- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
De to alvorligste krigene og krigsforbrytelsene siden andre verdenskrig ser ut til å ha tatt oss journalister på sengen. Første gang var 23. februar 2022, da Russland angrep Ukraina for fullt. Også norske journalister opptrådte som vanlige borgere ofte gjør, med sympati, flagg i Facebook-feeden og høylytt krav om mer våpenstøtte. Andre gang var da Hamas angrep Israel 7. oktober 2023, og Israel slo tilbake ved å utslette Gaza. Da var plutselig sympatinivået droppet noen hakk, Facebook-feedene var stort sett flaggfrie, og få krevde mer penger til Palestina-motstanden.
Når vi runder to års-markeringen for Gaza denne uken, vil det sikkert bli med mye debatt og tilbakeblikk. Jeg håper noen også går inn i dette spørsmålet: Hvorfor reagerte mange medier så ulikt på såpass like konflikter?
Er grunnen at Russland er en mer håndterbar fiende enn Israel? Er det fordi Putin er en endimensjonal kaldkrigs-aggressor, mens Israel er innhyllet i bibelhistorie, holocaust-minnepolitikk og ideen om suverene vestlige verdiers fotfeste i det mørke Midtøsten?
Det melder seg en del spørsmål. Hva vet vi egentlig om Palestina, om Balfour-erklæringen, om Nakbaen?
Forstår vi hva okkupasjon er, og hva det gjør med et helt folk over tid?
Hvordan oppstod egentlig Hamas?
NRK bør forgylle Yama Wolasmal. Uten ham, ville dekningen av Israels folkemord og aggresjon vært direkte svak.
Hvor mange av oss journalister har brydd seg om det andre perspektivet i Midtøsten, og kanskje lest Edward Said, Ghassan Khanafani eller Susan Abulhawa i tillegg?
Spesielt den første tiden etter krigsutbruddene var forskjellen i journalistisk tilnærming her i Norge påfallende.
Fra den bastant kritiske holdningen til russisk propaganda, til den pinlige serviliteten overfor det offisielle israelske narrativet.
Ytre sett kunne det virke som om mediene sa: Verden må forhindre at Russland okkuperer Ukraina.
Men det er kanskje greit at Israel fortsetter å okkupere Palestina, med utilslørt militærmakt og apartheidlover. Lenge etter at Israels angrep på Gaza kunne klassifiseres som folkemord, hang den fryktelige klisjeen om at «Israel har rett til å forsvare seg» fast.
Selvfølgelig kan denne todelte tilnærmingen oppfattes som hykleri. Ikke bare for medienes del.
Holdningen strekker seg ut i hele den vestlige sfæren, fra EU-parlamentet til UEFA til Eurovision, og langt inn i det norske Stortinget.
Tidligere i høst arrangerte NJ og andre presseorganisasjoner en demonstrasjon mot Israels drap på journalister. Den kom sent, men var viktig. Samtidig avslørte den et paradoks.
Ved et par tilfeller har avisledere nektet sine ansatte å protestere mot Israels krigsforbrytelser og folkemord i gatene. Men de synes det er fint at vi demonstrerer for våre egne kolleger foran Stortinget.
Dermed er det mulig å anklage mediene for å være mer opptatt av seg selv enn det store bildet.
Oppsummert kan krigen i Ukraina og Israels utslettelse av Gaza ha bekreftet hvor prinsipielt vaklevorne mediene kan være.
Journalisters «aktivisme» var greit i 2022, men ikke året etter.
At vi ikke forklarer bedre hvorfor vi opptrer eller prioriterer som vi gjør, er jeg redd vil føre til mer kritikk og redusert tillit til at vi makter å være balanserte.
Jeg tror dette har opphav i en gammel spørsmålsstilling:
Skal vi tilby leserne forklaring eller virkelighetsflukt? Skal vi behandle dem som opplyste borgere eller endimensjonale forbrukere?
Det finnes sikkert en mellomting. Men akkurat nå virker det som om medieøkonomien og -teknologien, og angsten for tap av markeder og midler, forskyver vektingen mellom de to valgene, mot det kommersielt fristende.
Absolutte måltall for lesere og aldersgrupper forstyrrer analytiske diskusjoner, fordi kortsiktig vekst/overlevelse står i veien for målet om å gi langsiktig innsikt.
Utviklingen er forståelig, spesielt når den handler om overlevelse. Men den er også dypt urovekkende.
Omveltningene i denne bransjen de siste 20 årene har ført til at fokuset er flyttet hjemover. Men krigføringen i Ukraina og Midtøsten illustrerer hvor krevende det blir, når krig og konflikt på en så ødeleggende skala bryter ut.
De to voldsomme krigene avslørte også hvor dårlig forberedt en del redaksjoner var, når det brøt løs.
Spesielt NRK bør ta en alvorlig runde med selvransaking. Statskanalen var godt skodd på konflikter i øst, men var påfallende famlende og servil overfor Israel.
Med ett unntak: NRK bør forgylle Yama Wolasmal. Uten ham, ville dekningen av Israels folkemord og aggresjon vært direkte svak.
Dette illustrerer hvor risikabelt det er, når store medieaktører mister overblikk og innsikt. Kvaliteten på journalistikken overlates til den enkelte journalists engasjement, ikke på systematisk arbeid og prioritering over tid.
Mangelen på dyp kunnskap og kontekst gjør et de slipper de mest alvorlige konsekvensene av syne:
At stadig flere syns demokrati er en dårlig idé, og at universelle menneskerettigheter ikke skal gjelde for alle.
Isteden får banale løgner og konstruerte krenkelser større plass, og skygger for innsikt i langt alvorlige trusler mot måten vi er vant til å leve på.
Autokratene og populistene står klare til å ta makt, og bruker den etter egen lyst og behov. Og vi som jobber i mediene står fremst som angrepsmål.
USA, vår største allierte og vårt kulturelle forbilde, er i ferd med å bli et grotesk bilde på dette.
Vi ser samme utvikling i England, Tyskland, Italia og andre land vi liker å feriere i.
Angrepene på presse- og ytringsfriheten i antatt liberale naboland er skandaløse. Og de burde skremme vettet av oss.
Politivold og sensur viser hvor lett det er for antatt liberale demokratier å forfalle til det autoritære, spesielt i forsøkene på å tekkes Israel.
Akkurat nå handler det om den grundige journalistikkens sjel, hjerte, hjerne og integritet, og om vår yrkesstolthet.
Jeg mener denne utviklingen burde prege journalistikken i langt større grad enn den gjør i dag. Fordi den så åpenbart er en trussel mot faget vårt og prinsippene vi arbeider etter.
Skal vi og leserne forstå kaoset rundt oss, må vi ha en bedre forståelse av historie og kontekst, om makt og maktmisbruk, og hvordan vi skal navigere i en tett tåke av propaganda og ren bullshit, for å være direkte.
Kan vi stole på at kunstig intelligens skal hjelpe oss? Neppe. Spesielt ikke hvis vi ikke en gang vet hva vi skal spørre ChatGPT om.
Akkurat nå handler det om den grundige journalistikkens sjel, hjerte, hjerne og integritet, og om vår yrkesstolthet.
Da kan vi ikke behandle utenriksjournalistikk som en kostbar og plagsom særkategori, men innse at det som skjer utenfor våre grenser, kan få store konsekvenser også her.
Når vi runder 7. oktober, håper jeg dette blir diskutert. Vi kan ikke risikere å bli tatt på sengen nok en gang, når det virkelig gjelder. Nok journalistisk selvskading nå.
