|br||br|Skandalen som rammet det amerikanske magasinet Vanity Fair i april var både bitter og pinlig. Helt uventet tøt det et 8.000 ords intervju med skuespilleren Jerry Seinfeld ut av redaksjonens faksmaskin - med Seinfelds håndskrevne kommentarer og rettelser. |br||br|Problemet var at Vanity Fair aldri, aldri viser et manus til et intervjuobjekt før det går på trykk.|br||br|Redaktøren skyldte på journalist Lynn Hirschberg, og mente hun hadde gjort en suspekt avtale med Seinfeld.|br||br|Journalist Hirschberg skyldte på publisher Mitchel B. Fox, og påsto det var han som hadde gjort en gjennomlesingsavtale med Seinfeld - i bytte mot at bladet skulle å få dekke årets mediebegivenhet: Innspillingen av den siste superhemmelige episoden av Seinfelds sit-com.|br||br|Selv Seinfeld syntes det hele var såpass pinlig at han sparket assistent Lori Jonas, som hadde vært indiskret nok til å sende det rettede manuset på faks.|br||br|Én av seks|br||br|Mens bølgene gikk som høyest i Vanity Fair, ble hovedoppgaven i medievitenskap til redaktør Bård Michalsen i Andøyposten publisert. Michalsen viser at det som er presseetisk skandaløst for et amerikansk kjendis-pludre-blad, er daglig praksis i norske seriøse aviser.|br||br|Selv om rådende presseetiske kjøreregler (Vær Varsom-plakatens punkt 3.8) bare gir kilder ytterst begrensede rettigheter til etterkontroll av egne uttalelser, så fakser og ringer norske journalister i øst og vest. En av seks tilfeldig valgte avisartikler fra forskjellige aviser var gjennomlest og godkjent.|br||br|Journalistene synes ikke det er noe problem. Det synes ikke Bård Michalsen heller.|br||br|Journalistene tar kontroll|br||br|Ting var enklere før. I 1954 bøyde forgjengeren til Pressens Faglige Utvalg seg baklengs i forhold til intervjuobjekters rettigheter. Journalistene hadde nær plikt til å legge fram manus til gjennomlesing før de gikk i trykken. De neste 40 årene skjedde en gradvis utvikling, der intervjuobjektenes henholdsvise rettigheter til innsyn og redigering av intervjutekst ble gradvis svekket. Utviklingen var ikke planlagt, men kom som utslag av økende «profesjonalisering» av journalistikken. Den største endringen kom i 1994, da nåværende tekst i Vær Varsom-plakaten ble vedtatt.|br||br|Det var, skriver Michalsen, flere årsaker til omslaget. |br||br|En utløsende episode var pressetalsmann Øystein Singsaas hardhendte redigering av et intervju Niels Christian Geelmuyden hadde gjort med statsminister Gro Harlem Brundtland. |br||br|Et annet innspill kom fra Dagens Næringsliv, der man hadde startet den engelskspråklige shippingavisen TradeWinds. Nyansatte britiske og amerikanske journalister fant seg ikke i å underlegge seg norsk «provinsiell og uprofesjonell» sedvane, med faksing av manus til intervjuobjekter. Dermed satt man i den pussige situasjon at to aviser utgitt av samme konsern, med samme sjefredaktør, som delvis konkurrerte om de samme nyhetene, skulle operere under to presseetiske regimer. |br||br|Endring uten følger|br||br|Argumentene ble hørt. I 1994 fikk Vær Varsom -plakaten et nytt punkt 3.8: «Endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil. Ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale.»|br||br|Kildenes rett til innsyn var skrudd til null, deres rett til omredigering var begrenset til korrigering av faktiske feil.|br||br|Dette var imidlertid teorien. Praksis - viser Michalsen - er en ganske annen. Gjennom å undersøke 100 intervjuer i forskjellige avistyper, viser han at hver sjette av disse tilfeldige artiklene var kontrollert av kilden. Over halvparten av journalistene gir kildene «redigeringsfullmakt» i gitte situasjoner, ut over det Vær Varsom -plakaten anbefaler.