Heiarop til journalister med brennende hjerter

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Er pressens troverdighet bygd på nøytralitet og objektivitet? 

Mitt svar er nei. Det siste året har jeg jobbet intenst for å bevise at det er mulig å bygge troverdighet også for oss som jobber i det minebelagte grenselandet der aktivister og journalister møtes. 

Jeg tror nemlig det er fare på ferde om vi blir for redde for personlig engasjement. Samfunnet trenger journalister som kan avsløre løgner, stille kritiske spørsmål og se sammenhenger over tid, journalister som gjør et saksfelt til sitt eget. Da kan vi ikke bare hylle journalister med kalde hoder, vi må også ivareta de brennende hjerter. For meg ble journalistkonferansen Mini-Hell ble en opptur i så måte.

Personlig engasjement

Problemstillinga «Journalist eller aktivist?» er blitt mye diskutert i kjølvannet av Bamsegutt-saken og sto på programmet også på Mini-Hell.

Jeg har sett denne spesielle saken bli brukt som slags bevis på at personlig engasjerte journalister er en trussel mot kvalitetsjournalistikk. Det mener jeg er en grov misforståelse. Derfor smilte jeg fra øre til øre da Sven Egil Omdal, Gard Steiro, Reidun Kjelling Nybø og Erling Borgen i sin paneldebatt slo fast at det er et legitimt journalistisk prosjekt å ville skape endring. At det er bra å brenne for noe. 

Det springende punktet for om det man driver med er journalistikk eller aktivisme, påpekte Omdal, er om dette ønsket om endring går på bekostning av evnen til å se ting fra flere sider. Som journalist må du greie å forholde deg til fakta som går på tvers av den hypotesen du tok utgangspunkt i. Så lenge du gjør det, er personlig engasjement en styrke. 

Mer enn Trøndelag

Etter paneldebatten sto juryleder Ingeborg Volan på scenen for å dele ut priser, heder og ære i Den trønderske journalistprisen.

«Journalistikk fra Trøndelag må ikke handle om Trøndelag. (…) Denne journalistens utrettelige innsats over lang tid viser at en delvis glemt krise på kontinentets ytterkant har betydning i mange land og på mange områder», leste hun fra et diplom.

Jeg ble jeg varm om hjertet. Ikke først og fremst for hederlig omtale, men fordi det å bli løftet frem under prisutdelinga var et tydelig godkjentstempel for journalistikk som er utført med brennende engasjement.

«At en frilansjournalist på eget initiativ dokumenterer og forteller rystende historier (…) og håndterer vanskelige etiske og menneskelige situasjoner er både viktig og imponerende. Vi trenger denne typen journalister og journalistikk i regionen.» fastslo juryen.

– Viktig dokumentasjon

– Vi har sett mange eksempler på at samarbeid med aktivister kan gi viktig dokumentasjon som legger grunnlaget for bred samfunnsdebatt, sa VG-sjef Gard Steiro under paneldebatten om journalistikk og aktivisme. 

Jeg er glad for at en redaktør, som etter eget utsagn er restriktiv på hva VGs journalister får lov til å gi uttrykk for av personlige meninger, er tydelig på at samarbeid med folk som kjemper for sine hjertesaker, er nyttig. 

Jeg har skrevet dokumentarboka «Moria – på innsiden av Europas største flyktningleir» sammen med aktivist og hjelpearbeider Katrin Glatz Brubakk. Et sånt samarbeid krever klar rolleforståelse og bevissthet om forskjellene mellom en aktivist og en journalist.

Det er et krevende landskap å jobbe i når man går inn i aktivistland, men samfunnet trenger journalister som våger å gå inn i det. Her jeg har jeg møtt kilder som pressen ellers ikke får tilgang på. Her har jeg kommet meg inn i en leir med presseforbud for å filme og fotografere med skjult kamera. Her har jeg funnet stoff til reportasjer. Her har jeg med høy puls levert det internasjonale pressekortet mitt til bevæpnet gresk politi som ønsker å skremme bort nærgående journalister. Her har jeg lært hva fryktbasert selvsensur er. Her har jeg tenkt å jobbe videre.

Personlig troverdighet

Frilansere jobber alene og er kanskje mer avhengig enn noen andre av å bygge personlig troverdighet. Betyr det at vi bør holde oss unna saker vi brenner for? 

Jeg har i mørke stunder vært litt i tvil, men etter helgas møte med journalister og redaktører vil jeg svare klart og tydelig nei. Så til deg som synes det er skummelt å ha en agenda, til deg som er redd at du ødelegger for din egen journalistkarriere ved å ha kontakt med aktivister: 

Fatt mot, la gnisten leve! Det er faktisk mulig å ha et brennende engasjement uten at din uavhengighet, integritet og troverdighet går opp i flammer.

LES OGSÅ:

Det er ikke bare en kamp på liv og død som foregår i Middelhavet. Det er også en kamp om sannheten