Henter innrøkt ildsjel frem fra glemselen

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

«Gidske Olivia Anderson var ikke et ønsket barn.»

Slik starter Alf Ole Ask og Elin Sørsdahls bok «Stemmen fra Paris». Og kanskje kan vi si det samme om boka. Om ikke direkte uønsket, så heller ikke etterspurt. For forlagshusene sto ikke i kø da journalistekteparet startet arbeidet med sin Anderson-biografi.

Men nå er boka ute, ganske nøyaktig tre tiår etter at journalistpioneren Gidske Anderson gikk ut av tiden. 

«Ingen husker henne»

Dette er ikke duoens første bok sammen. Tidligere har de skrevet bok om Marine Le Pen og høyrepopulismen i Europa. Etter at den boka ble sluppet i 2017, så de etter et nytt prosjekt. En plutselig innskytelse fra Ask om «kanskje skal vi...», er blitt til boka «Stemmen fra Paris». Med undertittelen «Gidske Anderson – bohemdronning, journalist og Nobel-topp». 

I pressemeldingen fra forlaget pekes det på at ingen under seksti år husker henne lenger. Som middelaldrende mann som så vidt har passert 50, kan jeg kjenne meg igjen i det. Gidske Anderson er noen jeg vagt vet hvem er. Jeg hadde også kun jobbet som journalist i ett år da hun døde i 1993. De siste årene av sitt liv kanskje mer kjent som forfatter og for sitt virke i Den Norske Nobelkomité, enn som NRKs første kvinnelige utenrikskorrespondent. 

Fakta

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Sørsdahl forteller at hun heller ikke visste så mye om hovedpersonen i deres nye bok før arbeidet startet, men at hun minnes henne fra oppveksten. 

– Jeg husker henne fra kjøkkenbordet. Fra radioen, og hvordan hun avsluttet alle sine innslag med «Gidske Anderson, Paris». 

Ukjent historie

«Du skal skrive ditt eget liv», fastslo Hans Jæger, forfatteren – og i perioder journalisten – som var den ledende skikkelsen for Kristiania-bohemene i 1880-årene. 

At ikke alle har fulgt det rådet, skal vi i ettertid kanskje være glade for. Men selv om Gidske Anderson er tydelig tilstede i mye av sitt forfatterskap og i sin journalistikk, skrev hun aldri noen memoarer. Mye av hennes liv har derfor vært ukjent for både samtiden og ettertiden. Fram til nå. 

I likhet med Jæger fikk hun også sitt store journalistiske gjennombrudd i Paris. Han som utenrikskorrespondent for Social-Demokraten, hun som fast frilanser for samme avis, som da hadde skiftet navn til Arbeiderbladet (nå Dagsavisen). Og i likhet med Jæger endte de begge opp som utenriksredaktører i avisen etter hjemkomsten til Norge. * 

En bohemtilværelse var heller ikke ukjent for den unge Anderson. Verken før eller etter avreisen til Paris. 

– Hun var et løvetannbarn, sier Ask.

Gidske, og broren Jan, vokste opp under fattige kår med alkoholisert mor og en kunstnerfar som ikke tok mye ansvar. Som journalist debuterte hun under andre verdenskrig. Da var hun sterkt involvert i produksjonen av to illegale aviser. Begge knyttet til den kommunistiske motstandsbevegelsen. 

Frontet Friheten

Selv om hun som godt voksen hevdet at hun aldri var en ekte kommunist (en påstand det for øvrig kan stilles spørsmål ved), gikk veien videre til Friheten, utgitt av Norges Kommunistiske Parti (NKP). 

Her var hun en profilert kulturjournalist. Såpass profilert at da Friheten sendte henne på en reportasjereise i Europa, publiserte avisen en artikkel om at hun skulle ut på tur.

I årene etter krigen var Friheten en av Norges største aviser. 

Da Anderson i 1948 satte kursen mot Paris, var tanken å levere frilanssaker til Friheten og andre aviser. 

