Forhåndsdømt? Live-dekning, medietrykk og rettens arbeidsro

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter. En kortere versjon av innlegget, er tidligere publisert i Aftenposten.

«Mediene gir fullstendig faen. Jeg tror ikke det minste på at mediene tar ansvar for det totale medietrykket», sa Marius Borg Høibys forsvarer Ellen Holager Andenæs i et portrettintervju i Aftenpostens påskeavis. 

Selvsagt er Høiby «forhåndsdømt». Hadde du spurt et tverrsnitt av befolkningen, ville de fleste vært enige om at «noe er han helt klart skyldig i». 

Høiby har dessuten tilstått flere av de 40 tiltalepunktene.

Det får så være. Tingretten forhåndsdømmer aldri. Nå vurderes bevisene. Det vil være tro og tvil knyttet til hendelser og forklaringer, og selvsagt er det tolkning av straffeloven. 

For i juridisk forstand; er sovevoldtektene tilstrekkelig dokumentert? Er «vold i nære relasjoner» faktisk påvist? Nylig avgjorde Høyesterett dessuten at det som kalles sovevoldtekter skal straffes mildere om personene er unge og uerfarne. 

Tingretten har hatt en massiv oppgave denne våren, men forhåndsdømmer gjør den altså ikke. Dommer Jon Sverderup Efjestad har sagt at han regner med å avgi dom i starten av juni.

Rettens arbeidsro presset

Retten skal ha optimale arbeidsforhold når bevis framlegges og gjennomgås.

Har den hatt det? Vel, vurder hva som har utspilt seg. 

Flere ganger har rettens administrator sendt journalister ut av salen. 

Selv om dommeren neppe har sittet personlig og fulgt med på den såkalte «live-dekningen», så har den store medieinteressen hatt innvirkning på arbeidsforholdene og i stor grad påvirket retten. 

Der og da har det selvsagt tatt noe fokus vekk fra rettens hovedoppgave: Bevisvurderingen. 

Muntlighet åpner risiko

Hvorfor ble det sånn? Hva er mekanismene her, og hva kunne vært unngått?

Det er en årsakssammenheng ingen av juristene har løftet fram til diskusjon. Det er den lovfestede malen for hvordan straffeprosess skal gjennomføres i Norge. 

Ifølge norsk rettstradisjon er det såkalt «umiddelbar bevisførsel» som gjelder. Bevisførsel skal skje i retten, og den skal komme muntlig. Retten skal dømme eller frikjenne på grunnlag av bevis lagt fram der og da.

Det er lovpålagt at rettsdagen skal være en lang, på sett og vis planlagt, men også improvisert hendelse. 

Rettsdagen er lagt opp som et hegeliansk, dialektisk teaterstykke med en slags «big brother-twist». 

Ideelt sett skal ikke dommerne vite noen ting på forhånd. De skal komme blanke og uhildet inn i rettssalen for å bli opplyst av partene. 

Det er definitivt ikke lov å lese seg opp på forhånd. En dommers oppmerksomhet skal vinnes der og da. Dette er årsaken til at 830 sider med digitale meldinger ble opplest i retten i Høiby-saken. Troverdighet og tillit skal skapes i salen.

Summen av arbeidet

Det er påtalemakten som «eier tiltalen». 

Tiltalen er summen av alt arbeid som er utført og alle ressurser som er lagt ned i etterforskningen. Bevisførsel skal feie all tvil til side. 

Påtalemakten har presentert fakta, men altså kanskje ikke alle fakta. Ikke av «vond vilje», men av behov for å ha «konsistens», fjerne tvil og fordi rettsdagene er begrenset. Det må «redigeres», klippes, gjøres et utvalg av hva som er vesentlig. 

Av den grunn kan man si det var prisverdig og rett av påtalemakten å legge store mengder etterforskningsmateriale i Høiby-saken fram for retten. Slik kan dommerne få best mulig innblikk i bevisene og i bevisvurderingen som tiltalen bygger på. 

Sju uker tok det.

Setter sannheten i spill

Retten kan ta feil når den dømmer. Det har vi sett en del stygge eksempler på. 

Der det har gått galt, har påtalemakten presentert et narrativ som siden har vist seg å ikke stemme overens med virkeligheten. En del av etterforsknings­materialet har typisk vært holdt utenfor domstolen. 

Når det så, etter rettskraftig dom, kommer fram, er det fordi en jurist, personlige aktivister, en journalist eller gjenopptakelseskommisjonen har opplyst saken, tent et nytt og grelt flomlys.

Det er altså ingen i domstolen som har lov til å sette seg inn i saksforholdene før rettsdagen starter. Det gis ikke rom for å reflektere over hendelser før de leses opp, fortelles og framføres i rettssalen. 

