Som man spør får man svar

Åtte av ti mener at manglende digital kompetanse er grunn til å gi folk sparken når et mediehus skal nedbemanne. Det viser tall fra en undersøkelse som er gjennomført blant medlemmene av Norwegian Online News Association (NONA). Undersøkelsen er utført av Arne H. Krumsvik ved Høgskolen i Akershus.

NONA er en organisasjon som skal være en pådriver for innovasjon og utvikling i mediebransjen, en møteplass for journalister, ledere, utviklere, forskere og studenter og en kilde til kunnskap og inspirasjon om det beste i bransjen. Dette ifølge presentasjonen på hjemmesiden.

Med andre ord er NONA en møteplass for personer som har stor egeninteresse av satsingen på digitale medier og som trolig selv sitter på betydelig kunnskap og kompetanse innenfor området.

Nå er det riktignok bare 217 personer (tilsvarende en tredel av de spurte) som har svart på undersøkelsen, men man får gå ut fra at tallene bærer en viss sannhetsgehalt siden forskeren selv, Arne H. Krumsvik, velger å gå ut med dem.

Det som likevel er et problem med denne undersøkelsen er ikke bare den svake svarprosenten, men premissene for hele spørsmålet. Det er et gammelt ordtak som sier at ”som man spør, får man svar”.

Hvis man spør 217 journalister i norske medier om hva som er viktigst av journalistikk og salg, så er det overveiende sannsynlig at 217 journalister vil velge journalistikken.

Når man spør 217 netthoder om digital kompetanse er viktig, så er svaret allerede gitt. Det som dessverre ikke kommer frem av undersøkelsen, er hvilke tilbud de ansatte i mediehusene har fått når det gjelder kompetanseheving på nett. Hvilken kompetanseplan har disse mediehusene? Hvordan er kompetansen kartlagt – om den overhodet er kartlagt?

På journalisten.no setter NONA-leder Ingeborg Volan skapet på plass når hun slår fast at det er et arbeidsgiveransvar å sørge for å gi de ansatte tilstrekkelig kompetanse. Det er med andre ord arbeidsgiverens ansvar å sørge for at de ansatte har tid og ressurser tilgjengelig for å lære nye ting.
Ifølge undersøkelsen svarer netthodene at det er viktig at alle journalistene kan legge inn lenker, sende bilder fra mobiltelefonen og dele artikler i sosiale medier.

Med all respekt å melde, så er ikke dette rakettforskning. De aller fleste kan lære seg dette i løpet av en dag eller to. Spørsmålet er om de har fått tilbud om å lære dette, eller om de har hatt nytte av å kunne dette i hverdagen. Det er ikke lenge siden papiravisen var navet i de fleste mediehus, og nettpubliseringen var noe man gjorde i tillegg til den daglige papirjobbingen. De største mediehusene har hatt egne nettredaksjoner, noe som har gjort at andre har jobbet dedikert for papiravisen. Det er et valg redaksjonsledelsen har tatt.

Så vil de aller fleste – meg selv inkludert – mene at det er viktig at journalister kan å bruke digitale verktøy til å samle inn informasjon. Men oppsiktsvekkende nok er det bare 1 av 3 netthoder som mener at den kompetansen er viktigst. Det er, med andre ord, viktigere å kunne dele en sak på Facebook enn å ha kompetanse på digital møkkagraving.

Undersøkelsen har møtt mange reaksjoner, men Arne H. Krumsvik gjemmer seg bak at han tukler med et tabu.

– Reaksjonene er vel preget av standardrefleks. Vi bryter jo et tabu når vi spør om noe annet enn ansiennitet kan være oppsigelsesgrunn, sier Krumsvik til journalisten.no.

Det er lang tradisjon for å bruke ansiennitet i oppsigelser i norsk arbeidsliv. Grunnen til det er at ansiennitet er et nøytralt og rettferdig prinsipp. Å først stemple ansatte som kompetanseløse for deretter å sette dem på gata, kan åpne dørene til et arbeidsliv som få ønsker.

Det er fullt forståelig at de digitale netthodene synes at egen kompetanse er viktig. Men vi må ikke bli så snevre at vi bare knytter kompetanse til én plattform og én teknologi. Kompetanse er viktig i alle jobber og funksjoner, men det er uomtvistelig en arbeidsgivers plikt å legge til rette for læring på arbeidsplassen. Når en arbeidsgiver går til det drastiske skritt å si opp ansatte, så skaper det stor usikkerhet på en arbeidsplass. I en slik situasjon er det viktig at man har nøytrale og omforente kriterier å jobbe etter da det sikrer at man får åpne og forutsigbare prosesser.

Det er nemlig to ting som er viktig å huske:

Oppsigelser påvirker ikke bare dem som mister jobben, men også dem som blir igjen. Åpne og forutsigbare prosesser bidrar til at kuttene ikke lager dypere sår enn nødvendig i organisasjonen.

Det andre er at kompetanse er en flyktig valuta. Det som er viktig å kunne i dag, kan være mindre viktig i morgen. Å tro at den digitale utviklingen stanser ved nett, brett og mobil, er å lure seg selv.

Vi kommer til å måtte leve med omstillinger i mange år fremover, og da vil det være viktigere enn noen sinne at man har en god dialog mellom ledere og ansatte. Å sette tilside omforente prinsipper kan føre til mange grisete prosesser rundt om i redaksjonene, og de konfliktene som da vil oppstå er det siste man trenger når man skal løfte mediehusene inn i fremtiden.

Eva Stenbro er konserntillitsvalgt i Amedia