Økonomisk ble det noen magre år. Sosialt og kulturelt ble det alt annet. På dette tidspunktet fikk hun blant annet et nært forhold til James Baldwin, som noen år senere skal bli en av USAs største forfattere. 

– Hun redder ham både en og to ganger. Det er fullt mulig at Baldwin ikke hadde vært en stor forfatter uten Gidske Anderson. Og vi snakker faktisk om den viktigste svarte forfatteren i denne perioden i amerikansk historie, forteller Ask. 

Et kjærestepar ble de imidlertid aldri. Baldwin foretrakk menn, og Anderson kvinner. Noen år senere fant hun den store kjærligheten med Norges første kvinnelige ambassadør, Kirsten Ohm. 

Alltid blakk

Etter år med stadig pengetrøbbel og tiggerbrev hjem til familien, og en bohemtilværelse på kafeer og med nedslitte hoteller som midlertidige hjem (og størrelser som Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir i omgangskretsen), begynner det å løsne for henne i Paris. 

Hun får tilbud om å skrive fast for Arbeiderbladet. Etter hvert leverer hun også innslag til NRK. Det er der hun blir stemmen fra Paris. Med en røst som bærer preg av at sigarettene aldri er langt unna. 

– Vi ønsket å portrettere henne som journalist, som menneske, men også hvordan hun etter hvert på en måte skled inn i politikken, og også kombinerte dette med journalistikk. Som selvfølgelig var mye mer vanlig på den tiden, men som i dag virker helt fjernt, sier Sørsdahl. 

Hun peker på at Anderson ble en betydningsfull bakspiller i Arbeiderpartiet, hvor hun også fikk nære vennskap med mange av dem som styrte landet i denne perioden. 

– Og ikke bare en bakspiller. For hun ble jo brukt i EF-kampen i 1972. Blant annet i debatter og hun lagde studiemateriell. Hun var en sann europeer, og ønsket at Norge skulle bli medlem. 

Noen ganger går det også galt, påpeker Ask. Han forteller at hun på et tidspunkt «øver vold på sin journalistiske sjel». Det skjer da hun intervjuer Jean Monnet, en av EUs grunnleggere.

Om forfatterne

• Elin Sørsdahl har jobbet i TV 2 siden starten i 1992. Hun er i dag mediehusets Europa-korrespondent, med base i Brussel. Hun har også bakgrunn fra lokalavisen Fremtiden og NRK.

• Alf Ole Ask er i dag Brussel-korrespondent for nettavisen Energi og Klima. Han har tidligere jobbet som journalist i Fremtiden, BA, Arbeiderbladet, Dagbladet, Dagens Næringsliv og Aftenposten.
• Boka om Gidske Anderson, er deres andre sammen.

– Han kaller Norden for sovjetiske randstater, som ikke har noe i EU å gjøre fordi de ikke er en del av den europeiske kulturen. Og dette trykker hun aldri, fordi det tjener ikke saken. 

Kom med plastposer

Uten hjelp fra Andersons familie er det ikke sikkert det hadde blitt bok. Det hadde i hvert fall blitt en annerledes tekst. En nevø og kusine satt på masse brev etter sin avdøde slektning. Journalistparet inviterte dem hjem til seg. 

– Jeg har aldri vært så glad for å se bæreposer i hele mitt liv. De kom hjem med hele barndommen og ungdomstiden hennes. Det var brev mellom Gidske og broren. Mellom henne og moren. Bilder. Små tegninger. Og rettslige dokumenter, forteller Ask. 

For å finne fram til familien hennes måtte de være kreative.

– Dødsannonser er godt middel for å finne gjenlevende slektninger, forteller Sørsdahl. 

I tillegg til bæreposene med personlige brev, hadde Andersons mer offisielle papirer blitt donert til Nobelinstituttet. 

– Vi hadde 60 arkivbokser med kreti og pleti, sier Ask. 

