«Det er uheldig for samfunnet at ansatte begrenser sine ytringer på grunn av usikkerhet», skriver Ina Lindahl Nyrud og Dag Idar Tryggestad i Norsk Journalistlag.
«Det er uheldig for samfunnet at ansatte begrenser sine ytringer på grunn av usikkerhet», skriver Ina Lindahl Nyrud og Dag Idar Tryggestad i Norsk Journalistlag.

DEBATT:

Ansattes ytringsrom er for lite

NJ-gjennomgang av ansattes ytringsfrihet i norske kommuner, viser altfor store variasjoner.

Publisert
  • Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
  • Innlegget ble først publisert i Dagsavisen.

I kulturminister Lubna Jafferys mediepolitiske redegjørelse for Stortinget 14. november, oppfordret hun til løpende debatt om ytringsrommet på arbeidsplassen. Det er stemmene vi ikke hører som bør bekymre oss, understreket hun.

En fersk gjennomgang Norsk Journalistlag (NJ) har gjort av ansattes ytringsfrihet i norske kommuner, viser altfor store variasjoner. Et virkemiddel for å oppnå mindre ulikhet på området kan være å sende ut en felles veileder for alle kommunene som beskriver ytringsfrihetens grenser.

NJ har gjennomgått kommunenes instrukser om ansattes ytringsfrihet, og fått svar fra 55 prosent. Gjennomlesningen viser at noen av veilederne begrenser ytringsrommet. I Skiptvets etiske retningslinjer heter det for eksempel: «Den enkelte ansatte bes utvise varsomhet med å uttale seg offentlig om egen arbeidsplass, avdeling, virksomhet eller lignende».

Andre kommuner gir instruksjoner som gjør det tryggere for ansatte å ytre seg. I Os sin kommunestrategi er blant annet grunnsetningen: «Ikke hold tilbake informasjon. Unngå «ingen kommentar», gi eventuelt begrunnelse.»

Følg statsrådens oppfordring

Forskning viser at mange arbeidstakere kvier seg for å delta i det offentlige ordskiftet i kraft av sin stilling. Ytringsrommet oppleves trangere enn arbeidslivets regler tilsier.

Det er et tap for samfunnet hvis arbeidstakerne legger for mye bånd på seg i det offentlige rom. Vi går glipp av kunnskap og perspektiver som kunne bidratt til en mer opplyst offentlig debatt og meningsbærende journalistikk. Ytringsfrihetskommisjonen betegner situasjonen som «urovekkende».

«Alle kommuneansatte kan i utgangspunktet si og skrive akkurat hva de vil, om alt. Det er faktisk slik», heter det i starten av Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) sin veileder «Ytringsfrihet for kommunalt ansatte» fra i fjor. Ansattes ytringsfrihet er en menneskerett. Problemet er praksis.

Tvilen skal komme ytringen til gode

Ansattes ulovfestede plikt til å være lojale innebærer at arbeidstakeren ikke må skade arbeidsgivers interesser. Men for å kunne begrense ansattes ytringsfrihet, må skaden eller faren for skade være helt klar. Man kan si at tvilen skal komme ytringen til gode. Sivilombudet har uttalt at: «Det ikke er en saklig og legitim interesse å unngå at en ytring skaper debatt eller fører til kritisk søkelys på en virksomhet.»

Vår kartlegging bygger på funn i kommunene. NJs andre undersøkelser gir grunn til å slå fast at denne utfordringen også gjelder i privat næringsliv. Mediebransjen er ikke noe unntak, og i dag samler vi derfor over 100 tillitsvalgte for å løfte debatten.

Vi opplever stadig at våre medlemmer, også tillitsvalgte, ber den sentrale ledelsen av NJ å løfte frem saker som det burde være rom for å diskutere åpent både internt på egen arbeidsplass, og i offentligheten. Derfor bør kulturministerens oppfordring også tas tak i av medielederne.

Veiledere spriker

Vår gjennomgang av de 195 kommunale instruksene spriker i ulike retninger. 

I Fjord kommunes etiske retningslinjer heter det: «Våre ytringar skal ikkje bringe kommunen i miskreditt.» I Ørstas skrives det at «vi bør vurdere nøye om det er tenleg for oss sjølve og verksemnda at vi uttaler oss offentlig i omstridde spørsmål eller i eigne auge uheldige tilhøve.» I Tydals pressereglement går de enda lengre, og legger til grunn at «Kritikk som gjelder eget fagområde og egen arbeidsplass, skal rettes tjenestevei.» 

Da er retningslinjene til Flekkefjord, Lillesand, Nome, Gran, Steinkjer og Gildeskål bedre. De påpeker alle at ytringsfriheten også omfatter omstridte temaer og kritikk.

Gjennomgangen viser også at enkelte kommuner har en restriktiv holdning til å besvare leserinnlegg. Både i Frøyas, Midt-Telemarks, Gulens og Askøys instrukser heter det at svar på slike innlegg normalt ikke skal gis. Dette legger ikke til rette for en åpen dialog mellom innbyggerne og kommuneansatte, men tvert imot er hemmende på borgernes engasjement i lokalpolitikken.

Ytringsfrihet i praksis

Spørsmålet vi stiller oss er hvilken verdi disse kommunale instruksene har. Kanskje er det ikke Østre Totens 14 sider med kommunestrategi og 10 sider vedlegg eller Gauldals 17 sider kommunikasjonsstrategi som er avgjørende for ansattes ytringsfrihet i disse kommunene. Kanskje er vilkårene for ytringsfrihet like gode i de 26 kommuner som ikke har noe reglement på området.

Ta for eksempel Oslo kommunes rundskriv om ansattes ytringsfrihet. Veilederen er god, men likevel er Avisa Oslos erfaring at det er vanskelig å få saksbehandlere særlig innenfor helse, utdanning og bymiljø i tale, og at avdelingsdirektørene vanligvis er de eneste kildene som gjøres tilgjengelig for journalistene.

Ørland kommunes arbeidsreglement gir også en betryggende beskrivelse av ansattes ytringsrom. I sommer har avisa Fosna-Folket likevel slitt med å få ansatte til å ytre seg om oppvekstmiljøet, skoleveier, læremidler og avvik på tilsyn i skolegårder. 

Redaksjonens journalister har kun fått oppvekstsjefen eller vedkommendes rådgivere som kilder, selv om henvendelsene har gått til rektorene som kjenner sakene best.

Felles veileder til alle

Et gratis og enkelt råd til alle landets ordførere kan være å rulle ut NIMs veileder på området. Den vil etter vår mening dekke behovene, og alle kommunene vil ha de samme rammevilkårene for sine ansattes ytringsfrihet.

Da gjenstår bare det viktigste: Å etterleve prinsippene i praksis. Det avgjørende er at kommunene tilrettelegger for et godt ytringsklima på arbeidsplassen. Nøkkelen er å jobbe med ytringskulturen, slik kulturministeren understreket i sin redegjørelse. Vi støtter derfor Ytringsfrihetskommisjonens forslag om at arbeidsgivers ansvar for å legge til rette for et godt ytringsklima tas inn som del av bestemmelsen i arbeidsmiljøloven.

Det er uheldig for samfunnet at ansatte begrenser sine ytringer på grunn av usikkerhet. Derfor bør det gjøres en betydelig innsats for å redusere tersklene for å ytre seg. 

Partene i arbeidslivet må ta ansvaret for å vide ut trange ytringsrom.

Powered by Labrador CMS