Om ettermiddagen, 20. juli i fjor, ringer telefonen hjemme hos ungdomsskolelæreren Gunvor Myking på Osterøy. Det er moren Inglaug som har sett på tv-nyhetene at det har skjedd et drap på Hylkje i Åsane utenfor Bergen. Det står politibiler utenfor huset til datteren og søsteren Ingvild Myking (37).
– Slik fikk vi vite om drapet, forteller Gunvor Myking.
Slukte alt
Gjerningsmannen, 34-årige Rune Pedersen, hadde rømt fra Sandviken psykiatriske sykehus og drept Ingvild Myking i hennes hjem. Vitner var offerets da ti år gamle datter og hennes jevnaldrende venninne, som Pedersen i etterkant voldtar.
For kvinnens nære familie; datteren, foreldrene, tre søsken og deres barn, ventet ubeskrivelig vonde dager. De hadde alle mer enn nok med å forholde seg til selve drapet. Det er vanskelig for Gunvor Myking å huske detaljer fra mediedekningen rett etterpå.
– Da var vi så sjokkerte at vi ikke gjorde annet enn å se alle nyhetssendinger, lese alt om saken på nettet og sluke alle aviser. Vi var utrolig sugne på informasjon og fikk så lite fra politiet. Vi fikk vite mer gjennom pressen enn gjennom dem, sier Myking, som i dag har omsorgen for søsteren Ingvilds datter.
Ville fortelle
Hun forteller at også jenta i starten leste alt som sto om saken.
– Det var sikkert ikke så bra. Men i vår tilstand tenkte vi ikke på at det kunne være skadelig. Etter hvert som vi våknet forsøkte vi å beskytte henne mot oppslag. Men hun var også sugen på informasjon. Det har ikke vært lett, sier Myking .
Tiåringen var opptatt av hvorfor det ikke var bilder av henne. Hun ville også at alle skulle få vite at det var hennes mamma som var drept.
– Hun ville fortelle alle hva som hadde skjedd. Jeg forsøkte å forklare henne at det kanskje ikke ville være så lurt, for hun kunne føle det annerledes etter hvert, sier Myking.
Glade for omtale
De voksne i familien var ellers glade for medieomtalen. De ville følt det forferdelig om ingen hadde brydd seg om tragedien som rammet dem.
– Og mediene behandlet oss på en høflig, vennlig og fin måte i fjor sommer. Det virket som også journalistene syntes dette var grusomt, sier Myking, som forteller at mediene også respekterte at de ikke ønsket at jenta eller andre i familien ble fotografert forfra under begravelsen.
Sjøl har Myking hatt liten lyst til å snakke med mediene. Kun én gang, etter rettssaken, uttalte hun seg til Bergensavisen. Og selv om det føltes greit, irriterte hun seg likevel over ting hun hadde sagt da saken sto på trykk.
– Det er så lett å tråkke feil, synes hun.
Søsteren Anne Sølvi derimot har valgt å være mer åpen. Hun har gitt flere kommentarer til mediene. Dessuten krevde hun å få fjernet ting fra nettet da tiltalebeslutningen og rettssaken sendte saken inn i nyhetsbildet igjen.
Måtte beskytte
For selv om familien var forberedt på nye oppslag i forbindelse med rettsoppgjøret, var de ikke klare for detaljnivået som nå preget dekningen. Det ble helt nødvendig å skjerme den etter hvert elleveårige datteren så langt de maktet. De lot være å kjøpe aviser, så på andre tv-kanaler, passet på at hun ikke var på pc-en eller tok henne med på aktiviteter langt unna nyhetsstrømmen.
– Det var groteske ting som sto på trykk, også for oss voksne. Detaljer som hvordan kniven traff Ingvild. Det var veldig tungt å lese, sier Myking.
Hun reagerte også kraftig på at BA trykket et bilde av den blodige drapskniven.
– Det var grusomt, perverst og ekkelt. Og helt unødvendig.
Hennes mamma
Samtidig ble rettssaken en anledning til igjen å snakke med jenta om det som hadde skjedd, etter en tid da hun ikke orket det. Myking, som sjøl var til stede under hele rettssaken, fortalte henne hver dag litt om det som ble sagt.
– Da lyttet hun voldsomt. Det ble en åpning. Vi kunne forklare ting og hun kunne føle seg informert. Det var viktig, for hun hadde følt seg utenfor. Alle andre visste mer enn henne. Det syntes hun var urettferdig. Det var tross alt hennes mamma det handlet om.
