Elisabeth Eide ble doktor
Reporterne og «de der nede» var tema da forfatter og førsteamanuensis ved journalistutdanningen i Oslo, Elisabeth Eide, forsvarte sin doktorgradsavhandling.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Eide forteller at hun har brukt fire år på doktorgradsavhandlingen, som tar for seg hvilke utfordringer journalister som skal framstille stoff fra en ikke-vestlig virkelighet møter. Etter lørdagens disputas er hun nå doctor art. som graden heter når man tar den ved Det historisk-filosofiske fakultet.
Dialog
– Jeg har både analysert alt A-magasinet skrev om India og tatt for meg 15 nyere innvandrerreportasjer fra tre fullformataviser, sier Eide, som ikke bare analyserte disse tekstene, men også dybdeintervjuet journalistene og kildene deres.
– For meg er det et poeng å forsøke å skape en dialog mellom forskere og journalister. Og da var det viktig at studien ikke bare handlet om tekstene og de som laget dem, men ble en slags utvidet dialog mellom forsker, journalist, tekst og kilde, forklarer Eide.
– Hva vil du trekke fram som viktige funn i studien?
– Den viser at det er forskjellige måter å framstille folk som etnisk er ulike fra oss på, og at genre betyr mye. Selv om det historisk er en tydelig hierarkisk tradisjon i rapporteringen finnes det også klare mottendenser, sier Eide, som framhever det hun kaller refleksiv journalistikk, som den som gir størst spillerom for likeverdige og stimulerende møter mellom reporter og «de ikke vestlige».
Bra å dele
– Det er vel ingen bombe, men det er altså slik at featurereportasjen åpner for mer alternativ tilnærming og likeverdige framstillinger enn nyhetskonvensjonenes sterke betoning av konflikt og det som skiller «oss» fra «dem». Særlig når journalistene tør la de andre se oss som representerer den privilegerte del av verden og lar det komme fram i teksten, bidrar de til gjensidig respekt, sier Eide.
– Journalister har stor makt til å framstille. Det er bra at de deler litt og lar andre slippe til.
