Inger Helgestad etter trafikkulykken i 2020 der ektemannen hennes mistet livet. Hun overlevde med en brukket arm, brukne ribben, punktert lunge, og en stor mengde uro.

Inger mistet mannen i dødsulykke: Ble journalist etter at hun delte historien sin med lokalavisen

– En historie som er så omfattende og inneholder så mye vanskelig, at den har påvirket absolutt alle delene av livet mitt, sier Inger Helgestad.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Inger Helgestad overlevde den voldsomme bilulykken, men mistet mannen sin, faren til deres da halvannet år gamle sønn.

Etter å ha delt historien sin med lokalavisen Sogn Avis, forsto hun at hun selv skulle bli journalist. To år etter tragedien jobber hun nå i Porten.no.

– Å kunne kalle meg selv journalist er en æresbetegnelse. For det var noe jeg ikke trodde jeg kunne gjøre, sier Helgestad til Journalisten.

Døden på et blunk

Tirsdagen i oktober 2020 som endret livet til Helgestad startet som en vanlig dag for henne, mannen hennes Vegard, og sønnen deres. Foreldrene leverte den to år gamle gutten i barnehagen og kjørte videre for å delta i en begravelse i Jostedalen.

Vinterens første snø hadde lagt seg på bakken, men de hadde gode dekk og følte seg trygge. Så skjedde alt veldig fort: Bilen mistet grepet, skred over gulstripa og over i motsatt kjørefelt. Så kom en buss. De traff hverandre front mot front. Bilen ble slengt i grøfta. Når hun så over på mannen og så hans tomme blikk, forsto hun at han var borte.

Hun var 23 år da det skjedde. Både hun, sønnen og Vegard hadde bursdag på samme dag. Nå var det bare henne og det lille barnet igjen.

Helgestad ble tatt imot på traumemottaket med brukket arm, brukne ribben og en punktert lunge. Så kom uroen, sorgen og angsten. Hun følte seg helt overveldet.

– Din glede over livet skal jeg ta med meg, og med din kjærlighet i ryggen vil jeg klare å leve, sa hun i begravelsen to uker senere.

Både Inger Helgestad, sønnen og ektemannen hadde bursdag på samme dag. Her feirer de deres siste bursdag sammen før dødsulykken.

Som en film

Dagen etter begravelsen fant Helgestad ut at hun var gravid med sitt andre barn. For andre gang på to uker ble livet hennes snudd opp ned.

– Jeg føler ofte at det som skjedde, ikke skjedde med meg. Det føles som en film, for det er så store hendelser og svingninger. Det er en historie som er så omfattende og inneholder så mye vanskelig, at den har påvirket absolutt alle delene av livet mitt, sier Helgestad.

Men når det først ble slik det ble, føler hun seg heldig for at hun fikk muligheten til å fortelle historien sin på egne premisser, og at hun har fått den støtten hun trengte fra helsevesenet som har bidratt til at hun kan leve et godt liv etter traumene. Det har bidratt til at hun nå er på en langt bedre plass i livet.

I dag har hun en jobb hun liker svært godt. Hun har det bra, kan kjøre bil til tross for hendelsen, og er i stand til å være mamma for sine to barn.

Akkurat ni måneder etter ulykken, føder Inger Helgestad datteren Grete.

Tillit til journalisten

Det var etter begravelsen at nyhetsredaktør og journalist i Sogn Avis, Eli Grotle, tok kontakt med Helgestad for å spørre om hun kunne tenke seg å fortelle historien sin. Grotle hadde hørt talen hennes i kirken, og mente hun var svært god med ord og at historien hennes kunne hjelpe andre, forteller Helgestad.

Grotle påpekte at hun ikke hadde noe tidspress, og at Helgestad ville ha kontroll over narrativet selv.

– Jeg var ikke skeptisk, og syntes det var en god og spennende idé. Men jeg måtte ta hensyn til om jeg var i en tilstand til å kunne si ja. Jeg diskuterte dette både med Eli og med psykologen min. Eli viste en ekte omsorg overfor meg, Vegard, og min sønn. Jeg visste hun kom til å formidle historien med respekt, sier Helgestad.

