontor og politiet i Vest-Finnmark hadde skrevet i tilknytning til letingen aldri var levert etter reglene for deponering til Statsarkivet i Tromsø, men makulerte. Da vi ble klar over at gjenværende dokumenter som kunne belyse saken trolig befant seg hos Etterretningstjenestens arkiver på Lutvann, ble vi gjort oppmerksom på at etterretningstjenesten ved en endring i offentlighetsloven ikke lenger er forpliktet til å nedgradere dokumenter.

Et sentralt formål med artikkelserien var å bidra til at øyenvitnene til flystyrten endelig skulle få bekreftet at det var et fly som hadde styrtet og om mulig hvilket fly det i så fall var. 

Flere av øyenvitnene lever fortsatt og flere av dem opplevde at politi og militære myndighetene mente at de hadde diktet opp sin vitnemål. Flere opplevde at de ikke ble innkalt til avhør og at det ble offentlig underslått at de hadde meldt seg som vitner. 

Aldri bekreftet

Militære myndigheter har offisielt aldri bekreftet at et fly styrtet i Altafjorden. Etter at letingen ble stanset på kvelden den 10.6. har forsvaret fastholdt at ingen ting ble funnet og at letingen bare vil kunne gjenopptas dersom det framkommer nye opplysninger. 

Da etterretningstjenesten og militære myndigheter i Norge åpenbart ikke lenger er pålagt av Stortinget å informere og utlevere dokumenter om slike hendelser, stiller vi derfor følgende spørsmål til forsvarsministeren: Kan forsvarsministeren sørge for at øyenvitnene til flystyrten i Altafjorden 1. juni 1958 snarest får en bekreftelse på at det var et fly som styrtet?

Et annet formål med artikkelserien var å få svar på hvilket fly og hvorfor flyet styrtet. Som henholdsvis mangeårig lokalhistoriker i Alta og mangeårig journalist/politisk redaktør i Altaposten, har vi hatt tro på at samfunnet er tjent med at befolkningen er opplyste og har en god forståelse for ting som har skjedd både lokalt og nasjonalt – og på at vår oppgave er å bidra til dette. 

Traume for befolkningen

I Alta har hendelsen 1. juni 1958 gjennom flere tiåret vært et traume for befolkningen. Folk har hatt en sterk følelse av at militære myndigheter har holdt denne hendelsen strengt hemmelig og benektet fakta langt utover hva som har vært saklig begrunnet. 

Man har også hatt en sterk mistanke om at årsaken til at militære myndigheter har villet skjule saken for offentligheten har vært at det ellers ville avdekkes at militære har handlet i strid med politisk vedtak. 

For befolkningen i Finnmark er det viktig at vi etter 67 år får vite hva som skjedde 1. juni 1958. Da det ikke er mulig å få svar på dette gjennom normalt journalistisk arbeid, har vi følgende spørsmål til forsvarsministeren: Kan forsvarsministeren nedsette et kompetent utvalg med formål å gjennomgå de dokumentene om flystyrtsaken som finnes i Etterretningstjenesten arkiv på Lutvann og svare så langt det av sikkerhetshensyn er mulig om hvilket fly som styrtet og hva som skjedde under letearbeidet?

Dersom forsvarsministeren av ulike grunner ikke kan imøtekomme ønsket om å nedsette et slikt utvalg, ber vi om følgende: Kan forsvarsministeren bidra til at det blir utført et søk etter rester av flyet i de aktuelle områdene og at gjenstander som blir tatt opp stilles til disposisjon for Luftfartsmuseet i Bodø? Vi forutsetter at man da også vil kunne ta opp flyvingen som ligger i fjorden utenfor Komsa og som er festet til en slepewire.

Fortalt i fortrolighet

Gjennom arbeidet har vi blitt fortalt at fungerende lensmann i Alta, Ola Markhus, på den siste leitedagen, ble kalt inn til ledelsen for letearbeidene, hvor han ble fortalt hvilket alliert fly som hadde styrtet. Dette ble fortalt i fortrolighet til vår informant før Ola Markhus gikk bort. Vi har også fått vite hvilken type fly han fikk oppgitt, men vi anser det i dag ikke riktig av oss å formidle dette basert på et annenhånds vitne.

Vi har også blitt klar over at tidligere sjef for Luftforsvaret i Nord-Norge, generalmajor Kjell Magne Lutnes, i et offentlig foredrag for ti år siden overfor Norsk Forsvarsforening avd. Bodø, Bodø Militære Samfund og NROF, oppgav at flyet som styrtet var et russisk Tupolev Tu-16 Badger. 

Dersom dette er sannheten, har vi problemer med å forstå at fortsatt hemmelighold er saklig begrunnet.

Under vårt arbeid har vi også avdekket at det er svært stort samsvar mellom rapporten om flystyrten fra dommerfullmektig Bjørn Taraldsen, beretningen fra Håkon Jørstad som ble sendt til UFO Norge i 1984 og beretningene til de øvrige øyenvitnene. Det er også avdekket at de ulike vitnene ikke har hatt kunnskap om hva de øvrige har forklart eller rapportert.

Svekket tillit

Vi håper at vi ut fra ovenstående får noen positive svar fra Forsvarsministeren og at det blir forstått at et fortsatt hemmelighold og en fornektelse av flystyrten er med på å svekke tilliten til våre militære myndigheter og etterretningstjenesten i befolkningen. 

Forsvarets virksomhet i Finnmark står framfor en stor aktivitetsøkning. Vi tror at det er viktig at det hersker et godt tillitsforhold mellom befolkningen og de militære myndighetene og at Forsvaret forstår at de må ta et oppgjør med tidligere praksis med ubegrunnet hemmelighold overfor befolkningen.