- Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Selv om pressen har en viktig oppgave med å sette søkelys på
kritikkverdige forhold, må mediene aldri glemme presseetikkens overordnede
publiseringsregel: Det skal vises omtanke i både innhold og presentasjon (VVP 4.1).
Presseetikken skal ikke beskytte det kritikkverdige, men den
skal hjelpe mediene til å behandle folk skikkelig og unngå å påføre dem som
omtales unødvendige tilleggsbelastninger.
Sjelden klage, viktig innsikt
For den som opplever å få søkelyset fra «alle» medier samtidig, kan
omfanget bli så overveldende at medietrykket oppleves uutholdelig. Likevel behandler
Pressens Faglige Utvalg (PFU) sjelden denne typen påkjenninger, siden utvalget
i utgangspunktet ikke vurderer den samlede mediedekningen, men klager på
enkeltpubliseringer.
I PFUs møte i september ble problemstillingen likevel belyst
i en klage rettet mot fire medier: NRK, Avisa Nordland, iTromsø og TV 2. Klagen
omhandlet ulike deler av en mediedekning og forskjellige presseetiske
problemstillinger.
Samlet gir disse nyttig innsikt om sentrale hensyn som må
tas i sensitive saker, ikke minst når medietrykket blir stort.
En tragisk sak, en ekstrem belastning
Klagen gjaldt omtale av tidligere sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen, som
gikk av da han i november 2024 ble siktet for besittelse og deling av
overgrepsmateriale. Han erkjente straffskyld og samtykket til fengsling, og
saken skulle gå som en tilståelsessak. 13. februar 2025 tok Mikkel Eskil
Mikkelsen sitt liv.
Det er viktig å understreke at årsakene til selvmord er
sammensatte, og ingen vet hvorfor han tok livet sitt. Familien påpekte
imidlertid i klagen til PFU at han utvilsomt opplevde mediedekningen som
ekstremt belastende.
Alle har delansvar for helheten
Et sentralt poeng som ble understreket da PFU behandlet klagen fra
familien, er at alle redaksjoner må være seg bevisst hvordan egne publiseringer
virker inn når mediedekningen er omfattende. Hver enkelt redaksjon har et
selvstendig ansvar for å ta nødvendige hensyn, og alle har dermed et delansvar
for det totale omfanget.
At redaksjonene forsøker å sette seg inn i hvordan
medieeksponeringen oppleves for den utsatte, er en forutsetning for å gjøre en
presseetisk ansvarlig vurdering – og publisering.
Sjelden identifisering ved siktelse
Et sentralt presseetisk spørsmål i klagesaken var knyttet til grunnlaget
for identifisering. Å bli eksponert med navn og bilde i tilknytning til en
siktelse, spesielt i saker forbundet med et visst stigma, utgjør en betydelig
belastning. Når saken i tillegg ble omtalt i flere medier samtidig, er det lett
å forstå at medietrykket opplevdes voldsomt.
Presseetikken maner til varsomhet med bruk av navn og bilde
på et tidlig stadium av etterforskningen (VVP 4.7). Det
er derfor ikke vanlig å identifisere på siktelsesstadiet i denne typen saker. I
dette tilfellet hadde siktede imidlertid erkjent straffskyld, og saken var
dermed noe mer avklart. Familien påpekte på den andre siden at hans
innrømmelser, da han tok ansvar og var klar for å ta sin straff, burde tale til
hans fordel.
Det er likevel vanskelig å se for seg en presseetisk praksis
der en tilståelse automatisk skal føre til anonym omtale.
Samfunnsrollen veide tyngst
Begrunnelsen for at PFU landet på at identifiseringen her var berettiget,
ble hovedsakelig knyttet til siktedes samfunnsrolle. Selv om han ikke var en
nasjonalt kjent person, hadde han en sentral politisk rolle og tillitsverv som
sametingsråd og innvalgt på Sametinget over flere år.
PFU har mange ganger påpekt at personer i denne typen
betrodde stillinger, som nyter folks tillit, må akseptere at offentligheten
også får vite når de er innblandet i straffbare forhold som kan få betydning
for utøvelsen av stillingen eller vervet. Siktelsen førte i dette tilfellet til
at han trakk seg fra sine politiske verv. Saken var av offentlig interesse og
vanskelig å omtale uten en form for identifisering.
Ulike grader av identifisering
PFU påpekte likevel at det finnes ulike grader av identifisering, der noen
er mer skånsomme enn andre. For eksempel må det ikke alltid benyttes både navn
og bilde. Det kan også ha betydning hvor i publiseringen identifiseringen
skjer. Et mindre bilde og navn nede i saken kan virke mindre belastende enn et
stort bilde øverst og på fronten.
Også bruk av navn i titler og på selve
sakskomplekset må mediene være varsomme med. I dette tilfellet var det
eksempler på at mediene også tok slike hensyn.
