Shit happens

Dette er på mange måter en perfekt historie. Det skjedde for noen uker siden, mens jeg forberedte meg til å lede en debatt om kunstsamlinger i et provisorisk øltelt på Majorstuen – (ikke spør – mitt liv er et helvete, ok?) – at telefonen ringte et kvarter før jeg skulle opp på scenen. Det var alles yndlingsradiokanal NRK P2 som ringte. De ville ha meg i studio for å si noe om en litt uheldig ting som hadde skjedd i Schweiz. Den amerikanske kunstneren Paul McCarthy – som jeg bestandig har vært en stor fan av – hadde laget en enorm, oppblåsbar hundebæsj. Så langt er alt som vanlig, McCarthy var også mannen bak den 30 meter høye hagenissen med buttplug som prydet Messeplatz i Basel under kunstmessen i 2007.

Men, så hadde det seg sånn at denne bæsjen – stor som en Kjell Inge Røkke-hytte, og full av helium – hadde slitt seg og seilt av gårde med vinden tidlig en morgen, skapt litt kaos i trafikken og revet ned noen kraftledninger, for så å krasje inn i et barnehjem. Ingen ble skadd, takk og lov, for det ville vært for ille å bli skadd under slike omstendigheter. Men hva mente jeg om dette? Var dette tilsiktet? Fikk arbeidet med dette en ny dimensjon? Jeg lovte å komme i studio og prøve å utrede begrepene senere på dagen, selv om jeg i grunnen ble helt satt ut av historien. Den indre varme som bare kan komme av genuin glede fylte meg og utraderte alle former for lineær tenkning. Men det var ikke tid til fnising – jeg skulle jo på scenen.

Jeg humret meg gjennom den påfølgende debatten om kunstsamling, uten å hikste eller sprekke opp i bølgen av ukontrollerbar latter som boblet på bunnen av meg. Og prøvde fortvilt å ikke tenke over hva det vil si å kjøre til jobben grytidlig bare for å bli forstyrret av en kjempebæsj som kommer farende gjennom luften. Slikt kan ødelegge en hel dag, altså. Det er hva man kaller en skikkelig dårlig start.

Complex shit, som arbeidet heter, skulle egentlig automatisk tømmes for helium hvis noe slikt skjedde, men denne mekanismen virket altså ikke som den skulle. Var dette muligens planlagt? Eller var det som jeg trodde, litt for bra til å kunne planlegges?

På NRK snøftet jeg meg gjennom sendingen uten å få sagt noe direkte sammenhengende, og da jeg gikk til sengs den kvelden, fikk jeg ikke sove fordi jeg fortsatt lo så jeg ristet. Det er ikke bare fordi jeg er helt infantil og fortsatt mener bæsj er verdens morsomste ting (det gjør jeg egentlig ikke – japanere som snakker engelsk er mye morsommere). Det har også noe med det faktum at dette hadde skjedd hele to uker tidligere, men først var lekket ut nå. Institusjonen – Paul Klee-senteret i Bern – hadde prøvd å dysse ned denne historien, hvordan man nå hadde tenkt seg å komme unna med noe slikt ubemerket.

Noen vil selvfølgelig kremte om at samtidskunsten bestandig er noe dritt. Men selv om jeg ikke er enig – og dessuten får betalt for å ikke være det – er det umulig å se bort fra det faktum at ekskrementene er og forblir en konstant i modernismen, alt siden den ble definert ut fra Marcel Duchamps snart hundre år gamle pissoar. Det at vi klebrer en eller to post-it-lapper over modernismen forandrer ikke stort ved dette; bæsjen er her for å bli, og at den i 2008 er på størrelse med en engelsk herregård er bare logisk. Eksemplene på artistisk omgang med kroppens avfallsprodukter som har funnet sted mellom Duchamp og McCarthy’s Complex shit er for mange til at jeg orker å nevne noen; det slutter bare med en uendelig namedropping – dette har tross alt stått på siden 1917; et veritabelt regn av møkk.

Jaja, jeg vet hva dere tenker, men husk: det er mye mer dritt utenfor denne diskursen. Og det er ikke på langt nær like underholdende som å gjengi denne sammenfattende kommentaren på mitt svenske morsmål:

«Jag var på väg till jobbet, va, och så kom det en jättestor bajskorv farande och rev ned kraftledningarna!»

Noen ting er ganske enkelt bedre på svensk. Og noen ting kan bare skje innenfor samtidskunsten. Mulig det er best slik.