Tirsdag 10. oktober legges en samlet rapport om Baneheia og mediene fram i Pressens hus i Oslo.
Rapporten består av tre deler:
- En kvantitativ analyse av rundt 3000 medieoppslag som medieanalysebyrået Retriever som står bak.
- Tidligere redaktørforeningstopp Arne Jensen har ledet en gruppe som har gjennomført en undersøkelse blant aktuelle medier om dekning, kildebruk og
vurderingene i redaksjonene rundt Baneheia-saken og saken til nå frikjente Viggo Kristiansen.
- En forskeranalyse av mediedekningen, basert på
funn fra de to andre delene, samt kvalitative intervjuer med pressefolk, advokater og andre støttespillere til Kristiansen. Analysen
er utført av Kjersti Thorbjørnsrud, forsker ved Institutt for samfunnsforskning.
«Vi har ikke tatt mål av
oss til å evaluere eller granske all journalistikk i saken, men heller prøvd å lete etter
forklaringer på hva som gikk galt og hva vi kan lære av det», står det i innledningen til rapporten, signert Elin Floberghagen og Knut Olav Åmås ved henholdsvis Norsk Presseforbund og Fritt Ord, organisasjonene som står bak bestillingen av arbeidet.
Politikilder mest brukt i første fase
Blant funnene fra den kvalitative delen av rapporten, som har studert oppslag fra tre hovedfaser i saken, er blant annet at antallet oppslag om saken i den toårige fasen fra Lena Sløgedal Paulsen og Stine
Sofie Sørstrønen først blir meldt savnet til Kristiansen og Jan Helge Andersen dømmes for drapene i lagmannsretten, beløper seg til 2167 artikler bare hos de åtte mediene som er med i utvalget.
I denne første fasen fra 2000-2002 er papirartikler fremdeles totalt dominerende, med 72 prosent av oppslag mot 11 prosent på nett og 16 prosent på tv.
Rettssaken er enkelthendelsen som genererer mest medieomtale, med totalt 591 oppslag.
I første fase er kategorien «politi» den kilden som benyttes i flest medieoppslag, med totalt 793 oppslag.
Deretter følger «redaksjon/journalist» med 355 oppslag.
«Etterforskningsleder Arne Pedersen er en svært sentral skikkelse i dekningen av saken og er
ofte ansikt utad for politiet. Mye av informasjonen vi finner om etterforskningen og
pågripelsen av Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen, stammer direkte fra Pedersen», påpekes det i rapporten.
I oppsummeringen av den første fasen står det:
«I omtalen av rettssaken har journalistene et stort spillerom når det gjelder hvilke sider ved
rettssaken som belyses og presenteres for leserne, lyttere og seere. Kristiansens oppførsel og
væremåte er spesielt gjenstand for kritisk medieomtale, mer enn Andersen.»
– Ingen spørsmålstegn
Den andre fasen defineres som fasen mellom 2008 og 2010, der Kristiansen begjærer saken sin gjenopptatt to ganger og klager inn avslaget på den første begjæringen. Ved utgangen av 2010 har Kristiansen fått
avslag på gjenopptakelse tre ganger.
I oppsummeringen av dekningen i denne andre fasen står det i rapporten at den preges mest av alt å være sparsom i omtalen
av gjenopptakelsesbegjæringene.
«I andre fase er det kun Eivind Pedersen i Dagbladet, og til dels Fædrelandsvennen, som skriver
kritisk journalistisk om blant annet DNA-bevisene i saken. Den kritiske omtalen i
Fædrelandsvennen er basert på Eivind Pedersens arbeid», står det i rapporten.
«På bakgrunn av Kristiansens begjæring om å få saken sin gjenopptatt åpner det seg et
mulighetsrom for pressen til å ettergå en rekke elementer i saken og til å innhente
vurderinger av uavhengige kilder og fagfolk. DNA-eksperter figurerer i omtalen, men dette er i
sjeldne tilfeller. Det innhentes ikke faglig innspill om mobilbeviset. Det er heller ingen som
setter spørsmålstegn ved politiets avhørsteknikker i etterforskningen, eller Jan Helge
Andersens forklaring», lyder oppsummeringen.
– Oppfattes som irrelevante
Tredje fase defineres som å starte med utgivelsen av Bjørn Olav Jahrs første Baneheia-bok, og går i rapporten fram til utgangen av 2019.
Baneheia-saken får et nytt medietrykk i forbindelse med bokutgivelsen, slår rapporten fast. Men likevel plukker mediene i liten grad opp noen viktige tråder fra boka:
«Boken er omtalt i en rekke medier der to av
bokens viktigste momenter, DNA-beviset og mobilbeviset omtales, i liten grad blir diskutert.