Ikke automatisk identifisering
I klagen ble det argumentert for at siktede ikke lenger hadde en
fremtredende posisjon i det samiske samfunnet, siden han hadde trukket seg som
sametingsråd da saken ble kjent. I PFUs diskusjon ble det imidlertid vist til
at man vanskelig kan unngå omtale idet man trekker seg, fordi man er beheftet
med rollen selv om man fratrer.
At man ikke lenger innehar rollen, kan likevel være relevant
for spørsmålet om fortsatt identifisering i omtale på et senere tidspunkt. PFU
berørte også dette i sin vurdering: «Der dekningen pågår over tid, må mediene
sørge for at redaksjonen skaffer seg kjennskap til nødvendige opplysninger som
kan påvirke spørsmålet om identifisering videre», sa utvalget. Det er altså
ingen automatikk i at identifisering én gang betyr at man skal identifisere på
samme måte i fremtidig omtale.
Siktedes situasjon må undersøkes
Selv om PFU konkluderte med at identifiseringen var presseetisk akseptabel,
fant utvalget det problematisk at TV 2 (som kun var innklaget for
identifiseringen i én artikkel) publiserte sin omtale av siktelsen før
redaksjonen hadde fått kontakt med siktedes forsvarer. Redaksjonen fikk da ikke
sjekket om det forelå forhold av betydning for spørsmålet om å identifisere. I
klagen ble det opplyst at Mikkel Eskil Mikkelsen var i en svært sårbar situasjon.
I uttalelsen understreket PFU viktigheten av at redaksjonene
gjør en grundig jobb før man tar denne typen beslutninger, ettersom
konsekvensen av en identifisering kan være svært stor for den det gjelder.
Les mer: Maria Mikkelsen med flere
pårørende mot TV 2
Kravet til presisjon og omtanke
En annen sentral lærdom fra PFUs behandling handlet om å være helt presis i
omtalen av denne typen saker, ikke minst når man har valgt å identifisere på
siktelsesstadiet.
For den som opplever å stå i en mediestorm, vil enhver ny
publisering – og det som for utenforstående kan fremstå som bagateller og
mindre feil – kunne virke både større og mer rammende enn det ville gjort om
det kun handlet om den ene publiseringen. Det er derfor helt avgjørende at
omtalen blir korrekt. Man kan ikke slurve med detaljer eller være omtrentlig i
ordbruken når man omtaler sensitive og alvorlige forhold.
Mangel på presisjon var noe PFU slo ned på i enkelte av NRKs
og Avisa Nordlands publiseringer. Det var et problem at mediene omtalte
siktelsen på en måte som var egnet til å skape tvil om fakta, og som kunne gi
et misvisende inntrykk av at saken omhandlet flere – og mer alvorlige – forhold
enn den gjorde. Blant annet gjenga mediene hele paragrafen som siktelsen
gjaldt. Men paragrafen inneholder mange forhold, og siktelsen gjaldt kun deler
av den.
PFU konkluderte med at omtalen var rammende og ikke i tråd
med kravet til presisjon (VVP 3.2). I
tillegg innebar dette at siktede ble utsatt for en unødig tilleggsbelastning, i
strid med presseetikkens grunnleggende omtanke-krav (VVP 4.1).
Les mer: Maria Mikkelsen
med flere pårørende mot Avisa Nordland
Maria Mikkelsen
med flere pårørende mot NRK
Nærheten kan ramme hardere
Presseetikkens krav er de samme, uavhengig av om redaksjonen er liten eller
stor. For den omtalte kan det likevel være det som publiseres i eget nærmiljø
som oppleves mest belastende. Dersom det lokale mediet publiserer feil, kan det
altså treffe hardere og oppleves mer rammende enn publiseringer andre steder.
Dette var et poeng som også ble pekt på i klagen fra familien til Mikkel Eskil
Mikkelsen: «Det var blant Avisa Nordlands lesere han hadde mange av sine
nærmeste og viktigste relasjoner. At det ble skapt et misvisende og ukorrekt
bilde av alvorlighetsgraden i siktelsen, var svært rammende og ødeleggende for
Mikkel Eskil», skrev de.
En annen problemstilling som klagebehandlingen belyste, handlet om
kontakten mellom familien og mediene. Familien opplevde ikke å få svar på
henvendelser. Det er selvsagt mediet som skal ta de redaksjonelle
beslutningene, men det utelukker ikke at man likevel kan møte folk i krise med
respekt.
Man må kunne lytte til hva den som tar kontakt har å si. Det kan være
informasjon av betydning for publiseringen.
Særlige hensyn
Et annet problem var redaksjonenes manglende kontakt med de pårørende,
eller andre rundt dem, da Mikkel Eskil Mikkelsen døde. Det er grunnleggende at
mediene ikke bringer dødsbudskap til nærmeste pårørende. Redaksjonen må derfor
forsikre seg om at de er informert før omtale av et dødsfall. Det er likevel
ikke rett frem å omtale selv om de nærmeste er orientert.
