A-pressen, Edda Media og formålsparagrafen
Diskusjonene rundt et eventuelt salg av Edda Media fra det engelske investeringsselskapet Mecom beveget seg før helgen ut på et litt besynderlig sidespor. Før noen bud foreligger og før noen beilere har gått aktivt ut og sagt at de ønsker å overta Orklas tidligere mediedivisjon, dreier debatten seg nesten utelukkende om A-pressens formålsparagraf.
Det er naturlig at det blir en debatt om følgene av en eventuell fusjon mellom A-pressen og Edda Media. Men utgangspunktet blir helt feil når det blir framstilt som om selve ytringsfriheten er i fare hvis A-pressen skulle få kjøpe Edda-aksjene.
Både A-pressen – og for den saks skyld LO – respekterer selvfølgelig at det er redaktøren som skal lede det redaksjonelle arbeidet og ta de redaksjonelle avgjørelsene og at eieren ikke kan overprøve eller instruere redaktøren. Slik er det, og slik skal det være.
I et mye omtalt intervju med undertegnede i Dagens Næringsliv av 4. september manglet noen av nyansene i mine svar i saken som kom på trykk. Jeg mener ikke at journalister skal håndplukkes etter partitilhørighet. Jeg mener heller ikke at aviser som kjøpes opp av A-pressen skal påtvinges konsernets formålsparagraf. Men det er lov å håpe at de slutter seg til prinsippene i den.
Det bør ikke komme som noen overraskelse når jeg mener at LO som stor eier i A-pressen også skal ha påvirkning rundt formålet med virksomheten
Fra mitt ståsted kan jeg da heller ikke forstå at denne formålsparagrafen skal kunne være så tung å fordøye. Når debatten raser uten at noen av debattantene viser vilje til å fortelle hva som faktisk står i paragrafen, så blir man også stående parkert på sidesporet jeg skriver om innledningsvis.
Formålsparagrafen (første gang vedtatt på generalforsamlingen 4. Juni 2003) lyder for øvrig slik:
«Selskapets formål er å drive informasjonsvirksomhet og liknende virksomhet samt deltakelse i andre selskaper med tilsvarende formål. Selskapet bygger på arbeiderbevegelsens tradisjoner og ideer. Selskapet skal gjennom sine medievirksomheter fremme samfunnsengasjement med det mål å styrke rettsstaten, demokratiet og likeverd mellom mennesker…»
At noen velger å fremstille dette som «utilbørlig press fra sosialistiske eiere» får være deres skål. Men for å imøtekomme dem, så kan jeg også sitere den siste delen av paragrafen:
«Selskapet skal som aksjonær i datterselskaper som driver utgivervirksomhet, respektere og verne om redaksjonens frihet og integritet. Selskapets mediebedrifter skal drives i tråd med de publisistiske ambisjoner i Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten.»
Og skulle man fortsatt være i tvil:
A-pressen har over tid kjøpt mediebedrifter som ikke har noen tilknytning til arbeiderbevegelsen. Disse er gitt trygghet for at det politiske formål med driften ikke skal endres som følge av nytt eierskap.
Det har meg bekjent ikke stått fram redaktører fra noen av A-pressens hel- eller deleide mediebedrifter og vitnet om at de har fått besøk av politiske kommissærer fra konsernledelsen eller fra medeierne i LO.
La det heller ikke herske tvil om følgende: Undertegnede har sin forankring i arbeiderbevegelsen, og har selvfølgelig glede av politiske kommentatorer eller lederskribenter som deler mitt syn, men å påtvinge noen en politisk holdning er både uklokt og umulig. Det er ikke derfor LO har eierinteresser i A-pressen. I motsetning til mange andre har heller ikke LO først og fremst sett på investeringene som rent finansielle, selv om utbytter fra et veldrevet konsern kommer godt med – også for oss.
Det overordnede synet når det gjelder LOs engasjement på eiersiden i norske medier kan enkelt oppsummeres slik: LO mener at det er en viktig oppgave å bidra til at Norge har en differensiert presse. LO mener at det er bra at det er norske eiere i norske medier. LO har tro på og ønsker å sikre meningsmangfold i mediene.
Dette er ikke bare fine ord, men resultatet av at LO har en lang historie som eier av medier. Et engasjement som vil fortsette – uavhengig av hvem som måtte kjøpe Edda Media.
