– Musikkjournalister er en spesiell rase. De er ekstremt dedikerte og uhelbredelig knyttet til musikken. Av journalister jeg kjenner er musikkjournalistene de som brenner sterkest for sitt fagfelt. De er så til de grader opptatt av musikk at det blir litt feilproporsjonert i forhold til andre ting i livet, sier forfatter Tore Renberg.
De siste årene har han hatt stor suksess med sin romanfigur Jarle Klepp. I de tre første Kleppbøkene har leserne kunnet følge Jarle fra hans barndom og oppvekst i Stavanger til livet som (lenge uvitende) studentfar i Bergen.
Måtte bli journalist
I høstens bok, «Pixley Mapogo», er Jarle Klepp blitt musikkjournalist i Stavanger Aftenblad, og vi møter ham på jobb i Oslo hvor han skal anmelde gjenforeningskonserten med The Smiths. Men den store begivenheten blir begivenhetsrik på en helt annen måte enn han hadde tenkt.
– Hvorfor har du latt Jarle Klepp bli musikkjournalist?
– Han er en person som har funnet sin identitet gjennom musikk og The Smiths. Musikken har slukt hans liv, og Jarle Klepp ser alt gjennom disse brillene. Han kommer nærmere hendelsen fordi han som journalist må prestere noe, og derfor føltes journalistyrket som det eneste riktige for ham i denne boka, forklarer Tore Renberg som smakte litt på journalistrollen mens han studerte i Bergen. Han anmeldte også poesi i Stavanger Aftenblad ett år på 90-tallet.
– Målet mitt var hele tiden å bli forfatter, men hvis jeg mislyktes så jeg for meg tre alternativer: akademiker, lærer eller journalist. Med min interesse for kultur ville nok tilværelsen som kulturjournalist vært den mest naturlige.
Da Renberg skulle gjøre journalist av Klepp, kontaktet han to journalister han kjente i Stavanger Aftenblad. De fortalte om sin hver
dag, samtidig som Renberg samlet fakta om deadline og annet som hører yrket til.
– De fikk også lese avsnittene om musikkjournalisten og godkjente innholdet som noe som kunne skje. Selv om det nok er spesielt å la en venn skrive saken for deg, ler Renberg og tilføyer:
– Men så er jo det å gjøre noe slik da også et tjenestebrudd, så spørs hva avisens reaksjon blir.
Lettere for kvinner
Som gammel musikkjournalist har undertegnede hatt mange svette kamper mot deadline, men aldri latt fulle venner skrive mine saker. Det har også vært labert på sexfronten, i motsetning til hva Adresseavisens musikkjournalist Ingunn opplever i Anne B. Ragdes nye roman «Nattønsket».
– Det er nok lettere for en kvinne å sjekke opp en mann enn omvendt. Tar kvinnen initiativet, slipper jo mannen å ta den lange veien om teater og restauranter, kommenterer Ragde.
Ingunn blir et sted i boka omtalt som «man-eater», og det er ikke få seksualpartnere som danser inn den ene og ut den andre siden i boka. Er det slik Anne B. Ragde ser på musikkjournalister?
– Nei da, men journalister generelt og kanskje musikkjournalister spesielt har større muligheter for et utagerende liv enn de fleste andre. Ingunn søker sex og ikke nærhet, og da er det en fordel med bred kontaktflate, mye reising og en jobb som legger opp til litt festing også, svarer forfatteren.
Kunne ikke researche
Ifølge Ragde kunne sikkert også designere, kunstnere og noen fra modellbransjen glidd inn i rollen som Ingunn, men musikkjournalisten trengte mindre research.
– Jeg er veldig opptatt av musikk, og jeg har mangeårig erfaring med journalister. Som intervjuobjekt som leverer råmaterialet ser jeg prosessen fram til resultatet, og det har gitt meg et innblikk i yrket som kanskje er bedre enn det mange journalister har.
Den eneste researchen hun gjorde, var faktasjekk på artister, album og låttitler. Adresseavisen hadde hun ingen kontakt med, verken før, under eller etter skriveprosessen.
– Jeg kunne jo ikke det. Det ville vært farlig! Hadde jeg vandret rundt i gangene, ville folk ha trodd at den utagerende og sexglade Ingunn var basert på en bestemt person i redaksjonen. Og det er hun altså ikke, fastslår Ragde.
TV enklere enn historie
Det er ikke bare forfattere som skriver om journalister denne høsten. I TV 2-journalist Trude Teiges krimroman «Noen vet», som kommer om en drøy måned, er helten den politiske tv-journalisten Kajsa Coren.
– Jeg har skrevet to historiske romaner tidligere. De krevde enormt mye research, og jeg bestemte meg derfor for at skulle jeg skrive en bok til, måtte det bli noe enklere, fra et miljø jeg kjenner til. Og TV kjenner jeg, konstaterer Trude Teige.
Mens hun selv har jobbet både i NRK og TV 2, har gravejournalisten Kajsa Coren Kanal 4 som arbeidsplass. Oppdiktet javel, men kanskje likevel ikke helt fiktiv?
– Beskrivelsen av Kanal 4 er inspirert av de to kanalene jeg har jobbet i, og veldig mye i boka er basert på egne erfaringer. Men selv om det er mye av meg i Kajsa, er det også mye av henne i alle andre kvinnelige journalister, sier Teige.
Hun innrømmer at noen skikkelser i boka kan være lett gjenkjennelige, men avviser at det er en nøkkelroman.
– Jeg har tatt faktiske hendelser og personer ut av sin opprinnelige kontekst og inn i fiksjonen. Men alt det som står i boka, er resultat av min fantasi, noe jeg også har presisert i etterordet i boka.
