Kunsten å være løpende til stede

Dette er fjerde artikkel i en serie på fem hvor ulike journalister, podkastere og redaktører forteller om «sin metode». 

Les også «Kunsten å fylle et journalistisk tomrom», «– Jeg er jo redd for å bli banal når jeg har liten tid til å skrive» og «– Det handler om nettverk, ikke sant?»

– Jeg prøver å eksperimentere med det som jeg betegner som en ekstra fysisk måte å filme på. Jeg intervjuer nesten ikke folk når de sitter i ro, sier dokumentarist Anders Hammer.

– Jeg har vært veldig opptatt av å være inne i prosesser, og komme så tett på konflikter som mulig. Det er vel sånn jeg vil beskrive prosjektene mine.

Årene har stabbet seg av gårde, og Hammer har jobbet med dokumentarer i femten år nå. Det er blitt lagt vel merke til. 

Dokumentaren «Do Not Split», den som ble til etter at han løp som en gal blant demonstranter og politi i Hongkong i til sammen sju måneder – sommeren og høsten 2019 og vinteren 2020 – ble nominert til Oscar for beste kortdokumentar. 

En del dokumentarer for NRKs Brennpunkt er det også blitt, blant annet om ekstremisten Philip Manshaus, som Hammer forøvrig også har skrevet bok om. Men også dokumentarer fra Irak, Syria, Ukraina og Afghanistan, sistnevnte et land Hammer slo seg ned i årene 2007 til 2013. 

Det bør også ramses opp at han er blitt kåret til årets frilanser, og mottatt både Fritt Ord-pris, Den store journalistprisen og Internasjonal Reporters journalistpris.

Men nå; til Hammers svært fettforbrennende metode og den stadige kampen mot den uunngåelige ristinga.

Fettforbrennende metode

Hvis Hammer skal definere det han driver med nå, koker det ned til at han prøver å lage cinematiske dokumentarfortellinger som skiller seg ut fra mer klassiske tv-dokumentarer. 

Det dreier seg grovt sett om være der det skjer, som igjen utløser et annet og vitalt billedspråk. Du er her nå, og helst der det er store krefter i sving. Ideelt slik fortellingene er i romaner, der noen har en vilje som støter imot motpartens. Der ting er uavklart, og en ikke vet hva som skjer rundt neste sving. Gjerne en kamp mellom David og Goliat. For hans del om de store temaene som kan sekkebetegnes til menneskerettigheter.

Anders Hammer la igjen den skuddsikre vesten i Norge etter syv uker i Ukraina. Nå er han i Kabul

– I Hongkong prøvde jeg å ligge på fronten mellom demonstranter og politi som om du surfer på en bølge. Da er poenget å følge dem så tett som mulig og løpe mye uten å være i veien, og kunne filme så stabilt at det går an å vise det, sier Hammer.

Men:

– Jeg er blitt så vant til å irritere meg over bilder hvor det er for mye risting. Det går jo ikke an å se på. Så jeg har forsøkt å utvikle en måte å filme på, der jeg også greier å holde kamera stabilt nok slik at seeren opplever det som bevegelse.

– Hvordan filmer du mest mulig stabilt nå gjerne både du og de du følger forflytter seg?

– Jeg forsøker å følge bevegelsene så godt jeg kan ved å låse armene, samtidig som jeg holder det så stabilt jeg kan. Da må jeg for eksempel løpe med armene rett ut fra kroppen, som er veldig slitsomt i lengden. Så jeg har et en-bens stativ som tidvis gjør det mulig å hvile kameraet mot et belte som er festet rundt hofta. Da er det lettere å holde kameraet stabilt, sier han.

Når en lager tv-sending fra en fotballkamp, handler det om å stable kameraene opp langs den ene siden. Hvis ikke blir seerne forvirret, siden det da kan se ut som om laget du holder med spiller mot venstre, for i neste klipp ser ut til å angripe mot høyre. Det sier seg selv. Det går ikke. Hammer har bestemt seg for å gi pokker i denslags aksegreier. Dette er jo et helt annet spill.

– Det heter aksebrudd, noe som vi hadde om på skolen. Jeg har ikke annet fornuftig å si om det annet enn at jeg ikke bryr meg om det når jeg er ute. Da følger jeg bare situasjonen. Hvis det ser for rart ut i klippet, så klipper jeg det annerledes.

