Blod på tann

Finnes det inhabile ytringer? Antakelig ikke. Alle har rett til å ytre seg. Selvsagt også om saker de er part i. Ikke minst om slike, egentlig. Ytringens mottaker vil som regel ta høyde for at ytreren har interesse av sakens utfall, og veie det inn i sin vurdering av standpunktets tyngde og argumentenes saklighet.

Slik er det i den alminnelige samfunnsdebatten. Arne Fredly og advokat Kyrre Eggen mener tilsynelatende at medienes makt krever andre regler for dem, og at DN derfor bør sette sine gravejournalister Bjørn Olav Nordahl og Knut Gjernes i Fredly-karantene.

Det er ikke urimelig å mistenke medier for manglende nøytralitet i saker der de er havnet i konflikt eller har andre sterke interesser. Konkurrerende medier og eksterne observatører bidrar dessverre altfor sjelden til å påpeke slike føringer.

Men når Fredly klager på DNs dekning av hans finansielle operasjoner og investeringer, først til PFU, som gir ham medhold på de viktigste punktene, og deretter ved å saksøke avisen og to journalister samt en fotograf, skal det hindre dem i å skrive mer om Fredly (eller ta bilder av ham)?

Argumentasjonen kan virke besnærende. Fredly og advokat Eggen framholder pressens makt, og sammenligner retorisk journalistenes rolle med saksbehandlere i politiet og beslutningstakere i store selskaper. Hvis disse er inhabile i saker der de selv ligger i tvist, må det også gjelde DNs medarbeidere. Men makten Fredly og Eggen sikter til er ikke utøvende, så retorikken halter.

Mediene har makt til å påvirke opinionen. Den brukes både til viktige avsløringer, til altfor nærgående utleveringer, til å spre saklig opplysning og ubekreftede påstander, til agitasjon, informasjon, til statsrådsjakt og til tant og fjas. Dette foregår i det mest offentlige rom, der medienes valg er tydelige og kan imøtegås.

Hvis det skulle bli regelen at den som er PFU-felt eller saksøkt må settes i karantene, får de med dypest lommer størst mulighet til å stoppe kjeften på pressen. Ressurser spiller åpenbart en rolle for muligheten til å saksøke en motpart, selv om retten er lik for alle.

Det finnes selvsagt journalistikk som grenser til korrupsjon fordi den som ytrer seg, har sterk egeninteresse av utfallet. Det vil særlig gjelde der denne interessen er skjult, og det er derfor Vær Varsom-plakaten etter å ha fastslått at redaksjonelle medarbeidere «må unngå dobbeltroller som kan svekke deres troverdighet», legger til: «Vis åpenhet om forhold som kan påvirke redaksjonelle medarbeideres habilitet.»

Fredly kan godt hevde at DNs gravejournalister har egeninteresser i denne konflikten, og slik advare leserne mot å ta journalistikken deres på alvor. Det kan også godt hende det ville vært taktisk klokt å ta Nordahl og Gernes av saken. Men i virkeligheten er det jo sjefredaktøren i Dagens Næringsliv som er ansvarlig for avisas innhold, som skal passe på at dekningen er balansert og som bestemmer hvem som jobber med hva. Amund Djuve er også saksøkt av Fredly, og har minst like stor interesse av utfallet som reporterne. Avisa kan ikke slutte å skrive om finansmannen og antydningen om at det i seg selv er et overgrep, er enten meningsløs eller taktisk begrunnet.

Medienes rolle som arena for frie og forargelige ytringer er enda viktigere enn deres rolle som maktfaktor i samfunnet. Fredly må selvsagt velge hvem han vil snakke med. Han står like fritt til å kritisere DN, men ønsket om å redigere avisa, bør ingen støtte.