Mediene må alltid, uansett dødsårsak, vurdere hvordan
omtalen kan virke på de etterlatte. Som det heter i VVP 4.6: «Ta hensyn til
hvordan omtale (…) kan virke på ofre og pårørende. (…) Vis hensyn overfor
mennesker i sorg eller ubalanse.» I vurderingen kan tidspunktet for
publiseringen være relevant. Som det ble påpekt i PFUs behandling: I noen
tilfeller er det ikke viktig å vinne nyhetskappløpet. Dette var et slikt
tilfelle.
Andre forhold
iTromsø omtalte dødsfallet kun noen timer etter at nærmeste
pårørende var orientert, men før de hadde rukket å samle seg og informere den
utvidede familien, som tidligere hadde mistet også to andre i selvmord. Å miste
nære i selvmord kan oppleves særlig belastende, og er noe mediene må ta hensyn
til.
At denne familien opplevde dette for tredje gang, utgjorde en
tilleggsbelastning som redaksjonen burde ha tatt hensyn til.
Før omtale av dødsfall holder det altså ikke nødvendigvis at
redaksjonen finner ut om nærmeste pårørende er orientert. Det bør også
undersøkes om det kan foreligge andre forhold av betydning for vurderingen om
publisering. PFU konkluderte med at iTromsø ikke innfridde presseetikkens krav
om å opptre hensynsfullt overfor mennesker i sorg (VVP 4.6).
Les mer: Maria Mikkelsen med flere
pårørende mot iTromsø
Dempe belastningen
Også Avisa Nordland og NRK ble felt for ikke å ha utvist tilstrekkelig
hensyn. I NRKs tilfelle handlet det om manglende kontakt med de pårørende i
forkant av en podkastepisode, som omtalte flere aspekter ved saken, og som ble
publisert noen uker etter dødsfallet.
Som PFU har påpekt tidligere, vil det i mange tilfeller være
nødvendig og hensynsfullt å kontakte berørte før en publisering, særlig når det
handler om sensitive og såre saker. Dette handler ikke om å innhente samtykke
til publiseringen, men om å informere, og derved forberede dem på at
publiseringen kommer. Samtidig kan de berørte få mulighet til å bidra med
eventuell informasjon som kan ha betydning for redaksjonens vurderinger.
Dette er også et generelt poeng i dekningen av saker med
stort medietrykk. For å dempe belastningen kan det være klokt å opprette dialog
med en person nær den omtalte, som redaksjonen kan kontakte for å få
informasjon om omtaltes situasjon, og som man også kan varsle før
publiseringer.
Ikke senk nyhetsterskelen
Et siste moment som må nevnes, som ble berørt i klagen fra familien,
handler om viktigheten av at mediene gjør grundige vurderinger av hva som
forsvarer en ny publisering.
For den som blir utsatt for en mediedekning av et visst
omfang, vil det ha stor betydning at redaksjonene ikke senker nyhetsterskelen.
Som tidligere saker med stort medietrykk har lært oss, trenger enhver redaksjon
en såkalt «djevelens advokat», en som kan tre inn i en kritisk rolle og stille
de nødvendige (mot-)spørsmålene før publisering.
Omtanke i alle ledd
I innledningen til Vær Varsom-plakaten heter det: Presseetikken gjelder
hele den journalistiske prosessen, fra innsamling til presentasjon. I denne
prosessen må det vises omtanke i alle ledd.
Som PFUs behandling av den aktuelle
klagen mot NRK, Avisa Nordland, iTromsø og TV 2 viste, er det derfor ikke likegyldig
om og hvordan man identifiserer, hvilke opplysninger som publiseres og hvordan
disse presenteres.
Omtanke-kravet spiller inn, også i kommunikasjonen med
omtalte og andre som er berørt av publiseringen.
Verdt å tenke på før publisering av sensitive saker:
- Handler det om opplysninger av offentlig interesse?
- Har omtalte en rolle som berettiger identifisering?
- Hvilke konsekvenser kan en slik publisering få for den omtalte?
- Kan og bør det tas ytterligere hensyn i innhold og presentasjon?
- Kan man identifisere på en mer skånsom måte?
- Er ordbruken presis, eller kan noe misforstås og gi et uriktig bilde av saken?
- Er opplysningene som skal publiseres kontrollert så langt det lar seg gjøre?
- Er det utelatt sentrale opplysninger, og tas det nødvendige forbehold?
- Holder omtalen seg til saken?
- Finnes det omkringliggende elementer i presentasjonen som kan spille inn og påvirke forståelsen av saken?
- Hvordan dekkes saken av andre medier – og hvordan vil denne publiseringen kunne virke inn i helheten?
- Hva vet man om omtaltes situasjon? Finnes det forhold som tilsier økt varsomhet i selve omtalen?
- Er det noen som bør kontaktes før publisering?