Etter rettsdagen er det ikke lov å ta med seg annet enn egne notater hjem for å reflektere over hva som ble lagt fram. Partene kan dele ut såkalte dokument­utdrag som gjør det lettere å følge «den muntlige framleggelsen» i retten. Disse samles inn igjen ved rettsdagens slutt.

TV 2-kommentatoren etter Høiby-saken:

– Har en bismak

Det er selvsagt høyst risikabelt. Alle dramaturger og dokumentarister vet at «sannheten om en hendelse står på spill i hvordan den blir gjenfortalt».

En overarbeidet, ufokusert forsvarer med begrenset tid til forberedelse, kan få avgjørende betydning for utfallet av saken – uavhengig av sannheten.

Dette er annerledes i barnevernssaker. I for eksempel fylkesnemnda kan en dommer eller meddommer godt lese seg opp på fyldige rapporter med forarbeider og vurderinger i forkant av rettsdagene. 

Når så vitneførsel skjer, er spørsmålene fra dommerne gjennomtenkt og kvalifiserte. Større trygghet er skapt. Hvorfor er ikke dette også rettsordningen i straffesaker? 

Fotballformatet i rettssalen

Men tilbake til straffesaken mot Marius Borg Høiby: 

En annen hovedårsak til at retten ikke kan ha hatt optimale arbeidsforhold, er enkelte mediers valg av form på dekningen. «Live-dekningen» eller bruken av såkalt «livestudio» er en form vi hovedsaklig kjenner igjen fra viktige fotballkamper og andre sportsarrangement. 

Presseetisk har diskusjonen om dette såvidt startet, men VG kommer neppe til å overlate live-dekningen til Dagbladet, Se og Hør eller Nettavisen dersom Høiby-saken kommer til lagmannsretten. 

Det blir konkurranse om å være først (og viktigst) der også.

Livestudio er velegnet der hvor medienes lesere ønsker å følge med fra sekund til sekund. 

Det er svært ressurskrevende for redaksjonene å bruke en slik metode. Vi har sett lignende dekning fra rettssaker tidligere, men aldri så omfattende som i denne. 

VG som har ledet an, men vi har ikke fått vite noe om hvor vellykket redaktøren synes dette har vært. Tidligere har vi forstått at det er satt rekorder med over 500.000 unike brukere på slik livestudio-dekning når det gjelder sportsarrangement.

Kampen om forsiden

VG har norsk presses desidert mest besøkte forside. VG er størst og ønsker å beholde den posisjonen. Tidligere solgte de såkalte «løssalgsavisene» i papir på forsidene sine. Det gjør de fortsatt. Det vi har sett under dekning av Høiby-saken, er den nye kampen for å vinne forsiden, kampen om «kioskvelteren».

VG er størst og sterkest. Det som kan true VGs posisjon i det digitale nyhetsmarkedet, er hendelser som er så store og betydningsfulle at folk legger om sine digitale vaner. 

Vi er alle «digitale vanedyr» og når vi sjekker nyhetene på mobil eller PC går vi til en bestemt åpningsside eller app. Jeg tror VG har fryktet å miste posisjonen dersom de bommet på dekning av Høiby-saken. VG må også ha hatt et mål om å befeste posisjon som den sterkeste aktøren i den norske digitale medieverden.

– Hadde denne dekningen vært standard, tror jeg ikke et eneste overgrep hadde blitt anmeldt

Heldigvis er vår største avis av det seriøse slaget, og ulik «tabloider» i flere andre land. 

Like fullt er VG alltid i spill med markedskrefter som kan endre styrkeforhold.

 Forsvarer Ellen Holager Andenæs sier i Aftenposten at mediene ikke tar ansvar for det «totale medietrykket». Det er selvsagt rett, men vi kan faktisk forestille oss verre tilstander enn vi har vært vitne til gjennom disse sju ukene i tingretten.

Bedre rettssikkerhet

Kan da ikke retten regulere denne formen for dekning? Antakelig ikke. 

Norsk rett er åpen, og det som framkommer der, er offentlig. Slik er loven! Men loven kan endres fra å være basert på det arkaiske idealet om muntlighet, til i vesentlig større grad være basert på skriftlig bevisførsel. 

En dommer kan da i større grad enn i dag verne sårbare vitner. Mediene kan da på forhånd ha fått innsyn i materialet og kan følge presseetikken når det gjelder hva som publiseres. 

I straffesaken mot Marius Borg Høiby har presseetikken delvis vært satt ut av spill. Årsaken er opplegget for bevisvurdering i norske straffesaker.

Journalist Olav Njaastad er tilknyttet Senter for undersøkende journalistikk (SUJO) og Nordisk Journalistcenter i Aarhus.

Han er tidligere leder i Norsk Journalistlag.