Fikk lese
Myking beskriver niesen som en strålende, flink og moden jente. Hun tok opp med psykologene som hjelper familien om jenta burde få lese litt om saken. Resultatet var at hun fikk lese et par saker fra Bergens Tidende. En skildret en politimanns skjellsettende møte med åstedet og de to jentene. «Det er sterkt når det kommer en ti år gammel jente i sommerkjole løpende mot deg, og roper: Han har drept mamma», fortalte Harald Windheim. Detaljene gikk ikke hus forbi.
– Sommerkjoler? Vi gikk jo i bikini, var den spontane reaksjonen, forteller Myking.
Samtykket
Familien samtykket da Barneombudet ville klage til PFU.
– Det var riktig å reagere på alle detaljene i dekningen. Det er vanskelig å skjerme unger. Og når alle vennene leser, men ikke hun, blir det vanskelig, sier Gunvor Myking.
Hun vil at mediene tar mer hensyn når det er unger med i bildet.
– Et drap er så tøft og så forferdelig i seg sjøl at mediene i det minste må unngå å gi ungene tilleggsbelastninger.
Får støtte av barnas talsmenn
– Alle aviser har en barneside, det er forsiden. Den kan ikke barn unngå, den har de ikke bedt om, sier Magne Raundalen.
Når barn rammes av vold, drap og tragedier blir gjerne barnepsykologen fra Senter for Krisepsykologi tilkalt. Han har derfor inngående kjennskap til menneskene bak overskriftene i Hylkje, Overhalla, «Parkeringshus-drapet i Bergen» eller familiedrapet i Stavanger. Saker som har aktualisert hvordan mediene skal omtale grusomme hendelser og samtidig ta hensyn til hvilke konsekvenser det kan få for barna. Slik punkt 4.8 i Vær Varsom-plakaten formaner om.
Raundalen reagerer kraftig på førstesideoppslag av typen «Gikk fra rom til rom og kvalte barna».
– Sånt kaller jeg et overgrep på nasjonens barn.
Flere saker
PFU liker heller ikke nærgående beskrivelser av forbrytelser. Flere aviser som omtalte drapet i Hylkje ble i vår felt for brudd på kravet om særlig omtanke for barn. Men omtrent samtidig utspilte tragedien i Overhalla seg i spalter og sendinger. Og de etterlatte etter familiedrapet i Stavanger leverte sin klage på tv-innslag, samt forsider og innsider fra flere aviser, til PFU.
Raundalen mener det er forsidene som utgjør et kjempeproblem i forhold til barn.
– Vi må komme i dialog med avisene om disse forsidene, sier barnepsykologen, som har alliert seg med Redd Barna og Barneombudet for å gjøre noe med problemet.
Generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, sier dette er en debatt både presseorganisasjoner og de enkelte medier må være forberedt på å ta.
– Tv følger et vannskilleprinsipp som betyr at visse typer bilder ikke vises før etter klokka 21. Avisene har selvfølgelig også en plikt til å vurdere sine salgsplakater. Det er riktig at forsiden er den barna ser. Da er det ikke irrelevant hvordan sakene presenteres, sier Kokkvold.
Særlig ansvar
Det som står inni avisene er ikke Raundalen så bekymret for. Aviser er skrevet for å informere voksne, det er ikke barnestoff, mener han.
– Vær Varsom-plakaten skal selvsagt gjelde uansett. Utover det er det de voksnes ansvar hva de bringer med seg hjem av aviser. Men avisene har et særlig ansvar for det de legger på forsiden.
Barneombudet gjør ikke samme skille. Det var denne instansen, som på vegne av barna, klaget rettsreportasjer om Hylkje-saken inn for PFU. Klagen var en direkte reaksjon på sakene.
– Men vi gjorde det også for å få debatt i mediene rundt identifisering og omtale av barn i slike saker, sier nestleder hos Barneombudet, Knut Haanes.
Ane Nore, juridisk konsulent hos Barneombudet, utformet PFU-klagene mot Bergensavisen, Dagbladet og Bergens Tidende. Hun poengterer at omtale av barn som er utsatt for kriminelle handlinger må skje på en så skånsom måte som mulig.
