Solveig Jølstad har endringsledelse som fag. Det har hun hatt usedvanlig god bruk for i Aftenposten. Da hun begynte som administrerende redaktør i 1999 hadde avisa 450 ansatte i redaksjonen. Når den fjerde og siste tøffe nedbemanningsrunden er sluttført ved utgangen av neste år, skal tallet være nede i 274.
Målrettet
I redaksjonen har ca. 50 medarbeidere forsvunnet gjennom frivillige ordninger. Antall skrivende i dag er omtrent det samme som midt på 90-tallet.
– Det har ikke vært noe «tenk på et tall», vi har bestrebet oss på å finne riktige og målrettede løsninger for hver ansattgruppe. Vi har vurdert nøye hva vi kan klare oss med og samtidig lage en god avis, forsikrer Jølstad, som har ansvaret for håndteringen av nedbemanningen.
Men selv om kuttene har vært spredd nokså jevnt utover i redaksjonen, blir det ikke alltid akkurat som man har tenkt. Justeringer i etterkant er som regel nødvendig.
– I denne runden har vi overført flere til aftenutgaven fordi det var gått for mange der.
Oslonyheter
Det kan Hilde Lundgaard, Christine Engh og Hanne Waaler Lier underskrive på. Nyhetsreporterne er vant til høyt tempo gjennom mange år. Men da tre av sju kolleger forsvant var grensa nådd.
– Det var i utgangspunktet ingenting å hente hos oss. Vi var ferdig slanket og vikarbruken veldig stor. Nå ble vi så tynt bemannet at vi skrev brev til ledelsen og klaget vår nød, sier Lundgaard.
Og bønnen ble hørt, nyhetsavdelingen for Oslo (aftenutgaven) fikk tilbakeført tre fast ansatte. Uten at det er blitt noe hvilehjem akkurat. Det gjelder å stille på morgenmøte med egne ideer og helst realisere en eller to av dem.
– Du føler presset når du har brukt en time eller to på en idé som faller. Forventningen om at du skal produsere noe kan iblant føles litt beklemmende, sier Engh.
Høyt tempo er hverdagskost i de fleste lokalaviser. Men Waaler Lier, med fortid i Romerikes Blad, sier tilværelsen på mange måter var roligere der.
– Jeg har aldri vært et sted der jeg har jobbet så mye som her.
Mye er forskjellig
Det nye hverdagen merkes på mange forskjellige vis i avisa.
– Folk føler at de har en travlere tilværelse, med klarere krav om hva de skal gjøre. Og vi har mer teamjobbing. At vi sitter i åpent landskap innebærer også mer fart, og mindre tid og rom rundt den enkelte. Mange har dessuten fått nye oppgaver. Omstillingen i fjor førte til at ca. 50 fikk nye jobber internt. Jeg skriver kontrakter i ett sett, sier Jølstad.
En annen konsekvens er at journalistene ikke reiser like mye som før. Og slett ikke på første klasse, slik som i avisas velmaktsdager da pengebingen syntes bunnløs og forbruket var deretter. Så opererte heller ikke Aftenposten med budsjetter før på slutten av 80-tallet. Utgiftene ble det de ble.
– For dem som har vært med på å reise mye og bo dyrt er nok dette en stor overgang. Nå bor ingen for mer enn 1000 kroner natta om det ikke er strengt nødvendig, sier Jølstad, som presiserer at folk slett ikke klager av den grunn
– De opplever nok dette som en sunn og fornuftig omstilling, selv om selvfølgelig mytene og historiene om fortida lever.
Nettverk forsvinner
Mindre penger er én ting, færre kolleger noe helt annet. Jølstad har tenkt mye på hva som skjer når folk forsvinner i bedrifter der menneskene selv er den viktigste ressursen.