I tiden etter ulykken hadde Helgestad et stort behov for å snakke om Vegard. Hun tenkte på ham hele tiden. Hun var redd for at lokalsamfunnet skulle spekulere om det som hadde skjedd, og om graviditeten.

– En graviditet er ikke noe man kan skjule i lengden i et så lite lokalsamfunn, så da bestemte jeg meg for at det var like greit at det kom ut, og at det var jeg som skulle fortelle historien. Jeg ville også at folk skulle skjønne at de kunne snakke med meg om ham.

Inger Helgestad har vært innlagt to ganger på psykiatrisk avdeling etter ulykken. I dag er hun takknemlig for all støtten og hjelpen hun har fått fra helsevesenet.

Å skrive som terapi

Som ung var Helgestad svært glad i å skrive fortellinger. En stund før ulykken hadde hun også begynt å skrive fast i dagbok. Å skrive fungerte som en terapi for henne, særlig etter at Vegard døde, sier hun.

– Jeg hadde så mange tanker. Det var som bråk i hodet mitt. Den eneste måten å få roet det ned på var gjennom skriving. Det første jeg sa til min far da jeg var på sykehuset etter ulykken var at jeg trengte en notatbok. Jeg hadde brukket skrivearmen og kunne egentlig ikke bruke penn, så dette illustrerer litt det ekstreme behovet jeg hadde for å få det ut.

Helgestad hadde tidligere tatt en bachelorgrad i medievitenskap. Hun har alltid hatt en interesse for media, sier hun. Men hun slet med angst i oppveksten, og konkluderte etter hvert med at en journalistjobb ville være uaktuell.

– Arbeidshverdagen til en journalist fremsto som veldig skummel, så jeg avskrev den drømmen på ungdomskolen.

– Eksponeringsterapi

Sogn Avis endte opp med å følge Helgestad i månedene etter tragedien, og skrev flere saker om henne. Etter hvert tok også NRK kontakt med henne for å skrive en lengre reportasje.

Det gjorde også noe med Helgestads følelser rundt yrket:

– Å uttrykke meg så offentlig fungerte som en eksponeringsterapi på intensivt nivå. Etter hvert befant jeg meg i en situasjon der jeg ikke syntes det var skummelt lenger. Jeg ble veldig inspirert av journalistene og diskusjonene vi hadde.

Hun begynte å føle seg tryggere, og ville gi journalistikk en sjanse. Sogn Avis’ Grotle oppmuntret henne.

Idet hun var ferdig med mammapermisjonen, så hun at nettavisen Porten.no søkte etter en journalist på deltid. Helgestad grep muligheten, og fikk jobben. Etter flere tunge måneder med tragedie, graviditet og fødsel, var det godt for henne og hennes psyke å kunne gå til en arbeidshverdag.

– Jeg blir stadig bedre av å ha noe å gjøre. Det er så selvrealiserende å jobbe som journalist. Når du er alenemamma, så blir det den rollen du stort sett har. Men med jobben har jeg noe for bare meg, og det hjelper meg å lade opp i hverdagen, forklarer Helgestad.

25-åringen har fortsatt dager hun synes er vanskelige, men tar en dag av gangen. Hun trives svært godt med arbeidshverdagen som journalist i Porten.

– Sorgen går i bølger

Hun var likevel litt spent i starten da hun skulle hive seg inn i et nytt yrke hun tidligere hadde avskrevet. Men de nye kollegaene i Porten hjalp henne med overgangen til yrkeslivet.

Noen ganger kan redselen fortsatt dukke opp, men i langt mindre grad enn det hun fryktet da hun gikk inn i yrket.

– Jeg har fortsatt episoder der jeg syns ting er veldig vanskelig. Sorgen går i bølger, og min tilstand deretter. Men det har så langt ikke hindret meg i å gjøre det jeg forventer av meg selv og som journalist.

Helgestad har lært seg å ikke planlegge for langt frem i tid, for livet er full av overraskelser, sier hun. Men hun har ingen planer om å forlate journalistikken med det første.

– Jeg har alltid hatt et godt inntrykk av journalistyrket og journalister. Nå har jeg fått bekreftet at det er en veldig kul jobb. Journalistene er kule og kan så masse, og jeg føler meg heldig som får lov til å være en del av det, avslutter hun.

Powered by Labrador CMS