Ole Petter Pedersen, ansvarlig redaktør og daglig leder i Europower, har vært medlem av Norsk Redaktørforening i rundt 20 år.

DEBATT:

Jeg er ikke professor i logikk, men jeg tror departementet i høringsnotatet stryker på logikkeksamen

Lojaliteten til offentlig ansatte skal ligge hos eierne – innbyggerne, skriver Ole Petter Pedersen.

Publisert

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

  • Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentenes egne synspunkter.

«Igjen blir vi minnet på at demokratiet ikke er vunnet for alle. Vi må kjempe for det hver eneste dag.»

Hvilken del av dette utsagnet fra tidligere statsminister Jens Stoltenberg matcher forslaget fra justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) om at det skal bli mulig å hemmeligholde informasjon om at ordinære dokumenter faktisk eksisterer?

Ingenting. En rekke av mine kolleger i pressen har i andre høringsuttalelser lagt frem en serie argumenter mot forslaget som tilsynelatende har hentet inspirasjon fra diktaturer og andre stater vi ikke ønsker å bli sammenliknet med.

Jeg støtter alle disse argumentene, og vil legge til noen for egen regning.

Jeg har vært medlem av Norsk Redaktørforening i rundt 20 år, en del av pressen i cirka 30. Mesteparten av tiden har jeg også jobbet opp mot offentlig forvaltning. Jeg vil hevde at jeg gjennom erfaringen har fått relativt god innsikt i offentlig styring.

Det er bra at Justisdepartementet er opptatt av offentlighetsloven. Det hadde vært enda bedre om departementet var opptatt av å forbedre mulighetene for innsyn, ikke forverre dem.

Forslaget som nå foreligger, virker å ha akkurat samme ideologiske tankesett som da en tidligere regjering ville nekte innsyn i dokumenter i parlamentarisk styrte kommuner. 

Det er altså nærliggende å konkludere med at:

  • Uviljen mot innsyn er uavhengig av partifarge.
  • Uviljen mot innsyn er sterkt rotfestet i byråkratiet i departementet.

En grunnleggende frykt for at en idé eller et forslag skal bli kjent i offentligheten, preger forslaget. Det vises blant annet i høringsnotatet til at innsyn «vil kunne føre til oppmerksomhet og debatt».

Men hvem er oppdragsgiverne til ansatte i departement og andre offentlige organer? De til enhver tid folkevalgte? Slett ikke. Har du en offentlig stilling, er det innbyggerne som er din oppdragsgiver.

Forklaringen på det er enkel: Det er ikke ekspedisjonssjefen eller statsråden som betaler lønna di. Det er innbyggerne via skatteseddelen, eller via andre inntekter vi som nasjon har bestemt oss for å ha.

Dette er en fundamental, prinsipiell forskjell mellom demokrati som styresett og andre styreformer i land vi ikke ønsker å sammenlikne oss med: Lojaliteten til offentlig ansatte skal ligge hos eierne – innbyggerne.

Det betyr også at alle som innehar et offentlig verv, og dermed bruker skattebetalernes penger, må akseptere at eierne kan følge med på både hvordan du faktisk bruker pengene, og spesielt hvordan du planlegger å bruke ressursene.

Her kommer vi til det kanskje aller største praktiske problemet med forslaget fra justisministeren.

Hvis forslaget skulle bli vedtatt, noe det er all grunn til å frykte hvis det fremmes for Stortinget, vil det altså bli umulig for eierne å følge med på rådene som ekspertene gir til de folkevalgte politikerne. Vi vil ikke en gang kjenne til om politikerne har fått noen råd.

Det er selvsagt helt opp til politisk ledelse i et departement hvilke råd man velger å legge vekt på når en sak avgjøres.

Men det er slett ikke en privatsak for departementet hvem som har gitt råd, eller hvilke råd som er gitt på veien.

Jeg er ikke professor i logikk, men jeg tror departementet i høringsnotatet stryker på logikkeksamen ved blant annet dette utsagnet: «Det forholdet at det er spesielt mange, eventuelt spesielt få, interne dokumenter registrert på en sak, vil kunne gi grunnlag for slutninger om den interne prosessen eller det antatte utfallet».

Det er selvsagt helt umulig å lese noe som helst ut av om det er to eller to hundre interne dokumenter i en sak, annet enn at vi kan si noe om hvor lenge saken har versert i byråkratiet og hvem som har vært involvert.

For ikke bare å raljere mot et forslag som er et direkte angrep på demokratiet i praksis, vil jeg spille inn et alternativt, konkret forslag til endring av offentlighetsloven på temaet:

I det et forvaltningsvedtak eller et politisk vedtak er fattet, er alle interne dokumenter i saken offentlige, med mindre bestemmelser i annet lovverk er til hinder for dette.

Dette skulle være en enkel setning å introdusere i offentlighetsloven, som vil ha stor positiv effekt for Norge som samfunn. I direkte kontrast til hemmelighetsskremmeriet som Justisdepartementet, forhåpentligvis ved et arbeidsuhell, har kommet i skade for å foreslå.

Heldigvis er det – foreløpig – ikke kommet forslag om å hemmeligholde dumme forslag fra et departement.

Powered by Labrador CMS