– Når en medarbeider slutter, betyr det langt mer enn en i minus. Det forsvinner også kunnskaper, kompetanse og et unikt kildenettverk. Man merker hvor mye den personen har hatt fingrene sine i. Mange usynlige oppgaver som tidligere ble gjort i det stille er det ikke funnet løsninger på ennå. Mange har også spilt en stor rolle for det sosiale miljøet. Så vi har mistet mye som vi gjerne skulle beholdt, men måtte la gå.
Leder for redaksjonsklubben, Håkon Letvik, forstår nesten ikke hvordan det er mulig å komme gjennom så store endringer og likevel ha en så god tone og et slikt pågangsmot som mange har.
– Men vi ser jo at det mangler folk både her og der – og det kan være både journalister og andre yrkesgrupper. Det er jo et spørsmål om hvor fornuftig og effektivt det er at journalister må sitte og streve med skjemaer eller reisebestilling, være sitt eget bud og postmann – en oppgave som en dyktig sekretær eller et bud kunne ha gjort både bedre, billigere og mer effektivt.
I aftenutgaven går arbeidspresset mest på kreativiteten løs. Det blir lite tid til å drodle fram gode ideer. Hverdagen handler om å være effektiv, prioritere hardt og bruke kortest mulig tid ute i felten. Det meste må være lett å gjennomføre. Å bruke en uke på en sak, eller at saker ikke kommer på trykk, er ukjente fenomener.
– Det blir mye dag til dag jobbing. Dukker det opp en gullsak, kan man nok få bruke tid på den, men ikke når som helst. Mange uker er det helt umulig, sier Lundgaard.
– Men selv om vi har en stram hverdag, driver vi idéutvikling og gjør ordentlige journalistiske jobber, understreker Engh.
Trives
Dessuten er sykefraværet lavt og folk trives. Vi får høre om et unikt ståpåhumør og et fantastisk arbeidsmiljø.
– Press skaper samhold. Vi trives opp i alt dette, sier Waaler Lier.
– Og så har vi jo tro på Matre-far. Det har vært gøy etter at tabloiden kom, sier Lundgaard.
Men reporterne legger ikke skjul på at de var langt nede sist høst og at det føles veldig deilig å ikke være der Dagbladet er nå.
– Men vi savner mange kolleger som var viktige for Aftenposten-kulturen. Det er dette BCG-typene ikke skjønner. Avis handler om mennesker med humør, kunnskaper og erfaringer.
Rykter
At folk har forsvunnet på ulike tidspunkter har også preget hverdagen i avisa.
– Det blir en rar stemning i et avishus når vi klapper og spiser kake for medarbeidere hver uke, slik situasjonen var i fjor høst. En tid gikk det faktisk rykte om at vi ikke hadde råd til flere kaker. Ikke skjønner jeg hvordan det ryktet oppsto, smiler Jølstad.
Samtidig er fraværet av yngre medarbeidere blitt påtakelig. Nylig bikket de to yngste faste i redaksjonen 30 år.
– Alderssammensetningen er blitt vel voksen i forhold til leserne. Det ideelle hadde vært en redaksjon med hele aldersspekteret representert, innrømmer Jølstad.
Det er Arild M. Jonassen enig i. Han har vært krimreporter i avisa siden 1976, og ansatt siden 1973. Nå er han bekymret for mangelen på yngre krefter. Det er leit å miste gode kolleger, men også trist at de unge vikarene som kommer til avisa alltid forsvinner så fort de har fått litt erfaring
– Selv om det er morsomt å rykke ut på store saker er det også veldig slitsomt. Du jobber fra grytidlig til seint på natta og kommer hjem som et slips. Det er ikke lenger det jeg har mest lyst til. Vi skulle gjerne hatt noen yngre å dele byrdene med, sier Jonassen.
Kildepleie
Før var krim en avdeling med ti medarbeidere og egen sekretær. Nå er de fem, uten sekretær og leder, og organisert under innenriksavdelingen. Men Jonassen synes hverdagen stort sett er som før. Aftenposten ønsker ikke for mye krim i sin miks.
