Slik jobber de med Gaza-videoer: – Vi teller kroppsdeler

– I dag har vært en intens dag.

Det sier Dagbladet-journalist og reportasjeleder i Faktisk Verifiserbar, Silje Førsund. Samarbeidsprosjektet har vært på bena i noen uker, som respons på krigen i Gaza og Israel.

Da Journalisten besøker redaksjonslokalene i Pressens hus, er det nylig meldt om en rekke angrep mot flere sykehus i Gaza. Flere videoer har kommet inn, og redaksjonen har brukt dagen på å gå gjennom dem. 

– Det er så mange barn

Selv om alle i redaksjonen har vært med på veriseringsprosjektet siden det gikk av stabelen første gang, i forbindelse med Russlands invasjon av Ukraina, så har videoene denne dagen vært spesielt grafiske, sier Førsund.

– Vi teller kroppsdeler. Det er døde barn og det er små bylter i hvite plastposer. Det er jo helt grusomt. Samtidig må vi prøve å forholde oss profesjonelt til det. Hvis ikke går det ikke. 

Videoene fra krigen i Israel og Gaza er annerledes enn materialet Faktisk Verifiserbar jobber med fra Ukraina. Den viktigste forskjellen er hvor mange skadde og døde barn de er nødt til å se.

Materialet fra Ukraina er ofte bilder fra droner og litt på avstand, mens fra Gaza er det veldig nært.

– Det er noe helt annet. Det er så mange barn, sier researcher Karl Inge Paulsen fra NRK.

Ser uten lyd

Inntrykkene er mange og intense for de som skal verifisere, og på spørsmål om hvordan man sørger for at det hele ikke blir for overveldende får Journalisten til svar at det finnes en del teknikker.

Blant annet å se videoer uten lyd, så godt det lar seg gjøre. Når man ser en video om igjen og om igjen, blir skrikene vanskeligere å forholde seg til.

– Man kan også fokusere på detaljer i utkanten av materialet, som kanskje er viktigst for å stedsplassere det, i stedet for å fokusere på de som ligger der og er livløse, forteller Paulsen.

Etter å ha sett en video én gang, forsøker journalistene å venne seg til å fokusere et annet sted enn der de vet grusomhetene opptrer.

– Når man vet når barnekroppen kommer, forsøker man å se et annet sted enn akkurat der. Man må være veldig bevisst på å se rundt, og etter noe som kan verifiseres, forteller Kari Spets fra VG.

Lite verdt uten verifisering

Selv om det kan være belastende å bruke hele arbeidsdagen på å se på lidelsen som utspiller seg i Gaza, understreker journalistene at det er givende arbeid de holder på med.

Når ingen journalister slipper inn i Gaza er man avhengig av bilder fra blant annet sosiale medier, sier Førsund. Bildene er veldig lite verdt om de ikke verifiseres, og da føles det som en enormt viktig jobb.

– Det er ikke sånn at bildene automatisk gjenspeiler det som skjer. Vi må gjennom en verifisering for å vite at det er snakk om dokumentasjon. Det er snakk om et sekundærtraume, ja, men det er mening i dette og da tåler man mer.

Støtte i redaksjonen

Det er tydelig på redaksjonen at det er avlastning i det å jobbe sammen, og at det er støtte i å være flere kollegaer. Ingen jobber alene med materialet, og de er obs på ikke å se videoer etter arbeidstid.

– Da Ukraina-krigen startet sjekka jeg av nysgjerrighet hva som skjedde utenom arbeidstid. Men med den materien her, ser jeg ikke på Dagsrevyen en gang, sier Paulsen.

Samtidig har redaksjonen støtte både i Norsk Journalistlag, og hos hjemmeredaksjonene, sier Silje Førsund. Der finnes det opplegg med psykologbistand om man trenger det.

– Det må alle kjenne på selv, og generelt sett er det bra å ha lav terskel for det, sier hun.

LES OGSÅ:

Verifiserbar-journalistene har operert med fem nivåer for volden de ser: – Nå må vi ha nivå seks