I 1991 dumpet boka «Julmorden i Lille Helvete» i postkassen til journalisten Tore Sandberg på Kløfta på Østlandet. Det ble starten på 15 års privatetterforskning, som så langt har endt med at sju justismord på til sammen 50 år er blitt omgjort.
Liland-saken på bånd
Over 20 år tidligere snek Sten Ekroth seg inn i rettslokalene i Fredrikstad der Per Liland var tiltalt for to øksemord. For å få Liland til å passe inn i saken som morder, flyttet politiet drapstidspunktet én dag tilbake. Ekroth tok opp rettssaken på en skjult båndopptaker, og etter at dommen var falt, sverget han på å få frikjent Liland.
Svensken ble til slutt så plagsom for norske myndigheter at han ble riksforvist. Men han fortsatte kampen fra Sverige, og skrev en bok som ingen av de større norske redaksjoner reagerte på.
Sandberg derimot leste boken.
– Min journalistiske nysgjerrighet ble så kraftig utfordret at jeg måtte sjekke om det som sto i boken var i nærheten av sant, sier Sandberg.
Planen var å bruke én uke på å sjekke saken. Det gikk tre år.
– Uvirkelig
Journalisten møter Sandberg på café i Oslo. Ikke langt fra hvor han søndag belønnes med regjeringens aller første menneskerettighetspris.
– Det er nokså uvirkelig at det offisielle Norge gir meg denne anerkjennelsen, sier Sandberg selv, mens han nipper til farrisen.
Klokka er halv to, og han har ikke hatt tid til lunsj ennå. I dag står tre intervjuer, et møte i Stortinget, og innsats i en dokumentarfilm om ham selv på programmet. Hans to telefoner ringer om hverandre.
– Hvorfor sier du at det er uvirkelig å få prisen?
– Fordi den kommer fra representanter for myndighetene som har blitt utsatt for meg. I gjenopptakelsesbegjæringene kommer det fram sterk kritikk av hvordan sakene er håndtert, påpeker han.
Fram til Liland ble frikjent i 1994 var Sandberg journalist. Han ba om å få arbeidsutgiftene sine dekket av Høyesterett, men det sa de nei til, for det var ikke ansett som noe arbeidsforhold. Som takk for hjelpen ga imidlertid Per Liland Sandberg én million kroner.
Skattemyndighetene mente pengegaven var å anse som arbeidsinntekt og sendte en regning på 600.000 kroner til Tore Sandberg og kona, som for øvrig aldri hadde hatt noe med Per Liland å gjøre. Skattekravet førte til en enorm skattedebatt i Stortinget og mange runder i ulike instanser.
Det hele tok lengre tid enn Liland-saken. Etter seks år satte finansminister Per-Kristian Foss foten ned, og Sandberg og kona slapp til slutt å betale.
Deretter gikk han over til å bli privatetterforsker.
– Etter Liland-saken fremstod det som ganske åpenbart at jeg ikke kunne fortsette å interessere meg for dette som journalist.
Se og Hør betalte Moen-frifinnelse
Etter en debatt om Sandbergs honorarer, løftet Se og Hørs daværende redaktør Knut Haavik røret og spurte Sandberg om han ville fortsette som privatetterforsker på full tid, betalt av Se og Hør.
Ifølge privatetterforskeren hadde Fritz Moen aldri opplevd noen gjenopptakelsessak hvis ikke Se og Hør hadde betalt Sandberg for sitt arbeid. Den sterkt funksjonshemmede Moen var uskyldig dømt for voldtektsforsøk og drap på to kvinner.
– Verken jeg eller Fritz Moen hadde midler til det, sier Sandberg.
Moen ble frikjent.
Sandberg føler at resten av mediene føler seg for fine til å sitere Se og Hør når bladet melder noe seriøst.
– Fordi det er Se og Hør, så vil ikke resten av Medie-Norge ta i det. Ingen har sitert Se og Hør etter at de først hadde saken om at jeg har anmeldt tre dommere i Høyesterett, sier privatetterforskeren.
Anmeldelsen kan føre til riksrettstiltale mot tre dommere. Dette har aldri skjedd i norsk historie.
– Det synes jeg er ganske patetisk. Jeg har veldig problemer med å se at ikke det skulle ha en nyhetsinteresse, sier Sandberg.
Naiv som NRK-journalist
Engasjementet for de uskyldig dømte startet med den journalistiske utfordringen.
– Liland-saken avdekket et univers som jeg ikke kunne tenke meg at vi hadde i Norge, forteller han.
Hans journalistiske karriere startet med sommervikariat i Dagbladet. Så gikk han over til Dagsnytt i NRK Radio og til slutt Dagsrevyen.
– Med den kunnskapen jeg sitter med i dag, vet jeg at jeg var naiv som Dagsrevyen-journalist. Jeg var altfor lite undersøkende i forhold til politi, påtalemyndighet, domstoler, men også forsvarersiden, sier Sandberg.
Han peker på at den som får en dårlig forsvarer selv må bære de begredelige konsekvensene av det, inklusive å bli fengslet dersom man er uskyldig.
Hedres av Giske
Begrunnelsen for å gi Sandberg menneskerettighetsprisen er hans innsats for å avdekke grove brudd på menneskerettighetene og overgrep mot enkeltpersoner i Norge.
Regjeringen begrunner valget av Sandberg med hans omfattende journalistiske dokumentasjonsarbeid, der han har avdekket flere justismord.
«Sandberg har medvirket til at rettssystemet har gjenopptatt en rekke kompliserte straffesaker.»
Det er kultur- og kirkeminister Trond Giske som overrekker prisen som består av et litografi av billedkunstner Håkon Bleken og 100.000 kroner.
– Jeg ser fram til det med stor og bevende forventning, sier mannen med sin dype, rolige stemme.
Tore Sandberg er tidligere belønnet med Amnesty-pris for menneskerettigheter og Zola-prisen for fremme av sivilt mot.
Privatetterforskeren gir seg slett ikke med dette.
– Jeg har en håndfull saker i løypa, avslutter han før han haster videre av sted for å møte dokumentarfilmskaperne som lager film om ham.
