Farlig om russisk hybridkrig

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Russiske forstyrrelser av GPS-signaler i Finnmark har lenge vært brukt som et av de klareste bevisene på russisk hybridkrig mot Norge. Konsekvensene av forstyrrelsene har vært mange og omfattende, for eksempel for navigasjon av fly og for fiskere. Politimester i Finnmark, Ellen Katrine Hætta, har for eksempel pekt på forstyrrelser av GPS-signaler som den mest åpenbare russiske bruken av det som også blir kalt sammensatte virkemidler.¹

Som journalist for NRK fram til 2023 så jeg også på russisk jamming og spoofing som rammet Finnmark som et klart eksempel på russisk hybridkrig. Men handler dette om hybridkrig?

5. februar i år la Etterretningstjenesten fram sin årlige åpne trusselvurdering. Da avdramatiserte etterretningssjef Nils Andreas Stensønes. Han sa at det er ingen grunn til å tro at dette handler om å ville ramme Norge. Forstyrrelsene av GPS i Finnmark de siste årene har skyldtes russiske beskyttelsestiltak for egne våpensystem, ikke målrettede angrep mot norsk sivil lufttrafikk og andre GPS-brukere på norsk side, sa han.

Russland har altså ikke hatt et ønske om å skade Norge. Er det da riktig å si at russerne driver en hybrid operasjon, altså en form for krigføring med bruk av ukonvensjonelle virkemidler? Jeg mener nei. Likevel fortsetter NRK, Forsvarets forum og andre media å gjøre det, og bidrar til å øke spenningen mellom Norge og Russland i ei urolig tid. Er det bra?

Korrespondent-perioden ble noe helt annet enn Roger Sevrin Bruland forventet

Dessverre er det flere lignende eksempler. I Aftenposten 27.02 i fjor ble Ola Kaldager, som er norsk offiser og tidligere leder av etterretningssjef, sitert på at togavsporinger mellom Narvik og Kiruna var et «signal til oss om at motstanderne våre har kapasitet, evne og vilje hvis de vil.»

Kaldager fikk i artikkelen støtte fra orlogskaptein og forsker ved Sjøkrigsskolen Tor Ivar Strømmen. Togavsporingene ble etterforsket som mulig sabotasje, og internasjonal presse fattet interesse. 80 prosent av råstoffet til Europas jernproduksjon fraktes med tog på denne strekningen. 

I Financial Times gikk det fram at den svenske sikkerhetstjenesten Säpo var koblet inn, og at Säpo mente fremmede makter – les Russland – kunne stå bak. Ett år etter avsporingene var Statens havarikommisjon i Sverge helt ferdig med sitt arbeid: Det var hardpakket snø og skade på et toghjul som var årsaken til avsporingene. Konklusjonene skapte langt mindre oppmerksomhet. Ekspertene, som hadde tidligere hadde sagt at årsaken var hybridkrig, ble ikke konfrontert med hva de tidligere hadde hevdet. 

I offentligheten ble det stående igjen et inntrykk av at avsporingene var en del av russisk hybridkrigføring, noe det altså ikke var.

Under Arendalsuka i høst hevdet PST-sjef Beate Gangås at pro-russiske aktører hadde hacket styringen av et settefiskanlegg i Bremanger på Vestlandet i vår. Dette førte til at ventiler ble åpnet og 500 liter vann i sekundet flommet ut i fire timer.

Senere hevdet PST at en hacker-allianse med tilknytning til Russland hadde lagt ut en video på Telegram med bilder av kontrollpanelet til damanlegget, og at det i denne videoen også ble tatt ansvar for hackingen. Men kan en dermed slå fast at Russland på denne måten drev hybridkrig mot Norge?

En lederartikkel om saken i Aftenposten er ikke kategorisk om at dette var statlig organisert. Det blir hevdet at det kan være tre andre forklaringer. Aksjonen kunne vært gjennomført enten av en gruppering med tette russiske statlige bånd, av en gruppe med løse bånd til statlige russiske organer eller av en gruppe uten russiske statlig tilknytning i det hele tatt.

Den russiske ambassaden i Oslo etterlyste bevis fra PST om russisk tilknytning til hackingen. PSTs etterforskning klarte ikke å avdekke hvilke personer som stod bak hackingen. PST henla saken. Det som kunne se ut som en russisk hybridoperasjon, trenger ikke å være det.

Vil journalistikken overleve Putin, Trump og Netanyahu? Jeg er usikker

Kanskje de sakene som har fått mest oppmerksomhet knyttet til det som er omtalt som hybridangrep i Norge, er cyberoperasjonene mot Stortinget. 

I slutten av august 2020 ble det oppdaget av noen hadde kommet inn på enkelte e-postkontoer på Stortinget. Daværende utenriksminister Ine Eriksen Søreide gikk offentlig ut og la ansvaret på Russland. Diplomatisk er det en sjeldenhet å komme ut med slike beskyldninger offentlig, noe som gjør at bevisene måtte være sterke.

I mars 2021 gikk alarmen igjen på Stortinget da noen hadde klart å tappe hele e-postkontoen til nestleder i utenriks- og forsvarskomiteen Michael Tetzschner for 4000 e-poster. Denne gangen ble ansvaret offentlig lagt på kineserne. Bevisene må ha vært sterke også denne gangen.

For balansens skyld er det likevel viktig å understreke at Norge og mange andre vestlige land driver på med akkurat det samme. Norge har for lengst gjennomført cyberoperasjoner mot det politiske lederskapet i Russland, viser Snowden-dokumenter. Denne typen dataspionasje er i dag ordinær spionasje, ikke hybridkrig.

Dermed er det ikke sagt at Russland de siste årene ikke har gjennomført sabotasje og andre ikke-militære tiltak mot Norge for å vise misnøye med norsk Ukraina-politikk, som det har vært mange tilfeller av ellers i Europa. Et stort problem er dokumentasjon, som offentligheten også setter krav om, men som myndighetene blant annet ut fra hemmelighold om operasjoner sliter med å legge fram. Russerne skjuler sine spor. For Etterrretningstjenesten og PST kan offentliggjøring av sine funn ødelegge for videre arbeid.

I september ble Oslo lufthavn stengt i flere timer etter påståtte droner over flyplassen. Det som er offentlig kjent om etterforskningen klarte ikke politiet å påvise at det hadde vært droner over flyplassen, langt mindre en russisk forbindelse til de påståtte observasjonene. Politiet henla saken. Og kanskje var det bare falsk alarm.

Sjef for Etterretningstjenesten, Nils Andreas Stensønes, sa under Arendalsuka i høst at Russland ikke hadde prøvd i vesentlig grad å påvirke Stortings- og Sametingsvalg, slik mange hadde fryktet på forhånd, og slik Russland har gjort i andre land. Stensønes sa også at det ikke er påvist at de mye omtalte kabelbruddene i Østersjøen var bevisst sabotasje.

Etterretningssjefen mente at vi må unngå unødvendig selvskremming ved at skyld deles ut for raskt. Det vil bare tjener de som vil skade Norge, sa han. Samtidig er det grunn til å understreke at russiske hybride operasjoner i Norge har pågått lenge. I 1967 kontaktet KGB en norsk journalist for å få han til å skrive artikler i norsk presse etter KBS sine ønsker, som eksempel.²

Jeg er enig med etterretningssjef Nils Andreas Stensønes i at vi må forholde oss nøkternt til hybride trusler. Spørsmålet er om vi gjør det.

Politiet i Troms og Nordre Nordland registrerte i fjor over 500 mistenkelige hendinger. Det var mistenkelig bruk av antenner, kjøretøy, droner og observasjoner av mistenkelige turister. For meg høres det ut som utslag av et hysteri der man ser fiender bak enhver busk. Kan denne tidsånden med overdrevet mistenksomhet blitt skapt av media i alle fall delvis på sviktende grunnlag? Jeg tror dessverre det.

1. Trine Hamran, «Hybridkrig», side 51

2. «I hemmelig tjeneste», Gunnar Haarstad, side 208