Her heier jeg mest på Vebjørn Selbekk

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Forrige uke gikk med til flere nyheter og diskusjoner om organisasjonen Med Israel for Freds (MIFF) annonse i flere norske aviser. 

Der rettet MIFF en stor takk til Netanyahu og hans regjering, for at de har gått til krig mot Iran, med god hjelp fra USA. Tittelen var kort: «Takk, Israel». 

Budskapet er ikke sånt redaktører ser til hverdags. Klassekampen og Dagsavisen nektet å ta den inn, på grunn av det de mener er et støtende budskap. 

Den kristne avisen Vårt Land, som også har et varmt forhold til Israel, forlangte at teksten måtte endres, før den ble akseptert. Her ble tittelen til «Vi støtter Israel».

Det likte Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk svært dårlig, og erklærte at Vårt Land-sjef Bjørn K. Bore fremstår som en fiende av ytringsfriheten.

Lørdag møttes de to kristen-redaktørene til debatt i VG-podden Mediebobler, der ordkampen fortsatte. 

Her mente Selbekk fremdeles at Bore og toppsjefene i Dagsavisen og Klassekampen fremstår som «fiender av ytringsfriheten». 

Dessverre dro Selbekk med dette debattnivået ned i mørkekjelleren, og det kunne han med fordel ha spart seg. 

Hans kolleger i de såkalte «meningsavisene» er selvfølgelig ikke fiende av prinsippet de er ansatt for å forsvare. Sånne overdrivelser fører alltid til unødig kjeftbruk og retoriske avsporinger. 

At Bore brukte mye av tiden på Mediebobler på å fremstå som krenket, bekrefter denne effekten. 

Likevel har jeg sans for Dagen-redaktørens kompromissløse forsvar for ytringsfriheten. 

Annonse-gate kan med litt velvilje minne om rollen Selbekk fikk under karikaturstriden i 2006, der han ble stående nokså alene i forsvaret for pressefriheten, mens andre redaktører og politikere feiget ut i fleng. 

Dessuten viser han mer tillit til sine egne leseres kritiske sans, enn Bore – i dette tilfellet. 

Uenigheten hadde fortjent en mer sindig ordveksling, der nettopp hensynet til leserne og den offentlige debatten kanskje kunne ha vært sentralt. 

Annonse-gate handler om både redaktørenes rolleforståelse og prinsipper som er nedfelt i norsk grunnlov, men der interessante grenseoppganger alltid vil oppstå når redaktørenes personlige moral, etikk og lovforståelse blir utfordret. 

At to kristne redaktører er rykende uenige om både sitt eget ansvar og tolkning av etikk, har en viss underholdningsverdi.

Ikke minst for oss som både er journalister og ateister på samme tid, og dermed er normalt henfalne til skadefryd når kristenavisene sliter litt med kompassretningen.

Men Selbekk har gode poeng. Problemet med Bores beslutning, og avslagene i andre aviser, er at de som redaktører alene tar en avgjørelse på subjektivt og moralsk grunnlag. 

Da gjør de også en avveining på vegne av sine egne lesere, og beslutter at de ikke skal utsettes for budskapet fra MIFF, fordi noen av dem i et tenkt tilfelle kan bli støtt og reagere. 

Det er godt mulig Bore også var bekymret for avisens omdømme som liberal og humanistisk innstilt kristen publikasjon. Men det ble i så fall ikke artikulert. 

Rent menneskelig er nei-redaktørenes reaksjoner forståelig. 

At det finnes en norsk organisasjon som vil bruke sine oppsparte penger på et så avstumpet og brutalt budskap, vil for de fleste som lener seg på Bibelens kjærlighetsbudskap fremstå som sjokkerende. 

Men det er ingenting som tyder på at annonseteksten brøt norsk lov, eller strider mot pressens vanlige, etiske kjøreregler. 

Derfor fremstår Vårt Lands og de andre avisenes avgjørelser som en ryggmargs­refleks, og ikke en overveid, prinsipiell handling. 

Dessuten frarøver Bore sine lesere en gyllen mulighet. Det er å lese, forstå og diskutere at Israels regjering, som beviselig er blant nyere tids verste krigsforbrytere, har en fast og overbevist kristen heiagjeng her i Norge. 

Å la publikum danne sin egen oppfatning om hvordan en slik organisasjon kommuniserer, når folkemord og krigsforbrytelser i Gaza og på Vestbredden fortsetter, og krigen i Iran raser, er verdifullt for en såkalt opplyst offentlighet. 

Ved å sensurere MIFFs opprinnelige budskap, kan også nei-redaktørene paradoksalt nok ha bidratt til å beskytte MIFF fra kritisk oppmerksomhet, gode spørsmål og undring over hvordan det står til med fredstanken og menneskeverdet i kristen-Norge. 

Og det var vel neppe meningen? 

***

Rettelse: I en tidligere versjon sto det at MIFF er en kristen organisasjon. På egen nettside understreker de at organisasjonen er livssynsnøytral.