Hat det du gjør

Jeg skulle ha levert for to dager siden, men ikke ett snøflak er børstet av skjermen. Den blinkende tekstmarkøren er det eneste som hindrer arket fra å være hvitere enn skinka til en charterturist. Men snart er det natt. Fred. Fra medier, mennesker og lys. Fred til å skrive. Snart vil mine tunge fingre fly. 

Men nei. Fortsatt ganske tegnløs. Det er tre timer over midnatt nå, også kjent som den magiske timen hvor vakuumet i skallen skal suge inn dagens inntrykk og komprimere de til ideer. Både av den gode og syke sorten. Var det ikke på denne tiden av døgnet Tore Tvedt fikk sitt første kall fra Odin?

Hat kan være en ganske inspirerende følelse. Og akkurat nå er det ingenting jeg hater mer enn tekst. Tekst gjør meg svimmel. Store mengder tekst er bare kjedelig. Jeg elsker effekten av en velformulerte setning som kort og konsist kommer til poenget. Derfor er jeg glad i Twitter. Ingen tanke er for stor for 140 tegn. Jeg tror egentlig at jeg ble journalist fordi jeg trodde at tweet-journalistikk var fremtiden.

Nå som jeg begynner jeg å bli trøtt, hater jeg teksten jeg skal skrive enda mer. Jeg hater at den gir meg dårlig samvittighet for å ville sove, og hater spesielt at jeg nok en gang ser ut til å tape mot tegntellingen. Dessuten hater jeg at ordet hat blir tatt for lett på. 

Det er en kjent sak, så vel som en klisjé, at folk med skriving som levebrød misliker å skrive. Det var vel Dorothy Parker som hevdet at hun hatet å skrive, men elsket det å ha skrevet. De mest interessante forfatterne hater som regel alt. 

Tekst har alltid fått meg til å skjelve

Tekst er min svorne nemesis. Tekst spenner beina mine og snakker dritt om moren min. Tekst har alltid fått meg til å skjelve. Hver gang jeg skal begynne på noe nytt, må jeg ruste meg opp til kamp mot tegntelleren. Det er forferdelig, spesielt når jeg er ubevæpnet. Arsenalet kan være en artig tweet, skjellsettende hjertesorg eller bare et lite glass whisky. Men akkurat nå er det hat. Noen ganger funker hat utmerket. 

Det sies at regissør Ridley Scott hatet sci-fi. Likevel endte ham opp med å lage to av de beste science fiction-filmene noensinne. Han var ikke blendet av en forelskelse til formen. Han så en haug av feil og brukte sin misnøye til å skape noe så originalt, menneskelig og tidløst som klassikerne «Alien» og «Blade Runner». Selvhjelpsguruene som insisterer på at man alltid skal gjøre det man elsker, kan ta seg en ricin-bolle.

Noen må opplyse folket om at det er både realistisk og sunt å hate det man driver med. Å si noe annet er villedende ønsketenkning. Skepsisen setter ting i perspektiv, man blir strengere mot seg selv og hjernen tvinges til å prestere. Hater man tekst, blir man en rakker til å redigere ned på overflødige ord og formuleringer. For mye kjærlighet forurenser teksten og bedøver den kritiske sansen.  

Så om du er av de som hevder at skriving er enkelt, er det et eller annet du gjør galt. Det skal være vanskelig å skrive. Du må gå til krig mot din egen kunst. Gi deg selv en utfordring. Du skal gå fra å føle deg som en ryddegutt til å komme seirende ut som en konge. Og den følelsen der skal du lov å elske. Og når du elsker det litt for mye, begynn å gjøre noe som du hater. Bare se på meg, jeg plaprer som en selvhjelpsguru akkurat nå.