Feil å kun peke på Lægreid

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Med høy puls sto bronsevinner Sturla Holm Lægreid i intervjusonen. Han ga en personlig og privat bekjennelse om utroskap – spontant, ufiltrert og åpenbart dårlig timet. Situasjonen bar preg av det slike soner alltid gjør: utøvere som nettopp har levert maksprestasjon, svarer uten manus og uten strategisk filter.

Ble redaksjonelt prioritert 

Sitatet fra Lægreid ble til pushvarsler, hovedsaker og debatt i sosiale medier. Flere nasjonale medier gjorde den personlige bekjennelsen til hovedvinkel, foran både sportslig prestasjon og øvrige OL-historier. 

Det avgjørende var ikke det som skjedde i intervjusonen, men publiseringsløpet i etterkant.

Øyeblikket er ikke hovedproblemet 

Morgenbladets kulturredaktør Bernhard Ellefsen går ekstra hardt ut og beskriver hendelsen som pinlig og som del av en «intimitetstsunami».

Fenomenet er reelt, men analysen blir ufullstendig når publiseringsleddet får for lite oppmerksomhet. Lægreid valgte feil arena for en privat bekjennelse, og det er legitimt å kritisere ham for det. 

Men ansvaret for at dette ble en nasjonal hovedsak, ligger ikke i målområdet.

Intimitet sprer seg ikke selv 

Noen velger klippet, skriver pushvarselet, setter vinkelen og prioriterer fronten. Alt styres av redaksjonelle prioriteringer. 

Ellefsen skriver: 

«Når Lægreid sleper oss inn på soverommet sitt, mot vår vilje, men til vår storøyde og skrekkslagne fascinasjon, oppløses hele ideen om hva det offentlige vil si. Vi står der, like nakne som ham, så å si, uten noe språk for det vi hører eller får del i.» 

En teatralsk og dramatisk beskrivelse.

Ja, Lægreid valgte feil arena for en privat bekjennelse. 

Ja, det tok fokus fra andre prestasjoner. 

Men det er media som hjelper til med å «slepe» oss inn på dette soverommet. Oppmerksomheten saken får handler om prioritert.

Så hovedspørsmålet er: Hvorfor gjorde mediene dette til hovedsak? 

Intimitetsjag 

Hvis vi vil diskutere intimitetsjaget i offentligheten, må vi diskutere publiseringsmakten. Det er nyhetsdeskene, frontsjefene og redaksjonelle ledere som langt på vei bestemmer hva som blir push, front og nasjonal samtale. 

Neste gang en privat bekjennelse truer med å drukne sportsglede, spør nyhetsdeskenes frontsjef: Hvorfor prioriterer vi dette øverst? 

Ansvar må flyttes fra målområdet til nyhetskontoret. Lægreid har tatt ansvar for ordene sine. Nå må mediene ta ansvar for sine valg.