– Harald Henden blir på en måte symbolet for en tid som kanskje er over

• Få nyhetsbrev fra Journalisten.

Oktober 2023: Helvete bryter løs i Midtøsten. Harald Henden er på plass med kamera. Det han ikke vet ennå, er at det raser en krig inni ham også. Den rutinerte og renommerte VG-fotografen har pådratt seg uhelbredelig kreft.

To år senere er helaftensdokumentaren om ham kinoklar. «Henden – rekviem for en fotograf» er produktet av de fire månedene filmskaperen Rune Denstad Langlo tilbrakte med ham før han døde i fjor.

– Jobben min var å dechiffrere Harald litt. Han var jo veldig innstudert i hvordan han framsto, en som likte å ha kontroll på enhver situasjon. Den sida kalte jeg bare «Foredrags-Harald», sier Langlo.

– Når jeg lager dokumentar, handler det om å prøve å se hva som ligger bak – og gjerne å finne en eller annen sårbarhet. Her fant jeg en fyr som var veldig sammensatt. Under bandanaen og det barske imaget var Harald veldig varm og menneskelig. Jeg vil karakterisere ham som en gentleman – en dedikert gentleman.

35 år i krig

Langlos vei inn – i tillegg til å følge objektet på det siste – ble bildene. Han researchet tusenvis av eksponeringer fra Sudan, Somalia, Afghanistan, Balkan, Irak, Gaza, Ukraina.

Telemarkingen Hendens foretrukne kontorlandskap var verdens katastrofeområder. Karrieren startet for alvor med Gulf-krigen i 1991. Og den endte altså, betegnende nok, med ny eskalering i Israel-Palestina-konflikten.

– Haralds bilder matcher veldig godt personen han var, sier trønderen Langlo.

– De handlet mindre om store eksplosjoner og action, mer om den menneskelige dimensjonen. Han lette etter ting som var «større enn krigen» – relasjoner og den slags. De mest kjente bildene hans har en veldig universell menneskelighet.

Det aller mest kjente, titulert «Kjærtegn», viser en far som omfavner dattera si med proteser etter å ha mistet hendene. Det ble tatt under borgerkrigen i Sierra Leone og vant World Press Photo Award. Det samme gjorde bildet av en ung flyktning som holder en plakat med påskriften «Hjelp!» i Kosovo.

Av ferskere Henden-blinkskudd trekker Langlo fram en bildeserie av to ukrainske søstre som ble separert under den russiske invasjonen.

– Egentlig skildrer den noe helt hverdagslig. Han har avfotografert ei lita jente i baksetet av en bil, konstaterer Langlo.

– Det er typisk Harald, for det oppsummerer det universelle ved tapene krig medfører. I dette tilfellet handler ikke tapet om død eller engang akutt nød. Det handler rett og slett om familier som splittes opp. Det treffer meg veldig – kanskje fordi jeg har søsken selv.

Savner tilstedeværelse

Langlo møter Journalisten på en kafé sentralt i Oslo. Sånn må det være, mener han. Der har du litt av meta-motivasjonen for å lage «Henden».

– Nå skal folk liksom ikke møtes lenger, selv om de bor i samme by. Det skal ringes, sukker han.

– Jeg merker det selv: Hvis jeg leser en sak hvor jeg er blitt intervjuet på telefon, stemmer utsagnene dårligere med hva jeg sa. Hvis vi derimot har en fysisk prat, så blir saken bedre.

Langlos poeng er den journalistiske tilstedeværelsen, som han mener blir enda viktigere i dekning av internasjonale kriser.

– Harald blir på en måte det ypperste symbolet for en tid som kanskje er over og under press fra alle kanter, sier han.

– Jeg husker VG-reportasjene fra Balkan og Irak. Da fikk norske avislesere verdenshistoriene presentert av norske journalister – med Haralds blikk. Det blir noe helt annet enn å få servert et generisk byråbilde, med en tekst som er snekret sammen på desken. Hvis jeg har ett budskap, er det at vi trenger norske journalister i Gaza og Ukraina. Hvis vi ikke har folk til stede med vår verdensanskuelse, så vet vi ikke hva som foregår menneskelig sett.

