Mener mediene kan lære av 1905

Gunnar Gran, tidligere radiodirektør i NRK, administrerende direktør i Aftenposten og generalsekretær i Norsk Presseforbund, har studert hvordan norsk og svensk presse mestret dekningen av opptakten til unionsoppløsningen i 1905. En hovedkonklusjon i boka «Til kjølen skilte oss ad» er at norske aviser i overdreven grad var et lydig redskap for en manipulerende statsminister Chr. Michelsen og hans regjering.

Gran mener lærdommen fra avisenes opptreden i 1905 bør danne utgangspunkt for en debatt om medienes samfunnsansvar i våre dager.

Studerte seks aviser

På et seminar for mediefolk onsdag presenterte Gran sine konklusjoner fra studiene av hovedstadsavisene Aftenposten, Dagbladet, Dagens Nyheter og Nya Dagligt Allehanda, samt de tilstøtende lokalavisene Østlendingen i Elverum og Nya Wermlands-Tidningen i Karlstad.

I «Til kjølen skilte oss ad» skriver Gran at norske aviser, i tråd med den angivelige «Nå gjælder det at holde kjæft»-oppfordringen fra statsminister Chr. Michelsen til Bjørnstjerne Bjørnson, holdt mer eller mindre kjeft i unionskonfliktens siste fase fram mot vedtaket i Stortinget 7. juni 1905 om å oppløse unionen.

- Norske aviser holdt kjeft i nesten urovekkende grad. Pressen etterkom Michelsens og stortingspresidentens ønske om ikke å referere fra Stortingets hemmelige møte kvelden 6. juni, der den egentlige avgjørelsen om å avsette kongen ble tatt. Pressefolkene ga hverandre håndslag på å holde seg til avtalen om å holde kjeft om det som skulle skje dagen etter. Var dette en selvsensur ut fra pressens samfunnsansvar?, spurte Gran da han presenterte boka.

Mye sto på spill

I boka skriver han at det sto mye på spill for Norge dette dramatiske døgnet, og at det kunne utløse alvorlige mottiltak dersom det ble kjent hva som var i ferd med å skje.

«Det må uten videre kunne konstateres at landets interesser tilsa at ingenting burde komme ut. Pressen tok lojalt signalene fra landets styrende menn, og man må kunne si at akkurat i denne situasjonen var det en prisverdig holdning. Men kanskje kunne man i ikke fullt så kritiske situasjoner ha vært mer åpne for en demokratisk debatt», skriver Gran.

For også generelt lå norske aviser svært lavt i terrenget og la bånd på seg i omtalen av unionskonflikten. Ifølge Gran skyldtes nok dette i stor grad at pressefolkene var revet med av den enorme stemningsbølgen rundt kravet om selvstendighet. Dermed lot de være å skrive om kritiske røster mot regjeringens mindre demokratiske virkemidler.

Fikk klar beskjed

- Avisene hadde fått klar beskjed av Michelsen om å være forsiktige med å vise sprekker i den brede, norske enigheten. Ved å etterkomme dette kravet bidro de ikke til noen fri og åpen debatt, fortalte Gran.

Han la til at pressens forsiktighet også skyldtes et ønske om ikke å hisse unødig til krig ved å tirre den langt sterkere naboen for mye.

- Ved å trå varsomt og ikke slå på stortromma leverte pressen i begge land viktige bidrag til at det ikke endte med krig, framholdt Gran.

Hvor går grensen?

Forfatteren mener at pressens dilemma i 1905 godt kan gi utgangspunkt også i dag for en diskusjon om aviser i kritiske situasjoner må fire på sine prinsipper om informasjonsfrihet og informasjonsplikt.

«Når nasjonens mest vitale interesser står på spill, for eksempel i en krigssituasjon, er det vanskelig å frita pressen for at den også har et samfunnsansvar», skriver Gran.

Han forsøker å belyse dilemmaet med hvor mye avisene kan skrive uten at det går ut over hensynet til fedrelandets vesentlige interesser, og hva de kan fortie uten å gå på akkord med sin redaksjonelle integritet:

«Det er fristende å trekke paralleller til en mer aktuell situasjon, nemlig amerikansk presses behandling av kildematerialet som dokumenterte amerikansk personells grove mishandling av fanger i Irak. Medier i USA satt på dokumentasjonen uten å offentliggjøre den, kanskje fordi noen instanser hadde bedt dem avstå fra å bruke bildene. Det kan like godt ha vært en form for selvsensur. (…) Heldigvis var det noen amerikanske medier som til slutt tok mot til seg og publiserte det grufulle bildematerialet».

Har informasjonsplikt

Også på et mer lokalt og hverdagslig plan mener Gran det er grunn til å foreta en vurdering av medienes selvsensur.

- I Vær Varsom-plakaten framheves pressens samfunnsansvar. I noen situasjoner ender det kanskje med at mediene bøyer seg og lar være å skrive om ting. Det kan eksempelvis dreie seg om bedrifter som står i fare for å bli slått konkurs. Da er mediene forsiktige for ikke å bidra til å øke problemene for bedriften. Men er det riktig i forhold til informasjonsfriheten og informasjonsplikten, spør Gunnar Gran.