Disse momentene oppfattes som irrelevante i saken på bakgrunn av å være gamle bevis som
tidligere har blitt vurdert. Pressen lener seg i stor grad på Gjenopptakelseskommisjonen
tidligere avvisninger om å få saken gjenopptatt når boken og bevisene omtales», står det i oppsummeringen om tredje fase.
Det er TV 2 som går lengst i å innhente uavhengige vurderinger fra
fagpersoner i saken, og TV 2 stiller også flere kritiske spørsmål, både i dekningen av
bokutgivelsen og underveis i sakens utvikling, konkluderes det.
«Ingen gikk tungt inn»
I rapportens andre del, basert på undersøkelse besvart av redaksjonene til Aftenposten, Agderposten, Dagbladet, Fædrelandsvennen, NRK, TV 2 og VG, oppsummeres det en rekke hovedtrekk som går igjen tross ulikhetene i besvarelsene. Blant annet:
- Dekningen av sakens første fase ble i stor grad strengt refererende.
- Politiets informasjonsstrategi preget saken.
- Det ble tidlig en etablert sannhet at Viggo Kristiansen var skyldig.
- De sentrale bevisene burde vært gjenstand for mer kritisk gjennomgang.
- Hensynet til de pårørende veide for tungt – viktige detaljer ble ikke referert.
- Dekningen av den første gjenopptakelsesbegjæringen ble dekket ulikt, men i stor grad
som ren refererende nyhetsjournalistikk. Ingen gikk tungt inn med egne ressurser for å ettergå politiets arbeid.
- De fleste journalistene mente dommen var riktig. Det preget stemningen og
holdningene også i redaksjonene.
- Jahrs bok endret holdningen i et par redaksjoner, uten at det førte til egne, omfattende
journalistiske prosjekter. Andre mente Jahrs poenger var dekket før.
– Når kommisjonen snur, snur pressen også
I Kjersti Thorbjørnsruds analyse av dekningen oppsummerer forskeren at pressens tilnærming har vært preget av en svært høy tillit til det norske rettsvesenet:
«Pressen framstår med få unntak i synk med politi, påtalemyndighet og Gjenopptagelseskommisjon. Når kommisjonen snur, og når Viggo Kristiansen frikjennes, snur pressen også. Da hylles også viktige motstemmer, som gjennom år har jobbet for å få saken gjenopptatt. Først da.»
Når hun skal peke på hovedpunkter som forklarer hvorfor pressen holdt motstemmer ute heller enn å lytte til dem, skriver hun blant annet:
- Opplevelsen av unntakstilstand etter drapet på to små jenter i Baneheia, gjorde at
journalistene som dekket saken i liten grad hadde en kritisk tilnærming til
etterforskning og rettssak. Det bidro til at ett dominerende narrativ satte seg og at
Viggo Kristiansen ble forhåndsdømt og utsatt for etiske overtramp i pressen.
- Pressen var i stor grad avhengig av den informasjonen som tilfløt dem fra politiet
under etterforskning og rettssaker i 2000 og 2001. Fra det tidspunktet saken blir
begjært gjenopptatt ti år senere, hadde pressen god tilgang på dokumentene i saken.
- Holdningen til Baneheia-saken internt i redaksjonene bidro til at de få journalistene
som ønsket å se på saken på nytt ikke fikk gehør eller møtte motstand i sine mediehus.
Åtte læringspunkter
Helt avslutningsvis i rapporten formulerer arbeidsgruppa åtte læringspunkter for mediene:
1: Vær på vakt mot forutinntatthet og tunnelsyn. Unngå bekreftelsesfella spesielt i
saker som kan virke opplagte.
2: En rettskraftig dom er ikke nødvendigvis riktig.
3: Vær særlig på vakt i saker som gjelder a) svært alvorlige forbrytelser, b) hvor
siktede/tiltalte hevder sin uskyld og c) bevisene ikke er krystallklare.
4: Vær kritisk til alle kilder, ikke minst politi og påtalemyndighet. Let etter uavhengig
ekspertise som kan utfordre politiets teorier.
5: Ikke la manglende deltagelse fra politi og påtalemyndighet hindre kritisk søkelys på
etterforsking eller en rettskraftig dom.
6: Hensynet til pårørende må ikke veie tyngre enn å belyse fakta. Det kan kreve fokus
på detaljer, selv om de er grusomme, for å opplyse saken og unngå justisfeil.
7: Vær forsiktig med å portrettere siktede/tiltalte på bakgrunn av vitneutsagn.
8: Vær nysgjerrig og lytt til motstemmene. Utstyr alle større saker med en «kald hjerne» som kan opptre som «djevelens advokat», som stiller de kritiske spørsmålene til
redaksjonens tilnærming, og ser saken med friske øyne.