– Barna i Bergen opplevde det mest grusomme i hele sitt liv, og fortalte i fortrolighet om dette til politiet. Men takken var at detaljene sto i mediene mange måneder etter hendelsen, sier Nore.
Tillitsbrudd
Raundalen er enig i kritikken.
– I denne saken forklarte de to overlevende barna seg nøyaktig og troverdig. De ryddige dommeravhørene betyr at politiet oppnådde tiåringenes tillit. At deres beretninger kommer på avisenes førstesider kaller jeg et stort tillitsbrudd overfor barn, sier Raundalen.
Barneombudet var derimot varsom i utformingen av klagen for ikke å gjenta medienes feil med å løfte fram bildeskapende detaljer.
– Vi har et annet perspektiv og har klart tatt barnas side. Derfor var vi også spente på kjennelsen i PFU. Vi var åpne for at utvalget kunne vektlegge andre sider ved nyhetsdekningen. Men heldigvis delte de vårt syn på at barnas sak var den viktigste, sier Haanes.
Synsing
Sjefredaktør i Bergensavisen, Olav Terje Bergo, har ikke tenkt å beklage oppslagene. Tvert imot har han beskyldt Barneombudet og PFU for upresis synsing, som han ikke kan ta alvorlig.
– Det var ikke godt å vite hva Barneombudet egentlig klaget på. Og PFU slo ikke ned på det svake presisjonsnivået, sier Bergo, som fnyser av argumentet om at de ikke ville gjenta detaljene.
– Vi kan ikke diskutere presseetikk på dette nivået. Klagere må si nøyaktig hva de mener. Det er ikke noe problem å erkjenne det om man har begått faktafeil eller være åpne på at man har tatt avgjørelser som kan diskuteres. Men i dette tilfellet er jeg usikker på hva Barneombudet reagerte på, sier sjefredaktøren.
Glad for støtte
Bergo understreker at han ikke er tilhenger av nådeløs omtale av barn. Han satt faktisk i Vær Varsom-utvalget som i 2001 innskjerpet at mediene må ta spesielt hensyn til barn. Han mener bare at PFU og Barneombudet gjorde en dårlig jobb med denne klagen.
Knut Haanes forstår ikke behovet for konkrete anvisninger.
– Vi kan selvsagt ikke gi ham en kokebok, det er heller ikke Barneombudets jobb. Bergensavisen må internt gjennomgå det etiske regelverket og selv sørge for å lage god nyhetsdekning i vanskelige saker. Det vi kan gjøre er å si fra om overtramp. Og vi er glad for at vi fikk god støtte fra PFU. Det viser at systemet fungerer, mener Haanes.
Støtte i mediene
Barneombudet får også støtte fra mediefolk i disputten med Bergo. Debattredaktør Hilde Sandvik i BT mener Bergo i realiteten ber PFU fortelle hvordan han skal redigere avisa. Og frykter at PFU ikke tåler mange redaktørutfall som Bergos før ordningen uthules.
Kommentator Drude Beer i Nationen er heller ikke nådig.
«Kall det hva du vil, redaktør Olav Terje Bergo. Etikk kan kanskje kalles synsing. Empati og andres verdighet kan sikkert oppleves som noe upresist. Men for dem som rammes av det umulige, og det uverdige, er smerten presis, sylskarp og ikke til å misforstå», skriver Beer i en kommentar.
Likner noveller
Der retter hun også skarp kritikk mot medienes detaljerte dekning i Overhalla-saken. Blant annet etterlyser hun redaksjonenes omtanke for ofrenes verdighet. Beer mener medienes presentasjon av drapssaker likner kriminalnoveller og at de utnytter menneskene som sitter igjen.
– Jeg tror vi journalister må innrømme at vi ikke er så preget av medlidenhet når vi lager disse sakene. Hensynet til den gode saken har lett for å ta overhånd, mens verdigheten til menneskene som sørger kommer i bakgrunnen, utdyper hun.
– Vi trør dem for nære, vi bruker dem. Vi gjør deres livsdrama til en kriminalnovelle, med stenk av underholdning.
Beer mener medienes bruk av romkart over drapssteder, med påvisning av hva som skjedde hvor, er langt utenfor det publikum har krav på å få vite.
– Da er vi over på noe annet enn det som har felles interesse, sier Beer, som tror det viktigste mediene kan gjøre er å ta mest hensyn til de menneskene som skal leve videre med angsten, sorgen og tapet.