– Hvordan klipper du da?

– Nei, altså, når du klipper så er det bare å... Du må klippe så opptakene er forståelige for andre enn meg. I Hongkong, for eksempel, hadde jeg vært i situasjoner som opplevdes veldig dramatisk og interessante for meg, men hvor jeg ikke hadde filmet det godt nok til at jeg kunne fortelle det som en historie. 

16 timers dager

Om all løpingen. Da gjelder det naturlig nok å ha minst mulig kilo å drasse på når kommer til utstyr.

– Jeg hadde lenge to kameraer. Det var ett kamera for filming, det andre for stillbilder, sier Hammer.

I Hongkong gikk Sony-kameraet hans ad undas etter bare en halv dag.

– Det var så mye som fløy gjennom lufta. Brannbomber, tåregass, vannkanoner og alt mulig som traff kameraet.

Hammer sto igjen med kun ett Canon-kamera, som stengt tatt var ment for fotografering.

– Jeg hadde kjøpt et svært robust kamera som er spesielt laget for å ta bilder av raske bevegelser med alt fra insekter til idrettsutøvere, men som også har en videofunksjon. Dette kameraet svikter aldri. Jeg bruker mest vidvinkel, men har også muligheter for å zoome inn. Jeg er ikke tilhenger av å skifte linser underveis.

– Hva gjør du med lyden?

– Jeg har både en halvkanon som er festet på kamera, og bruker mygger som jeg fester på dem som jeg følger. Så filmer jeg rundt dem, tett på, og kan løpe rundt med kameraet mitt.

– Jeg benytter meg også av eksterne mikrofoner som jeg kjører inn i en opptaker.

Det har sine klare begrensninger å løpe etter bestemte folk med mygg festet til seg, men det er prisen for å komme tett på det som skjer.

– Det er i alle fall noe som funker for meg, sier han.

Så renner Hammer altså rundt med kameraet sitt og følger myggene. Helt ideelt burde han for eksempel i Hongkong hatt hodetelefoner på for å sjekke at lyden er ok, siden det er så lett at mygger løsner eller at klærne lager skrapelyder eller all mulig slags faenskap, men i en del situasjoner satset han på at det gikk greit likevel da det ristet for mye i hodetelefonene.

Og det gikk jo bra, så da så.

Bud én for dokumentarister

Demonstrasjonene i Hongkong hadde sin egen dynamikk, husker Hammer. De varte som regel i to-tre timer, før politiet begynte på klappjakten på demonstrantene. Hammer holdt det gående i opptil 16 timer ved hjelp av proteinbarer og diverse nøttemikser, og det faktum at restaurantlivet i en verdensmetropol er så godt som døgnåpent.

– Jeg var ofte tilbake på hotellet i 2-3-tida om natta, sier Hammer og tilføyer:

– Hongkong var veldig fysisk. Jeg gikk ned en del kilo.

– Hvor mange?

– Jeg tror det var rundt sju.

Hammer filmet selvsagt ikke non-stop, men det én viktig ting han vil bringe videre:

– Alle som jobber med film, kan være enige om ett: Du kan aldri ha nok batterier. Jeg har seks store batterier til kamera, pluss en haug med minnekort. Jeg filmer i 4K, som gjør det mulig å velge utsnitt, sier Hammer.

Som om filminga tok på og krevde sitt, jobbet Hammer også med klippinga underveis.

– I Hongkong, Afghanistan og Ukraina klippet jeg i felt, fordi det gjør meg bevisst på hva slags historie jeg holder på å fortelle. Jeg er nødt til å vite hva jeg gjør, om det fungerer.

Banket opp av politiet

Så er det sikkerheten, et studiefag i seg selv. Det som kom seilende over hodene i Hongkong, var bare én faktor. Hammer hadde selvsagt på seg refleksvest og en klatrehjelm med et klistermerke på som etterlot null tvil; at han ikke var en del av aksjonistene og heller ikke en del av politistyrken.

– Det ga meg likevel ikke et frikort til å unngå trøbbel.

