Hilde Haugsgjerd, sjefredaktør, Dagsavisen:
– Jeg synes det er tre ting vi kan lære av denne saken:
– For det første at man skal holde ryggen rak, beholde roen og være kompromissløs når det gjelder våre yrkesfaglige premisser i forhold til ytringsfrihet og slike forhold, når det blåser på grunn av noe vi har gjort. Det har Åsne Seierstad gjort i denne saken.
– For det andre synes jeg saken viser at man alltid bør ha ikke bare muntlig, men en skriftlig avtale med kilder og intervjuobjekter når man går så langt inn i folks privatsfære i kontroversielle saker som hun har gjort.
– Og det tredje vi kan lære av denne saken er at vi lever i informasjonsteknologiens tidsalder og man må tenke seg ekstra godt om når det gjelder hensynet til anonymisering, uten at jeg vil sette meg til doms over hvorvidt hun har gjort noen feil her.
Per Edgar Kokkvold, Norsk Presseforbund:
– For det første: Dersom man ønsker å skrive en reportasje eller en reportasjebok om en kultur som systematisk undertrykker kvinner, kan man være relativt sikker på at man har mislyktes dersom man får bifall fra mannlige afghanske undertrykkere eller fra norske kvinner som er så opphengt i fremmede kulturer at de ikke ser forskjell på antirasisme og omvendt rasisme.
– Dessuten: Hvis man har den minste mistanke om at det man holder på med kan bli en suksess opplagsmessig og kommersielt, bør man sørge for å gjøre alle avtaler med kilder og kontakter skriftlige.
– For det tredje er det en absolutt fordel å holde pinlig orden på de journalistiske sjangere.
Line Fransson, utenriksjournalist i Dagbladet:
– Kulturforskjellene mellom lille Norge og verden der ute er enorme. Hva som er naturlige tema å ta opp i likestillingslandet Norge, er ikke alltid like naturlig i landene vi besøker. Det handler om å sette seg inn i landets koder, for å unngå overtramp.
– Men først og fremst handler det vel om å være et medmenneske – å behandle folk med respekt. Være oppmerksom på hvilke fordommer og forventninger vi har om stedet og folkene vi skal dekke – før vi drar dit. For virkeligheten, et sted der ute i langtvekkistan, er ofte ikke helt slik vi forventer.
Kjell Gjerseth, frilans utenriksjournalist:
– Det viktigste man kan lære av denne saken er at man alltid må opplyse sine kilder om hva som skal skrives.
– Hvis det er den aller minste tvil om hva som er blitt sagt eller informert om, så skal man ta dette opp med informanten og kilden. Det betyr ikke at kildene får lov å pynte på eller forskjønne ting, for fortsatt har journalisten all rett til å si at det og det ble faktisk sagt, men det handler om å oppklare misforståelser. Om informanten eller kilden ikke liker et manus eller er misfornøyd, ja det behøver man ikke ta hensyn til.
– I tillegg er det viktig å ta stilling til anonymisering . Arild Rønsen foreslo på fleip i Klassekampen at boka kanskje burde vært kalt «Blikkenslageren i Kabul», og jeg har en følelse av at hun burde kalt boka noe helt annet enn «Bokhandleren» og diktet inn mye i tillegg til fakta. Slik det er nå, sitter det en bokhandler i Kabul som ikke er informert og som har en følelse av å være utsatt for kikking. Men når det er sagt, så vil jeg understreke at ingenting i Åsnes bok er krenkende for en opplyst afghaner fra Kabul. Det er bare Unni Wikan som blir krenket av dette, og det til og med ti måneder på etterskudd. Wikan er mer muslimsk enn muslimene i Kabul, som har lange tradisjoner som en opplyst og liberal by.
Sven Egil Omdal, Stavanger Aftenblad:
– Jeg tror at en av de viktigste lærdommene er sjangerdebatten.
– Som journalist er Åsne Seierstad underlagt fagets begrensninger – og fagets regler. Som skjønnlitterær forfatter kan hun følge et helt annet sett normer. Mange skribenter har beveget seg mellom rollene, journalist én dag, dikter den neste. Men Seierstad grumser til farvannet når hun påstår at «Bokhandleren i Kabul» er sann. Selv leste jeg boken som en slags nøkkelroman, en litterær skildring av en fiktiv familie, basert på virkelige forbilder.
– Når en journalist eller forfatter hevder å presentere bare sannhet, så er det helt legitimt å måle boken opp mot den bestemmelsen i Vær Varsom-plakaten som pålegger journalisten å vise særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Denne bestemmelsen krever også av Åsne Seierstad at hun ikke skal misbruke «andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft». Paragrafen har ingen geografisk begrensning. Den gjelder også langt hjemmefra. Det samme gjør en annen av plakatens bestemmelser, som pålegger journalisten å «gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers i forhold til kilder og kontakter».