Savner grundighet

– Hvilken effekt håper du «Henden» får?

– Jeg håper at norske redaktører skjønner at det krever ressurser, at det koster penger, å fortelle gode historier. Norge er et temmelig opplyst land, og jeg tror folk savner de brede, grundige reportasjene. Inntrykket mitt er at det i dag stort sett er sportsjournalister som får reise dit det skjer.

Langlo – som vurderte journalistikk før filmen tok ham – presiserer at han ble imponert av det han så av VG-maskineriet.

– Men jeg tror mange journalister savner å kunne være grundigere, fortsetter han.

– De savner å kunne møte folk de skal skrive om. De savner en forankring i noe dypere. Alt går for fort. De lager for mye på kort tid, de får ikke møte kildene, får ikke dra dit det skjer. Og hva er det egentlig vi sitter igjen med da? Da blir jo avisene som sosiale medier.

«Ridder Harald»

Det var ikke bare enkelt mellom Henden og Langlo, heller. En gang sistnevnte inviterte førstnevnte til klipperommet for å drøfte en bunke bilder, skal det ha blitt trykket stemning.

– Jeg gjorde tabben å legge dem opp i feil rekkefølge. Da ble det krangling, knegger Langlo sorgmuntert.

– Jeg tror Harald fikk en annen emosjonell tilknytning til bildene idet han mistet litt av kontrollen på eget narrativ, samtidig som han skjønte at det gikk mot slutten. Etter hvert ble han jo veldig syk, òg. Siste gang vi snakket sammen i klipperommet, var ei uke før han gikk bort.

Innen da hadde Henden rukket å bli hedret med Fritt Ord-prisen og St. Olavs Orden for arbeidet sitt. Begge deler er selvfølgelig med, komplett med overrekkelses-bjørneklem ved statsminister Jonas Gahr Støre. De to møttes ofte på jobb, ikke minst i Kabul i 2008. Da utførte Henden førstehjelp på Dagbladet-kollega Carsten Thomassen, som mistet livet i Hotel Serena-terroren.

Filmtematikken blir ikke mindre aktuell av at et 200-tall pressefolk er blitt drept i Gaza siden «7. oktober».

– Sønnen min på ni omtaler vår mann som «ridder Harald», røper Langlo.

– Og kanskje var det det han var – en slags ridder.

Menneskelighet i tragediene

– Hva ville Henden sagt om «Henden», hadde han fått se den ferdig?

– Han ville sagt at filmen ble fin, men at det er for mye Harald i den. Jeg tror han ville vært stolt – og syntes at det ble vel mye styr med premierefester og intervjuer og sånt.

– Klarte du å avdekke noen sårbarhet hos ham?

Regissøren tenker seg om.

– Han mente selv at han ikke var god nok. Så det ble nok en drivkraft, som jeg kan kjenne meg igjen i. Harald betraktet ikke seg selv som kunstner. Han betraktet seg som håndverker som skulle dokumentere. Innerst inne skjønte han at han tok bra bilder. Men jeg tror at den greia lå så latent i ham at det, ja, ble en drivkraft. Han sa jo at det ikke var vanskelig å ta de bildene. Det vanskelige var å komme seg dit for å ta dem. For øvrig er jeg jo litt uenig med Harald …

Langlo gestikulerer over tom kaffekopp.

– Han sa at jobben handlet om dokumentasjon. Da blir han vel beskjeden, synes jeg, for Haralds rolle var ikke bare å dokumentere. Det var å gi en menneskelighet til disse tragediene. Og det stemmer ikke at han ikke tok stilling, slik han hevdet. Harald Henden tok konsekvent stiling – for de svakeste og for krigens ofre.

Dokumentaren «Henden – rekviem for en fotograf» inntar kinolerretet 3. oktober.

LES OGSÅ:

– Før eller siden måtte denne karrieren ta slutt