– Men det er blitt mindre tid til kildepleie og dessverre mindre tid til gravesaker. Jeg synes journalistikken er blitt grunnere, sier Jonassen.
Tidlig i karrieren kunne det gjerne gå en måned eller to mellom rettssakene han dekket. Og det var ingen sjeldenhet at de reiste på konferanse bare for bli kjent med kilder. Sånt er det slutt på.
Fryktet framtida
Også utenriksavdelingen har skrumpet inn, men Halvor Tjønn synes de generelt sett er kommet godt ut av omorganiseringen.
– Alle ønsker vi mer spalteplass, men jeg føler vi fortsatt har romslige arbeidsforhold og tid til egne prosjekter. Det er viktig for meg, sier Tjønn.
Han så atskillig dystrere på saken for et par år siden.
– Jeg er oppvokst i norsk presses gode år med nok av ressurser og begynte å lure på om Aftenposten hadde noen framtid i det hele tatt. Det var en pessimistisk stemning i huset, men det har snudd i løpet av det siste året. Spesielt etter omleggingen til tabloid.
Faste mønstre
En erfaring Aftenposten har gjort seg, er at det dannes noen mønstre i omstillingsprosesser. Som at det tar minst ett år å få på plass alt man tenkte å få til.
– Og denne gangen går det nok lenger enn ett år også. For det blir vanskeligere og vanskeligere med stadig færre medarbeidere og man ikke vet helt hvordan det vil gå. Å klare seg med færre ressurser er ikke noe man lærer over natta. For seks år siden ville det nivået vi er på nå vært utenkelig. Men trinn for trinn er det blitt mulig, sier Jølstad.
Med slike prosesser følger også angst og uro.
– Alle lurer på hva de skal gjøre. Vi ser at folk holder seg fast og at sykefraværet er veldig lavt. Tilsynelatende tar de omstillingen veldig bra. Men så i etterkant kommer en periode med høyere fravær fordi folk sliter psykisk og fordi de da tør å kjenne på følelsene. Det har skjedd hver gang, sier Jølstad, som understreker at omstillingen ikke er ferdig, selv om det kan se slik ut.
– Jeg bruker fremdeles 20-25 prosent av min arbeidstid til omstillingsrelaterte oppgaver. Vi bruker mye tid på å tilpasse oppgaver og organisasjon. Vi har nedbemannet på alle felt og plutselig må folk gjøre mer av andre oppgaver enn før. Samlet sett er vi kanskje mange nok, men det er en del områder der vi kompetansemessig skulle vært bedre skodd.
Tabloid drivkraft
På toppen av gjentatte slankekurer kom flytting til nye lokaler og omlegging til tabloid. I seg selv endringer som krever sin mann og kvinne. Men disse nyvinningene tror Jølstad har vært en stor fordel. Denne siste runden ville vært mye tyngre uten den nye starten dette ga.
– Det ble en positiv drivkraft som hadde stor betydning for oss som organisasjon. Det var noe nytt å se fram til som samlet oss.
Det er knapt et menneske å se i innenriksavdelingen, men det skyldes møter, ikke slanking, får vi vite. Her sitter vanligvis reportere på rekke og rad knapt atskilt av noen brettliknende vegger, men Jonassen er glad for å være i høyhuset.
– Vi trengte et mer funksjonelt lokale. Der jeg satt i Akersgata så jeg ikke dagslys. Og for meg som bor i Drammen er det jo bare å ta toget rett inn.
Utsikten han nå kan nyte fra 9.etasje er formidabel. Men det er langt mellom skjermede områder. Vi snakker med reportene i et lite glassbur. Tjønn mener åpenheten har sin pris, selv om forholdet mellom kollegene er blitt mye nærere og bedre.
– Det er en klar ulempe å sitte i kontorlandskap når man skal bedrive undersøkende journalistikk. Det styrker ikke akkurat konsentrasjonen og konfidensialiteten. Arbeidsroen og kontakten med kildene er blitt dårligere.
Ingen konsulenter
I motsetning til Dagbladet avsto Aftenposten fra å bruke eksterne konsulenter.
– Vi hadde konsulenter i 1998, men det medførte mye uro i organisasjonen. Derfor kom vi til at det er bedre og mer rasjonelt for oss å være våre egne konsulenter. Vi har den beste kompetansen på dette i eget hus, sier Jølstad, som mener dette valget er en av årsakene til at prosessen tross alt har gått bedre enn man kunne frykte.
– Omstilling er en utrolig vanskelig prosess. Det var riktig for oss å gjøre det slik, men ikke nødvendigvis riktig i en annen organisasjon. Den kunnskapen og kompetansen vi har var det ingen konsulenter som kunne konkurrere med, sier Jølstad.
Skreddersøm
Hun mener måten de gjorde det på førte til en god og åpen dialog som bidro til større forståelse for at endring var nødvendig. Jølstad mener også individuelle frivillige løsninger har vært avgjørende.
– Vi har brukt ekstremt mye skreddersøm og åpnet for varianter som passet den enkelte. Slik var det ikke de første gangene, men nå så vi klart at skulle vi klare dette på frivillig basis, måtte det tilbys fleksible ordninger.
Letvik er enig i at en fruktbar samarbeidstone mellom de tillitsvalgte og ledelsen er den viktigste grunnen til at de har kommet gjennom seks slitsomme år.
– Vi har slett ikke vært enige om alt, men prosessen har likevel vært ryddig, sier Letvik som også peker på at det har vært ro mellom klubbene i huset.
Kvalitet
– Men har aviskvaliteten lidd under omstillingen?
– Jeg har tenkt mye på det å utgi to aviser hver dag midt oppi en så krevende prosess. Selv om organisasjonen er prestasjonsorientert, er dette en utfordring som skiller oss fra mange andre bransjer. Jeg synes vi lager en mye bedre avis nå enn da vi på det heftigste var opptatt med omstilling og nedbemanning. Journalister er profesjonelle, men stemningen preges naturligvis av at folk lurer på om de skal slutte eller ikke. Det var særlig merkbart denne siste runden, sier Jølstad, som roser klubbledelsens innspill som sikret god og nær informasjon.
– Det gjorde at alle gikk rundt og tenkte og vurderte sin stilling. Men også at de som ikke ville gå valgte Aftenposten. Og det virker som humøret og arbeidsgleden er tilbake.
Akseptabelt
– Det vil være tull å si at vi er like gode når vi har mistet en firedel av staben. Det ville vært en hån mot de mange flinke som har sluttet, og som det åpenbart ville vært en styrke for avisa å ha i dag. Samtidig kreves det færre folk for å lage en tabloidavis, og jeg synes vi fyller spaltene med akseptabelt godt stoff. Avisa er så god vi kan klare i vår situasjon, sier Tjønn, og legger til at i en ideell verden burde de hatt flere folk og mer spalteplass.
– Og utenriks burde gi ut et eget magasin hver lørdag. Men sånt er jo bare drømmer.
Tjønn, som har ti år bak seg som korrespondent i Moskva, har også fått merke at han ikke lenger bare kan dyrke sine spesialiteter.
– Nå må vi ta ting mer på sparket. Da fyrsten av Monaco døde, måtte jeg raskt bli ekspert på landet. Men sånt er kanskje ikke så usunt, og det var morsomt å gjøre. Å bli tvunget til å gjøre nye ting er bra så lenge det ikke drives ut i det absurde, sier Tjønn.
Solveig Jølstad slår fast at alle nedbemanninger må sette sine spor og understreker at Aftenpostens ansatte har vært gjennom veldig mye på en gang.
– Organisasjonen må ha tid til å gå seg til, nå fintråkker vi.