– Visste bokhandlerens sønn at hans fantasier om å beføle jentene ville bli nedskrevet og utgitt? Visste kjøpmann Rahimullah at hans voldtekter og horekjøp ville bli beskrevet i en bok – som nå spres over hele verden, og også i Kabul? Godkjente han at Seierstad siterte ham på selve voldtektsoppskriften: «– Jeg tar av sløret, kjolen, sandalene, buksene, undertøyet. Når de først er der inne, er det for sent å angre. Å hyle er umulig, dersom noen kommer til unnsetning, vil skylden være på hennes side uansett. Skandalen vil ødelegge livet hennes.»
Brit Tangen, Institutt for Journalistikk:
– Når diskusjoner som dette oppstår, minner det oss om hvor uhyre viktig det er at journalister klargjør sine intensjoner overfor kildene.
– Det skal ikke være noen tvil om hva våre hensikter er, og det skal meget gode grunner til å fravike disse prinsippene. Vi bør også sørge for å ha et uomtvistelig samtykke dersom det skal offentliggjøres ting fra den private sfære.
– Et annet moment er at våre journalistiske metoder må og skal kunne etterprøves.
Rune Ottosen, professor, Høgskolen i Oslo:
– Journalister kan lære at det bør inngås avtaler om intervjuer og deltagende observasjoner som i størst mulig grad er forutsigbare for begge parter.
– Dette gjelder særlig hvis journalister arbeider i fremmede kulturer der språkproblemer, kulturforskjeller og ulike religiøse referanserammer kan gjøre kommunikasjon vanskeligere. Journalister som reiser til nye områder bør søke råd hos forskere og faggrupper som sosialantropologer og andre som har erfaringer fra de landene de skal jobbe i.
– Journalister bør ha et klart forhold til sjangervalg slik at det ikke er uklarhet om forholdet mellom fiksjon og fakta.
– En journalist må i ettertid kunne stå inne for en tekst uansett hvilket språk den publiseres på eller oversettes til.
– Hvis man velger å anonymisere, bør anonymiseringen være så god at de anonymiserte forblir anonyme.
– Journalister bør ha mot til å sette søkelyset på svake gruppers stilling uansett om de møter motstand. Man bør også være forberedt på at de som får berettiget kritikk via journalistikken vil gå til motangrep og bruke ulike former for hersketeknikker for å stanse ubehagelig kritikk.
Johann Roppen, forskningsleiar, Møreforskning:
– Saka er eit døme på at journalistens inntreden påverkar arenaen og aktørane. Og slett ikkje alltid på måtar som journalisten kan ha fullt oversyn over i utgangspunktet. Og alt tyder på at vi ennå ikkje har nådd siste kapittel.
– Var det på noko vis muleg for kvinnene og dei unge mennene i bokhandlarfamilien i Kabul å kunne vurdere følgjene av å snakke om hendingar i heimen til ein vestleg journalist og/eller tolken hennar? Ønska dei å bidra med eventuelle personlege offer i kampen for kvinnefrigjering og likestilling i Afghanistan? Kunne dei tenkje seg at boka ville bli tilgjengeleg i bokhandlane i Kabul?
– Anonymiseringa i boka framstår i ettertid som nokså lite virkningsfull. Den eller dei anonymiseringa eigentleg skulle verne må i dag kjenne seg nokså blottlagde. Ein kan lure på om boka hadde blitt annleis om det frå første stund var klart at bokhandlaren og familien ville bli identifisert.
Gro Holm, utenriksredaktør, NRK:
– Først og fremst må premissene for intervjuet eller «samarbeidet» være helt klare. For å kunne anvende materialet så fritt som Åsne Seierstad har gjort, bør det være klart på forhånd at den eller dem det skrives om ikke krever å få godkjenne stoffet før offentliggjøring.
– Alternativt bør det være klart om intervjuobjektene har rett til å stryke alt de ikke liker, eller bare det de mener er direkte galt gjengitt. I de aller fleste tilfeller bør journalisten ikke gå med på å endre annet enn det som er direkte galt.
Knut Olav Åmås, redaktør av Samtiden:
– Saken viser generelt hvor viktig det er å dyrke frem en mer systematisk og kvalifisert sakprosa-kritikk i norske medier. Når journalister til de grader «hyper» en bok eller forfatter på reportasjeplass – som vi har sett flere eksempler på i det siste – er litteraturkritikken det som kan sikre noe som ligner nyansert dømmekraft.
– Kritikken og kommentarjournalistikken må ha som oppgave å presse inn de avvikende stemmene som ikke vil delta i kollektive helteoppbyggings- eller nedrivningsprosjekter. – Overdimensjoneringen av Seierstad i norske medier er for øvrig bemerkelsesverdig – og da tenker jeg på både «oppbyggingen» og «nedrivningen».
