Hvordan bør seriøse medier møte aktører som lever av mistillit?

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

I morgen står pressefrihet og tillit til journalistikk øverst på agendaen når Katharine Viner, sjefredaktør i The Guardian, holder årets Øverland-foredrag.

Årets demokratirapport fra V-Dem konkluderte denne uken med at kun sju prosent av verdens befolkning lever i liberale demokratier. Tidligere har en pressefrihetsrapport advart om at pressefriheten i Europa er på vippepunktet. Rettslige trusler, politisk innblanding og trakassering av journalister er blant utfordringene.

I Norge er ikke statlig sensur et problem, men situasjonen for redaktørstyrte medier er likevel ikke problemfri. Å bli hatet, stemplet og ansett for å være en del av trusselbildet til et bredere spekter av aktører er hverdagen til flere journalister, har Filter Nyheter-redaktør Harald Klungtveit tidligere forklart. Medier24-spaltist Trygve Aas Olsen advarer om at tilliten til norske medier egentlig ikke er noe å skryte av.

For samtidig som redaksjonene må løpe stadig raskere i et bredere og skiftende medielandskap, vokser en alternativ offentlighet der mistillit til seriøse, redaktørstyrte medier dyrkes systematisk. Enhver eneste feil, unøyaktighet, ubalanse eller vanskelig redaksjonell vurdering løftes som bevis på en større fortelling om at mediene er en del av en korrupt elite, eller bevisst skjuler sannheten.

I slike miljøer blandes legitim kritikk med påstander uten grunnlag. Når krav til dokumentasjon, kildekritikk og beskyttelse av sårbare mennesker settes til side, kan alt brukes og gjentas i en strøm av bekreftelser på at mediene ikke er til å stole på.

I redaksjonene forstår jeg at dette skaper et krevende dilemma. Hvor mye skal man bruke av tid og ressurser på å følge med, svare ut og korrigere? Og hvordan gjør man det uten å bidra til å forsterke fortellingen man forsøker å møte?

Noen ganger velger man å åpne opp og invitere inn ytterliggående stemmer. Fredrik Solvang har eksempelvis bekreftet at dette var en bevisst tankegang i NRK Debatten-redaksjonen. Den høyst forståelige hensikten er å motvirke narrativet om medier som stenger kritiske stemmer ute og er «talerør for eliten».

Men åpenheten kan også utnyttes.

Eksponering og deltagelse i etablerte medier vil brukes som bevis på at man representerer noe større enn man gjør, og at en fjern virkelighetsoppfatning er mer vanlig enn den egentlig er.

På samme måte har mange lært seg å utnytte tilsvarsretten i debattspaltene. Publiseringen vil brukes til å normalisere fortellinger og budskap som i utgangspunktet er ytterliggående og marginale.

Dermed står redaksjonene i en spagat. Blant journalistikkens styrker er åpenhet, etterprøvbarhet og plikt til å ta imot kritikk. Disse styrkene gjør også seriøse medier sårbare for aktører som ikke deler de samme normene.

Derfor trenger vi en bredere diskusjon om hvordan journalistikken møter organiserte mistillitskampanjer. Hvordan bevarer vi rommet for nødvendig mediekritikk, uten samtidig å gi næring til fortellingen om at redaktørstyrte medier er fienden?

Det krever større åpenhet om redaksjonelle vurderinger. Om hva som velges bort, hvorfor noen slipper til og andre ikke, og hvilke avveininger som gjøres.

Som sjefredaktør i en av verdens mest innflytelsesrike aviser, står Katharine Viner i krevende avveininger hver dag. Denne uken gjester hun Norge for dele erfaringer og perspektiver fra frontlinjen i en internasjonal kamp mot desinformasjon og angrep mot pressen.

Jeg håper vi kan bygge motstandskraft før de samme truslene får ordentlig feste også her.