|br||br|Det viser seg også at «sterke» avisorganisasjoner, som Oslo-tabloidene, hyppigere bruker slik etterkontroll enn antatt svake aviser. Michalsen forklarer dette som en byttehandel: Avisene får tilgang til skeptiske intervjuobjekter ved å tilby dem etterkontroll. VG og Dagbladet, som ofte møter skeptiske kilder, tenderer dermed til å inngå slike byttehandler oftere enn andre.|br||br|Så langt, så godt.|br||br|Etter å ha levert sin gode kartlegging av liv og lære, erklærer imidlertid Michalsen seg fornøyd med tingenes tilstand. Journalistene opptrer pragmatisk, men kan dunke prinsippet, Vær Varsom-plakaten punkt 3.8, i hodet på intervjuobjekter som slår seg vrang. Dermed har tilsynelatende pressen fått i både pose og sekk.|br||br|I Derry og Haugesund|br||br|Som aktør i prosessen som førte fram til endringen av Vær Varsom-plakaten i 1994 klarer jeg ikke å dele begeistringen. Når journalister stadig vekk fakser ut manus og driver høytlesing for kilder, er det vanskelig å tolke det som annet enn faglig famling, en uvilje til å ta ansvar for at uttalelser blir gjengitt korrekt og at fakta stemmer. I stedet overlater man etterkontrollen og kvalitetssikringen til kildene.|br||br|To illustrerende eksempler:|br||br|Haugesund, tidlig 80-tall: Under en pressekonferanse med filmregissørene Wam og Vennerød, kommer det til munnhuggeri med pressekorpset. En håndfull journalister forlater salen i protest. Dagen etter blir «skandalen» behørig referert i riks- og regionaviser. Men - viser det seg - ikke to av avisene gjengir ordvekslingen før utmarsjen på samme måte. Bare journalisten fra Haugesunds Avis, som tapet hele seansen, er i stand til å gjengi replikkene slik de virkelig falt.|br||br|Londonderry, sent 90-tall: Etter et opphetet møte i den protestantiske ordenen Apprentice Boys, kommer lederen Alistair Simpson ut for å fortelle om de virkelig vil marsjere på bymuren, og risikere voldelige sammenstøt med rasende katolikker. Simpson snakker utydelig og med tung nordirsk aksent, inneklemt mellom piggtråd, politibiler og britiske soldater. |br||br|Da han er ferdig, omdannes det tilstedeværende pressekorpset av engelskmenn, irer og utenlandskorrespondenter til en instant kollokviegruppe, som sammenligner stenografiske referater og lydbåndopptak, for å få fastslått hva mannen egentlig har sagt. Metoden kan diskuteres, men resultatet er identiske referater i alle medier.|br||br|På laveste nivå|br||br|Presseforsker Sigurd Allern beskriver referatet som journalistikk på «laveste nivå». Men hvor mange av Norges anslagsvis 7.000 journalister kan i dag konkurrere med en 19 år gammel sekretær fra 1950 tallet, som ikke fikk handelsskoleeksamen før hun kunne stenografere 70 ord i minuttet? Og hvor mange kan matche debatt-stenografen, som bør klare 150 ord per minutt?|br||br|Underlig nok prioriterer ikke landets institusjoner for journalistutdanning å gi sine studenter redskaper de trenger første dag de skal praktisere håndverket på «laveste nivå». Landets redaktører tar ikke noe initiativ for å oppgradere sine medarbeidere. Journalistene foretrekker å bruke kildene som sikkerhetsnett..|br||br|I sin hovedoppgave referer Michalsen forfatteren Lars Saabye Christensen.|br||br|«Hvis jeg skulle lagt sammen summen av alle intervjuene jeg har gitt, tror jeg at jeg ville ha fremstått som en forvirret person… som en fjern fetter av meg selv», mener forfatteren, og jeg forstår det godt.|br||br|Med endringen i Vær Varsom-plakaten i 1994 erobret pressen en frihet, og et redskap for å bryte med «kildenes tyranni».|br||br|Bård Michalsen beskriver på en meget god måte utviklingen, dagens praksis, og hvorfor det er slik. Han forklarer hvorfor noe kan bli en presseetisk skandale når det skjer i et amerikansk kjendisblad, mens det ikke får noen til å løfte et øyenbryn når det samme daglig skjer i Aftenposten, VG og Bergens Tidende|br||br|At Michalsen finner dagens norske tilstand helt ålreit, er mindre begripelig.|br||br||br||br||br||br|