Simen Sætre skriver i Journalisten 20. oktober at han mener Mette Bugge kommer med et «grovt overtramp» mot kinesiske journalister i hennes innlegg 8. oktober, der hun tar opp smørekulturen i kinesisk media.
Sætre bygger opp sitt argument med en beskrivelse av arbeidsmetodene han observerte da han jobbet i en avis i Yunnan-provinsen i to måneder i 2000.
Yunnan-provinsen er svært vakker og svært lite forurenset i forhold til store deler av resten av landet. Nå er det selvsagt mulig at denne renheten også finnes i arbeidsmetodene til journalistene som jobber der, men det overrasker meg likevel at Sætre ikke fikk inntrykk av at kinesiske mediefolk tar del i korrupsjon.
Under det tykke laget av smog i landets hovedstad er nemlig virkeligheten en helt annen. Jeg har selv takket nei til både gavekort og dyre presanger på diverse presseturer, og har ved flere anledninger snakket med kinesiske journalister som åpent forteller om de røde konvoluttene som ofte blir utdelt på pressekonferanser.
Jeg har blitt fortalt at konvoluttene, eller «hongbao» som de heter på kinesisk, som regel inneholder 200-300 yuan (160-240 kroner). Offisielt regnes dette som kompensasjon for transportutgifter – «chemafei». Men jeg kan love at du skal kjøre langt med drosje i Kina for å måtte betale 200 yuan!
Jeg ønsker ikke å tilkjennegi disse kildene med navn. Derimot kan jeg henvise til et par kinesiske artikler og blogger der temaet blir diskutert.
Ta for eksempel Wang Xiaofeng, en berømt journalist i ukebladet Sanlian Shenghuo Zhoukan. I bloggen sin (http://lydon.yculblog.com/post.984585.html) nevner han hvordan han en gang fersket en avisredaktør i å avtale en sum på 10.000 yuan fra artisten til en manager for å eksponere artisten over en helside.
Han nevner også – med forakt – pressekonferansen der en tv-stasjon hadde sendt tre personer. Først registrerte de seg hver for seg, og mottok hver sin «hongbao». Deretter registrerte de seg under tv-stasjonens navn og ble gitt ytterligere tre konvolutter.
Jin Qian i avisen Folkets Dagblad skriver i en artikkel fra juni 2004 at «det er uvanlig for en journalist å bli invitert til et intervju uten å bli godt tatt vare på. Vanligvis betyr dette en «chemafei» på mellom 200 og 500 yuan.»
Jeg er helt enig med Sætre i at det finnes svært mange hederlige eksempler på modige kinesiske journalister som risikerer egen helse og sikkerhet på å avsløre korrupsjon og andre negative elementer ved dette samfunnet. Kritisk journalistikk er sårt tiltrengt her, og få journalister i verden lever under vanskeligere arbeidsforhold enn de kinesiske, noe som årlig dokumenteres i oversikten til Reportere uten grenser.
Men det er naivt å tro at korrupsjonskulturen som gjennomsyrer resten av samfunnet, ikke også er dypt integrert i landets medier.
