Første uke i tingretten: 
Stille i stormen

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter. 

Det er mye folk. Enkelte steder er det trangt. Noen snakker om dokø. Men allerede før retten ble satt på rettssakens første dag, var det stille i rettssal 250. 

Slik det gjerne er før dommerne ankommer i de fleste straffesaker.

Det er ikke vanskelig å forstå at antall mennesker som følger saken oppleves som en ekstra belastning for de involverte. Særlig for tiltalte, men også for de fornærmede, selv om forklaringene deres går bak lukkede dører – og dermed med færre til stede. Fra deres forklaringer er det også delvis referatforbud.

Kaotiske bilder

Følger man rettssaken via mediene, kan det fremstå som kaotisk når advokatene ankommer Oslo tinghus. Det samme gjelder i selve rettssalen. 

At fotografer med sine kameraer, og journalister med mikrofoner, stimler sammen og det kan oppstå trengsel – kanskje litt dytting – skyldes i stor grad at de har få minutter til å sikre bilder og lyd før retten blir satt og fotoforbudet trer i kraft.

Litt kaotisk kan det igjen fremstå når rettsdagen er over, og journalistene ønsker kommentarer fra de samme advokatene. 

Dette er imidlertid kortvarig – og mer strukturert enn det ofte oppfattes på skjermen.

Advokatene – både aktoratet, forsvarene og bistandsadvokatene – er i stor grad vant til denne biten. 

Selv om den totale mengden kameraer som rettes mot dem er unormalt høyt.

11.000 artikler

Mandag denne uka viste en Retriever-opptelling, gjengitt i Medier24, at det er publisert nesten 11.000 artikler om denne saken fra Se og Hør kom med sin første avsløring høsten 2024, og fram til rettens første dag.

Om forfatteren

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Det er en betydelig mengde, for å si det forsiktig. Man trenger heller ikke å være veldig kritisk til medienes dekning for å mene at det er altfor mange.

En annen opptelling fra august i fjor, gjort av Infomedia for Aftenposten, viser at det på det tidspunktet var publisert cirka 10.000 artikler. Nå er det ikke gitt at tellemetodene er helt like i de to undersøkelsene, likevel kan det tyde på at publiseringstakten har gått noe ned i månedene før rettssaken.

Så er det viktig å ha med seg at medietrykk ikke kun handler om artikler. Video og podkaster fanges ikke nødvendigvis opp av disse tellingene, og samlet medietrykk handler heller ikke kun om hva som publiseres, men mengden henvendelser fra media. 

Nedprioritert på front

Akkurat dette har vært et tema som har fått stadig mer oppmerksomhet de siste årene. 

Flere redaktører forteller også at det samlede medietrykket er med i deres vurderinger. Samtidig mener kritikerne at de ser lite til dette i praksis.

I dekningen av Høiby-saken har toneangivende medier sagt at for dem er målet å kun publisere saker som tar saken videre, som bringer noe nytt.

Men selv med økt bevissthet, har kritikerne rett i mangt.

Selv om intensjonene har vært gode, oppleves det som om det har vært et gap mellom hva som er blitt sagt fra scenen på mediekonferanser hvor dette er blitt diskutert, og hvilke valg nyhetsredaksjonene har tatt i hverdagen.

Samtidig er det ingen tvil om at det er en økt bevissthet om dette. Denne uka mener jeg at vi har sett dette i praksis. Forsidene til VG, NRK og TV 2, for å nevne tre, har ikke vært tapetsert med Høiby-saker. Når kvelden kommer, virker det som man bevisst unngår å la dem bli liggende på topp for lenge.

Nyhetsbildet den siste uka har naturlig nok påvirket dette. Hvem skulle tro at kronprinsesse Mette-Marit skulle klare å overskygge sin sønn med egne skandaler samme uke som rettssaken starter. Som vanlig bidrar president Trump med sitt.

Økt bevissthet

Uavhengig av dette, opplever jeg at det er noen bevisste valg som ligger bak dette. 

Selv om Høiby-saken har vært viet atskillig plass i Dagsrevyen og TV 2 Nyhetene, ser vi også her at andre saker prioriteres høyt.

I skrivende stund ligger Høiby-sakene langt ned på fronten til VG. Til og med en sitatsak om Martin Ødegaard ligger høyere.

De siste ukene før rettssaken startet opplevde jeg det motsatte. Da virket det for meg som at terskelen for hva som kunne publiseres, hadde blitt lavere igjen. 

Et eksempel på dette var medienes dekning av de ulike rettsavklaringene – og da særlig knyttet til navngivelse av to av de fornærmede – som fikk meg til å frykte at vi faktisk ville gå inn i en uke med kaostilstander. 

Her endret reglene seg fra uke til uke, innimellom nesten fra dag til dag, og alt dette ble behørig dekket. 

Selv vi, et fagblad for journalister og redaksjonelle medarbeidere, følte at dette i all hovedsak var kun notiser.

Det var i hvert fall ikke informasjon som brakte saken videre, selv om det for journalistene som skulle dekke saken trolig ble opplevd som viktig. 

Forferdelige utlendinger

Denne uka har jeg forsøkt å stikke innom nettavisene til store internasjonale medier, særlig de med en tabloid tilnærming til faget, for å se om dekningen er veldig annerledes enn her hjemme.

Foreløpig er mitt inntrykk at de «forferdelige» utenlandske mediene ikke har vært så forferdelige. Rykter om bilder tatt ulovlig i rettssalen ser inntil videre ut til å være kun rykter.

Var PFU på feil klode i møte med Thomas Seltzers univers?

Jeg synes i tillegg det er verdt å merke seg at flere av rett- og krim­kommentatorene i sine analyser påpeker at påtalemyndighetens beviser kanskje ikke er så sterke som man på forhånd kan ha fått inntrykk av.

Her vil det nok være delte meninger om dette er riktig eller ikke, men at dette formidles videre tenker jeg er et eksempel på at det er viktig at mediene er til stede. 

Prinsippet med åpne rettssaker har vi blant annet fordi tiltaltes rettigheter skal ivaretas.

Lest alt

Vi kommer ikke bort ifra at det er publisert mye den siste uka, og selv om hver enkelt redaksjon er bevisste på både totalt medietrykk og hva de selv skal bringe videre, blir den totale mengden voldsom.

Når Marius Borg Høiby, på rettens andre dag, forteller at han leser alt han kommer over om seg selv, gir ikke det en god følelse. Det er vondt å høre på.

Han fortsatte med å fortelle at han er blitt forfulgt av pressen siden han var tre år gammel, og trakassert og plaget av dem.

Vi i mediene kan påpeke at dette ikke er faktuelt riktig. At han i likhet med sine halvsøsken i stor grad har vært skjermet fram til han ble voksen – og i stor grad i årene etter. Det siste året har vi også hatt en debatt om pressen har skjermet Høiby for mye.

Vi kan uansett ikke ta fra ham følelsen av at det har vært slik.

Og det å lese alt som er blitt skrevet om seg selv de siste årene – selv om dette nok er en liten overdrivelse – virker nesten som en verre straff enn hva retten eventuelt måtte lande på.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.

Mediedekningen er også tema i Journalistens podkast denne uka: