PFU og «det forbudte innlegget»

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

I siste PFU-møte ble RA Stavanger felt for brudd på punkt 4.3 i Vær Varsom-plakaten. Utvalget mente avisen, gjennom publisering av et leserinnlegg i det vi kan kalle trans-debatten, ikke hadde vist tilstrekkelig respekt for menneskers egenart.

I ettertid har PFUs uttalelse – ikke overraskende – ført til ulike debatter om både grensene for det offentlige ordskiftet generelt, og grensene for presseetikken spesielt. Det er en debatt som til dels er preget av et par misforståelser. Noen snakker om «sensur», andre at det omstridte innlegget er «forbudt» av PFU.

Sensur er for Staten

For det første: Sensur er når Staten griper inn overfor ytringer.

Sensurforbudet i Grunnlovens § 100 sier i kortform at myndighetene ikke på forhånd kan stanse ytringer eller publiseringer. I neste omgang kan myndighetene heller ikke kreve publiserte ytringer avpublisert.

De rettslige tersklene for slik inngripen er i Norge svært høye. Sensur er altså noe annet enn når en redaktør for et medium nekter å publisere et innlegg, eller en innehaver av en Facebook-konto fjerner en kommentar. Det kalles redigering, og har ingenting med sensur å gjøre.

Det er heller ikke sensur når PFU uttaler at noe er brudd på god presseskikk. Det er strengt tatt en meningsytring fra utvalget.

PFU kan ikke redigere

For det andre: I enda mindre grad enn norske domstoler har PFU noen myndighet til å kreve at mediene skal avpublisere noe som allerede er publisert, selv om publiseringen ender i en fellende uttalelse i PFU.

Innlegget i RA Stavanger ble avpublisert etter redaktørens beslutning, lenge før saken kom til behandling i PFU. Den eneste myndigheten PFU har er å kreve at medier som blir felt (og som altså frivillig har sluttet seg til medienes selvdømmeordning) publiserer fellende uttalelser på godt synlig plass, og at saker som er felt i PFU, og som fortsatt ligger på nettet, blir merket etter visse regler. Men det er altså et resultat av en frivillig ordning det aktuelle mediet har sluttet seg til.

Å gi PFU mandat til å kreve avpublisering ville være å gjøre PFU til «overredaktør». Det ville neppe noen norsk redaktører gå med på. RA Stavanger kunne altså latt innlegget bli stående, men med merking og lenke til PFUs uttalelse.

Innlegget er ikke «forbudt»

For det tredje: Det omstridte innlegget i RA Stavanger er ikke «forbudt». Innlegget ligger sågar åpent tilgjengelig i PFUs egen base, som en del av underlaget for behandlingen av klagesaken mot RA Stavanger. Det kan leses i sin helhet av alle som ønsker det.

Det er heller ikke «forbudt» å sitere fra innlegget. Dersom det ikke skulle være lov, så ville det bli nærmest umulig å diskutere PFUs uttalelse og hvor de presseetiske grensene bør gå. Det ville selvsagt være helt ødeleggende for en selvdømmeordning som handler nettopp om publisistiske beslutninger, og hvor poenget er blant annet å styrke redaksjonenes kompetanse på presseetikk og stimulere til debatt om grensene.

For å dra en rettslig parallell: Den som skal referere fra en ærekrenkelsessak i retten må kunne gjengi de omstridte utsagnene, selv om saken ender med domfellelse, uten selv å pådra seg ansvar. Og det blir umulig å diskutere grensene for hatefulle ytringer etter straffelovens § 185, dersom vi ikke skal kunne gjengi konkrete utsagn som domstolene skal ta stilling til.

Det har naturligvis skapt debatt at Document.no, samme dag som styret i Norsk Redaktørforening behandlet Hans Rustads medlemskap og hans forhold til blant annet sentrale journalistiske prinsipper, republiserte det innlegget PFU hadde felt dagen før. Generalsekretær Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund kaller det «en provokasjon».

Det er forståelig. Men det betyr altså ikke at innlegget som sådan, og utvalgte sitater fra det, ikke kan gjengis og settes inn i en journalistisk sammenheng, eller på andre måter refereres til i debatter om det offentlige ordskiftet.