Ny musikkjournalistikk

Jeg kan drikke et glass vin, gå igjennom et kunstgalleri, høre en klassisk konsert eller se på de nye byggene i Bjørvika. Så kan jeg fortelle en venn hva jeg personlig synes om alt dette. Skulle jeg derimot skrive en omtale av disse i media, ville nok mange reagert. Aller først redaktørene, som nok ville hindret at det kom på trykk i første omgang. Man har kompetente folk med vekttall og erfaring, til å ta seg av dette. Skulle jeg gått på Green Day på Telenor Arena i stedet, er terskelen for å uttale seg mye lavere. For hvem vet egentlig best om det er bra? Den gråhårede journalisten eller ”kidsa”?

Jeg leste vel aldri en teateranmeldelse med entusiasme og interesse før i godt voksen alder. Det var høsten 2009, etter premieren på Jesus Christ Superstar på Det Norske Teatret, med min bandkollega Hank Von Helvete i hovedrollen. Det var en stund siden jeg hadde vært på teater eller musikal, men med min generelle interesse for musikk, scenekunst, utstråling, lyd, lys og produksjon, fulgte jeg begeistret med idet ”Grunerløkka-Jesus” dundret ut på rallende ny-norsk. Dagen etter gjorde jeg noe mange selvopptatte artister gjør: Stod på fortauet og bladde i ukjøpte aviser for å sjekke anmeldelsene. Men det var ingen anmeldelser! Og ingen dagen etter heller. Det skulle gå nesten en uke før jeg fikk vite anmeldernes dom over ”sjølvesten” sin teaterdebut.

Da de kom ble jeg slått over grundigheten og respekten i anmelderspråket. Her var det ingen sleivete kommentarer, alt virket gjennomreflektert. Bare en liten del av anmeldelsene fokuserte på hovedrolle-innehaverne. Det stod like mye om scenografi, stykkets historie og oppsetningens evne til å gjøre det kompatibelt med tidsånden. De som hadde skrevet anmeldelsene, hadde åpenbart teaterfaglig bakgrunn. Her hadde man latt inntrykkene synke, tenkt seg godt om, og levert et seriøst stykke kulturjournalistikk til redaktøren. For én som har lest hundrevis av anmeldelser om den samme Hank Von Helvete i rockesammenheng, virket forskjellen mellom musikk- og teateranmeldelser helt utrolig.

Ser man på bemanningen i avisenes kulturavdelinger, er de fleste områdene besatt av fagfolk. Medie- ,  litteratur- og musikkvitere, arkitekter og kunsthistorikere, all slags eksperter og ikke minst kunstnere og forfattere selv. Skal man anmelde gourmetrestauranten Maaemo eller den nye HBO-serien ”???”, holder det ikke å bare være sulten eller ”alltid har vært glad i å se på video”.

I verdenen av pop&rock er det andre, og slettes ikke så strenge, forventninger til faglig nivå. Den grunnleggende forskjellen er feltets idé om verdien av Det Unge og Det Nye. Mens de andre kulturuttrykkene har sin egen vitenskap og historie er pop&rock noe som tradisjonelt har vært et opprør mot nettopp vitenskap og fortid. Øyeblikkets kunst krever journalister som er der ute og ”skjønner greia”! Men å forklare ”greia” er ikke så lett, og slettes ikke nødvendig. Tvert imot, det er noe av poenget: ”…But  the little girls understand”, ”I can’t Explain”, ”There’s more to the picture, than meets the eye”. Dermed blir kanskje en tyve år gammel jente med bankende hjerte for urban-musikk mer skikket til å anmelde en Rihanna konsert enn Fredrik Wandrup.

I 1996 entret den 23 år gamle Håkon Moslet Dagbladets musikkspalter. Uten noe som helst faglig bakgrunn utover å digge TNT, ble han fort nittitallets mest fryktede og karriereavgjørende musikkanmelder. ”Dårlig De Luxe” var overskriften på en helsides slakt av midtlivs-comebacket til Dollie De Luxe. Terningkast to. På samme tid; første anmeldelse i dagspressen av Turbonger og sekser for plata ”Apocalypse Dudes” – et landemerke i bandbiografien vår.  Det må ha vært traumatiserende for Dollie-jentene, men det var en solskinnsdag for oss. Var Håkon Moslet en god musikkanmelder? Det spørs hva slags perspektiv du har på musikkanmeldernes oppgaver.

Rockejournalisten var historisk sett en mytisk figur som i motsetning til den øvrige pressen, kunne manøvrere seg naturlig i de sub-kulturelle kodefellesskapene. Med skinnbukser, langt hår og liberalt rusinntak var det vanskelig for folk flest å se forskjellen på journalist og musiker da de sjanglet ut av den private Boeing jet’en. Og for mange musikkjournalister er det nettopp pionerer som Lester Bangs og Nick Kent som var rollemodellene. Idealet har vært å gi dokumentariske beskrivelser av livet på veien eller i studio, selvsagt med seg selv i en sentral rolle; å fange, som Spinal Tap-regissør Rob Reiner sier ”the sights, the sounds and the smells of rock and roll!”.

”Skal man behandle musikk som populærkultur så er man nødt til å ha en annen tilnærming enn notearter… sorry tonearter.” sier P3s musikksjef Mats Bugge til Natt&Dag, på spørsmål om hva som er hans kompetanse. Og fortsetter: ”Wolfgang Plagge kan veldig mye mer enn meg rent musikkteknisk, men jeg kan mer enn ham populærkulturelt.”

Godt poeng, men likevel kan spørre seg om ikke dette gamle skillet mellom klasserom og gatesmug i musikksammenheng begynner å bli gammeldags. Pop&rock er for lengst etablerte kulturuttrykk med museer og universitetsemner. Andre uttrykk som gjerne sliter med formidlingsevnene, ønsker seg mer karismatiske avsendere, inkluderende tone og ”edge” i presentasjonen. I musikkjournalistikken har man derimot sett en mer akademisk vending de siste årene, der særlig magasinet ENO har dannet skole for en reflektert musikkjournalistikk med intellektuelle ambisjoner. Nå skal ikke skriverier om pop&rock lenger selv være pop&rock. Ambisjonen er en mellomting: En måte å skrive om pop&rock som er både kul/skarp og intelligent kunnskapsrik.

Det kan se ut som det åpnes opp for to parallelle musikkanmelder-universer. ”Har de noen bra låter?” er fortsatt noe alle kan svare på. På P3s musikkmøter er det neppe noen med gråhårede. Hvorfor? De skjønner ingenting! Men da den prestisjetunge Nordic Music Prize skulle deles ut under by:larm, bestod juryen av noen av de meste respekterte musikkritikerne i Europa, alle født på sekstitallet eller tidligere. Til denne oppgaven trengtes den livslange overblikket som en kul tjueåring mangler.