– Hadde vi ikke fått disse papirene, tror jeg aldri det hadde blitt ei bok. Det blir morsomt for folk som skal skrive biografier om dagens generasjon, og skal forholde seg til smilefjes...

Brevene Anderson sendte til familien er viet stor plass i boka.

– Disse brevene som er skrevet når hun er langt nede eller høyt oppe, det er jo henne som snakker. 

I tillegg har duoen finlest Andersons egne bøker.

– Gidske skrev selv veldig mange skildrende bøker, hvor hun brukte av sitt eget liv. Det har vært en gullgruve for oss, særlig «Mennesker i Paris» og «Krigene etter krigen», hvor hun skriver utrolig godt, forteller Sørsdahl. 

Vanlige mennesker

Hun trekker fram at noe av det som karakteriserte Anderson som journalist, var hvor god penn hun hadde, og at hun allerede den gang fokuserte på å finne caser.

– Hun skrev om vanlige mennesker, og klarte å kombinere det med å være en veldig god politisk analytiker. Det gjorde at det hun kom med var veldig interessant. 

– Gidske var også en av få norske journalister som reiste til Algerie under frigjøringskrigen. Det er et veldig morsomt bilde av henne, der hun står med støvfrakk og håndveske blant alle mennene. Og hun brukte det veldig bevisst. Hun oppsøkte kvinnene, og var veldig opptatt av dem som ikke kom til orde, skyter Ask inn.

– Skildringene hennes av krigen i Algerie er faktisk verdt å lese den dag i dag.

I 1967 vender Anderson tilbake til Oslo og blir en av tre utenriksredaktører i Arbeiderbladet. Hvor mye redaktør hun faktisk var, er litt uklart. Men hun ble en synlig profil i avisen. 

I 1973 går ferden motsatt vei; hun reiser «hjem» til Paris. Denne gangen som NRKs utenrikskorrespondent. En stilling hun fikk uten at den hadde blitt lyst ut. Da ble det bråk i NRK, uten at det endret på så mye. Med den nye stillingen skriver hun også mediehistorie ved å bli NRKs første kvinnelige utenrikskorrespondent. 

Denne gangen var det mer enn byen som lokket. Kjæresten Kirsten Ohm hadde i 1972 blitt utnevnt til ambassaderåd i Paris. Noen år senere ble hun Norges første kvinnelige ambassadør.

– De var pionerer begge to på sine felt, sier Sørsdahl.

Senere skal Anderson flytte etter sin Ohm til Strasbourg, New York og Dublin, før de slår seg til ro i Oslo.

Nei til NRK-monopol

I et mediehistorisk perspektiv kommer vi ikke unna en av Andersons store kampsaker, avviklingen av NRK-monopolet.

– Hun var litt forut for sin tid og fulgte utrolig godt med, sier Sørsdahl, trekker fram at hun var god til å se trender.

– Sånn som med NRK-monopolet, som hun kjempet innbitt mot, og til slutt fikk hun jo rett, selv om hun ikke klarte å få med seg Arbeiderpartiet på det så kjapt. 

I 1975 forlater hun NRK, og satser på en karriere som frilanser og forfatter. I 1985 blir hun også statsstipendiat, og kan dermed fokusere på å skrive uten å bekymre seg for mye over egen økonomi.

Hun skriver en rekke bøker. Biografiene hennes om Arbeiderparti-storheter som Halvard Lange og Trygve Bratteli, selger godt. Hennes forsøk på å skrive den store romanen, romanen med stor R, gikk sånn passe. Flertallet av kritikerne var ikke overbevist. Da gikk det bedre da hun vendte tilbake til biografiene. Boka om Sigrid Undset fikk mye oppmerksomhet og solgte bra. Den ble hennes siste. 

Hvis NJ vinner denne rettssaken, bør motparten anke

I 1981 ble hun valgt inn i Den norske Nobelkomiteen, på Arbeiderpartiets kvote. Her blir hun sittende fram til sin død i 1993. En periode fungerer hun også som leder, og får æren av å dele ut fredsprisen til Mikhail Gorbatsjov. Som for øvrig ikke selv møter opp for å ta imot prisen. 