Balansere
Haanes er ikke i tvil om at detaljerte beskrivelser av forbrytelsers hendelsesforløp krenker barn, både gjenlevende og ofrene selv.
– Det blir fort voldsporno og grafsing. Noen av de sakene vi har påtalt er perversjoner av nyhetsformidlingens hvordan, hva og når. Vi kan bli like godt opplyst uten alle detaljer. Mediene må klare å balansere informasjonsplikten opp mot barns krav og behov for beskyttelse, sier Haanes, som synes medienes tradisjon for aktsom omtale av selvmord også bør gjelde når vold rammer barn.
Tre ord
Bergo mener fortsatt at BAs dekning samlet sett var nøktern, men ser at omtale av drapssaker er en viktig diskusjon.
– Det er ingen spøk å balansere dekningen i slike saker. Både vise omtanke og samtidig få fram fakta om hva som har skjedd, sier Bergo
– Men har dere gjengitt unødige detaljer, slik dere ble felt for?
– Det er tre ord vi kunne spart oss for. Vi skrev at barnet ble voldtatt «på det groveste». Der kunne vi formulert oss annerledes, det hadde holdt med voldtatt. Men det store spørsmålet er jo om man skal skrive at et barn er blitt voldtatt.
– Ja, kan man det hvis hensynet til konsekvensene for barnet kommer først?
– Opplysningen var fra en offentlig tiltale. Man kan ikke underslå at voldtekten var en sentral del av tiltalen. Det tror jeg også andre redaktører er enig i, sier Bergo, som påpeker at BA ikke skrev om voldtekten mens nyhetssaken sto på.
– Først da tiltalen forelå skrev vi om dette forholdet ved saken.
Ventet ikke
Etter tragedien i Overhalla derimot ventet ikke mediene med å skildre drapene. Bergo forstår at Barneombudet etter det stilte spørsmål ved medienes vilje til å etterleve eget regelverk.
– Så man bør ta spesielt hensyn til barn og utelate detaljbeskrivelser?
– Ja, og vi gjorde det. Om ikke et barn var involvert hadde vi umiddelbart skrevet om voldtekten i Hylkje, sier Bergo, som holder fast ved at BA ikke kommer til å rette seg etter vedtaket i PFU.
– Hvis PFU vil at vi skal ta hensyn til vedtaket må de fortelle konkret hva som er i strid med det etiske regelverket. Noen har reagert på at vi er så freidige å kritisere PFU og mener det undergraver utvalgets stilling. Jeg mener det er stikk motsatt. Det er når vi aksepterer slappe uttalelser at vi undergraver PFU. Utvalget kan ikke være hevet over kritikk.
Det siste er Kokkvold er enig i. Men han er ikke imponert over Bergos argumenter.
– Det gikk vel fram for alle andre enn Bergo hva utvalget har ment. Når detaljene i saken er i strid med god presseskikk, da gjentar du ikke dem i en uttalelse som BA er forpliktet til å trykke, sier Kokkvold.
God avtale
I saker Raundalen har gått inn i har regelen vært at berørte barn skal slippe å lese aviser. I stedet har voksne lest for dem og fortalt hva som står. I tillegg har man hatt avtaler med aviser om varsling av oppslag. Det siste har ikke alltid fungert, men erfaringene fra enkelte saker i Bergen er gode.
– Det er viktig å få vite på forhånd hva som kommer på førstesidene. Vi hadde avtale med alle Bergensavisene om varsling og de feilet ikke en eneste gang.
– Hvordan virker nærgående presseomtale på barn som er rammet i en drapssak?
– Når det forferdelige har hent, blir det ikke verre av at det står i avisa. Det at mamma er død, at de har mistet noen, er uansett det verste for dem. Men det er likevel en påkjenning om de blir overrasket og får oppslag rett i ansiktet uten å være forberedt.
Ulike behov
Også barn som ikke er berørt i drapssaker påvirkes av medieomtale, er barnepsykologens erfaring
– De blir oppskaket av overskrifter som «Drept av far» eller «Kvalt mens de sov». En sjuåring tar inn en slik forside på to sekunder og kan bli redd for å sove.
På den annen side mener Raundalen at detaljbeskrivelser ikke alltid er av det onde. I noen tilfeller er det å vite den hele og fulle sannhet bedre enn fantasier.
– Men det er forskjell på hva barn som står midt oppi saker trenger og vanlige avislesende barns behov.