– Jeg og de andre fotografene fikk jobbe relativt fritt i begynnelsen, men ettersom tiden gikk begynte politiet å skyte rett på oss med gummikuler og tåregasspatroner. De dultet inn i oss og slo oss med vilje.

– Hvordan forholder du deg til din egen sikkerhet?

– Jeg har drevet med dokumentarer i konfliktområder i femten år, og begynner å få litt erfaring. I tillegg har jeg gått sikkerhet- og førstehjelpskurs som fast ansatte får før de reiser ut til konfliktområder, og som vi frilansere kan ta for en billig penge.

I 2015 kom Hammer i kontakt med et amerikansk filmselskap, Field of Vision, som ble grunnlagt av blant andre Laura Poitras, hun som sto bak dokumentaren der Edward Snowden lekket dokumenter om USAs massive overvåkning.

– Poitras kaller det selv et filmkollektiv som ønsker å eksperimentere mer ved å blande journalistikk med cinematisk dokumentarfortelling. Når jeg jobber med Field of Vision slipper jeg å ha en norsk vinkling.

I 2015 reiste Hammer rundt i Afghanistan, og snakket med talibanere om deres kvinnesyn og hvordan de så for seg å styre landet hvis de vant krigen. Filmen «Talibanstan» ble publisert av NRK. 

Seks år senere, i 2021, var Hammer tilbake i Afghanistan for å skildre Talibans maktovertagelse. Situasjonen var gått fra vondt til verre, ifølge Hammer. Taliban oppførte seg langt mer truende enn de forrige styresmaktene, også overfor dokumentarister som ham.

Herjet med av Taliban

– Slik jeg opplevde det, virket det som rammet meg i Hongkong mer tilfeldig enn i Afghanistan. I Afghanistan var de ute etter fotografene og journalistene som prøvde å arbeide med uavhengig og kritisk journalistikk. Da jeg fulgte kvinnelige aktivister som demonstrerte mot Taliban, ble jeg arrestert flere ganger og slått og herjet med, forteller han.

Afghanistan-dokumentaren «The Takeover» var kvalifisert til Oscar for 2024 etter at den vant juryprisen for beste internasjonale kortfilm på Sheffield DocFest, men gikk ikke videre. Nylig laget Hammer en radiodokumentar om Taliban for NRK. 

– Alle journalister som dekker Taliban kritisk, risikerer trusler, vold og fengsling. Og verst går det utover afghanske journalister.

Det var ikke uvanlig at Taliban-soldater forsøkte å konfiskere filmopptak. Hammer greide å styre unna det også i Afghanistan. Kunsten er skifte minnekort når sannsynligheten er størst for å bli arrestert. Og så gjemme det på et lurt sted.

Hammer sier det er vanskelig å forklare hvordan han intuitivt jobber i felt for å unngå komme i klinsj med Taliban eller bli skadet av andre årsaker. Det handler om å finne riktig tidspunkt å ta et steg til siden, mener han. 

At han har bodd i Afghanistan, og attpåtil laget en dokumentar om Taliban få år tidligere, gjør det lettere å manøvrere i kaotiske og tilspissende situasjoner. Hammer bruker sjelden fiksere, lokalkjente som bistår journalister i tykt og tynt i konfliktsoner. Han unngår også å jobbe med tolker i de mest dramatiske situasjonene.

– Jeg prøver å jobbe mest mulig på egen hånd. Det er enklere å filme selv enn å hyre inn og instruere andre til å filme på vegne av meg og mitt prosjekt. Hvis noen blir arrestert, vil jeg at det skal være meg - ikke den som jobber for meg.

Det aller viktigste er i møtet med mennesker. Å få de til å stille opp, og stole på deg som journalist. Det er en gren i seg selv.

– Jeg starter tidlig med å gjøre research og opptak. Felles for prosjektene mine er at de ofte er tema-basert, og handler om mennesker på en eller annen måte, sier Hammer og legger til:

– Det er først når jeg får innpass og kommer tett på mennesker som står i en prosess, at jeg skjønner at dette kan fungere.

«Min metode»-serien er delvis finansiert av Fritt Ord.

LES OGSÅ:

Eirin Eikefjords metode: – Jeg er jo redd for å bli banal når jeg har liten tid til å skrive

Morgenbladet metode: Kunsten å fylle et journalistisk tomrom