Om hun aldri fikk en fredspris selv, ble hun som journalist og forfatter hedret med en rekke andre priser. Blant annet Narvesenprisen, forgjengeren til Den store journalistprisen. Den fikk hun allerede i 1962, og var den andre kvinnen som fikk prisen.

I 1993 dør storrøykeren Anderson av kreft. Sykdommen hadde returnert etter at hun hadde slått den tilbake ti år tidligere. Noe hun forteller om i boka «Det hendte meg» fra 1983, som ble en bestselger. 

– Det var den første kreftboka. I dag skriver jo alle bøker om sykdom, men også der var hun en pioner. Den traff veldig tidsånden.

Om Ask og Sørsdahl treffer en tidsånd gjenstår å se. De ser ikke selv for seg at ei bok om en journalist som har vært død i tre tiår, skal toppe bestselgerlistene.

Første hinder for å komme i land med boka, var pandemien. Deretter opplevde de at forlag som hadde vært interessert på et tidlig stadium, først ble lunkne, før de mistet interessen helt.

– Da bestemte vi oss for at nå gjør vi boka ferdig, så får det gå som det går, forteller Ask. 

På et tidspunkt de to egentlig hadde gitt litt opp, kom svaret fra Svein Sandnes Bokforlag, drevet av den tidligere kulturredaktøren i NRK. Han ønsket å gi ut boka. 

– Anderson er en del av mediehistorien som vi mente fortjente ei bok. Og nå har vi brukt ferier og fritid på å skrive den. 

Du finner den der de selger bøker. Den er absolutt verdt å lese.

* Det finnes flere koblinger mellom Hans Jæger og Gidske Anderson. Tegnelæreren til Anderson var kunstneren Per Krogh, sønnen til kunstnerparet Oda og Christian Krohg. Begge sentrale skikkelser blant Kristiania-bohemene. Oda Krogh skal ha vært modellen for kvinnen i Jæger-boka «Syk kjærlighet», som skildrer trekantforholdet mellom forfatteren, kvinnen han elsker (Oda) og maleren hun gifter seg med (Christian).

Mer mediehistorie

Denne uka er det sluppet flere bøker som kan interessere mange medieinteresserte. 

Den ene topper allerede bestselgerlistene i USA:

Michael Wolffs «The Fall: The End of Fox News and the Murdoch Dynasty» starter absurd nok med nekrologen til Rupert Murdoch. Som kanskje kan oppleves litt pussig da 92-åringen, som forrige uke varslet at han går av med pensjon, på ingen måte er død ennå.

Wolff har, som i tidligere bøker, tilgang til kilder og informasjon som få andre. Og som ved tidligere anledninger blir det påpekt at han slurver med detaljene. Likevel: Verdt å lese. Og kan sees på som en fortsettelse av hans 2008-bok «The Man Who Owns the News: Inside the Secret World of Rupert Murdoch».

Denne uka ble også «The Times: How the Newspaper of Record Survived Scandal, Scorn, and the Transformation of Journalism» tilgjengelig etter mange års arbeid. Forfatter er New York Times-journalisten Adam Nagourney.

På mange måter er dette også en fortsettelse. I 1969 kom Gay Talese med «The Kingdom and the Power: Behind the Scenes at The New York Times: The Institution That Influences the World». Kanskje den beste boka som noensinne er skrevet om en avis. Nagourney plukker opp historien noen år senere – han starter sin bok i 1977, og forteller hva som har skjedd i årene fram til Donald Trump blir valgt til president.

Talese er for øvrig også ute med ny bok: «Bartleby and Me: Reflections of an Old Scrivener». Ei bok som inneholder litt nytt og noe gammelt. Han ser blant annet tilbake på sin legendariske Frank Sinatra-profil i Esquire.

 «Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her. 

LES OGSÅ:

Han burde kanskje gått av, men det er ikke sikkert at det hadde vært riktig