DEBATT:
De som nekter å la bøllene vinne
Fem modige prisvinnere minner oss om hvorfor frie medier og fakta er demokratiets sterkeste forsvar.
Fra vebstre Mykhailo Tkach, Andrei Aliaksandrau, Arevhat Sahakyan (Factor TV), Nino Bakradze (iFact), og Lola Tagaeva (Verstka).
Foto: Krister Sørbø / NRK
– Fakta er våre superkrefter!
På vår forrige journalistsikkerhetskonferanse på OsloMet åpnet Committee to Protect Journalists (CPJ)s leder Jodie Ginsberg med disse ordene. Hun slo alarm om truslene mot journalister og hva som står på spill for andre friheter og rettigheter når journalister angripes.
Ginsbergs ord kunne også vært overskriften til prisseremonien i Oslo tirsdag denne uken der fem uhyre modige journalister og medieledere fra Ukraina, Georgia, Armenia, Russland og Belarus mottok «Free Media Awards 2026», som deles ut av Fritt Ord og tyske Zeit Stiftung Bucerius.
Vi som var til stede under utdelingen i Munchmuseets toppetasje ble gjentatte ganger minnet om denne superkraften og hvor redde autoritære ledere er for den. Å angripe pressen er det første skrittet mot å kvele motstemmer og dermed demokratiet. Sjefredaktør Nino Bakradze fra iFact i Georgia – i et land der tusenvis jevnlig demonstrerer mot alvorlig demokratisk tilbakegang og et stadig mer autoritært og russlandsvennlig regime – slo fast at de uavhengige mediene nå er den eneste institusjonen som står støtt i kampen mot autoritære krefter.
Gravejournalisten Mykhailo Tkach fra Ukrainska Pravda understreket hvordan det ikke er stillheten, men god journalistikk som beskytter demokratiet.
Aller sterkest inntrykk gjorde nok journalisten og medielederen Andrei Aliaksandrau fra Belarus som ble anholdt i 2021 og dømt til 14 års fengsel på grunnlag av fabrikkerte anklager. Inntil for to uker siden satt han i fengsel helt nord i Belarus for sitt journalistiske arbeid, og reisen til Norge var det første han foretok seg etter å ha blitt sluppet fri.
I talen til prisvinnerne fortalte forfatter Erika Fatland om hvordan Aliaksandrau pleide å synge fotballaget Liverpools «You’ll never walk alone» i fengselet for å holde motet oppe i tunge stunder. I sin takketale fortalte Aliaksandrau at det å vite at han hadde støtte betydde alt. Han fortalte også at etter at han ble arrestert sammen med sin kjære Iryna Zlobina i 2021 hadde de inngått ekteskap i fengselet.
Slik ble reisen til Oslo for å motta mediefrihetsprisen også en slags eventyrlig frihets- og bryllupsreise.
Et gjennomgående tema under prisutdelingen var hvordan journalister er blant de første som blir utsatt når demokratier svekkes. Det er slående hvor lik frykten for frie medier er, uansett om de autoritære lederne befinner seg i tidligere sovjetstater eller i USA.
Den nylige utestengelsen av CNN, MS NOW og Politico fra Det hvite hus på grunn av innholdet i journalistikken deres er nok en omdreining i en nedadgående spiral for presse- og ytringsfriheten i USA. I Reportere uten grensers (RSF) årlige indeks ligger USA nå på 64. plass av totalt 180 land og befinner seg i kategorien «problematisk pressefrihetssituasjon».
Journalistikken er under sterkt press både politisk og økonomisk, samtidig som den altså er det viktigste redskapet for å gi folk fakta og sann informasjon. Det er historisk mørkt for journalisters sikkerhet og mediefrihet, også på verdensbasis.
For første gang siden målingene startet havner nå mer enn halvparten av verdens land i kategoriene problematisk eller svært alvorlig for pressefriheten.
Så hva kan vi gjøre? Jodie Ginsberg minner oss om at vi alle kan bidra gjennom å støtte opp om lokale nyhetsmedier, legge press på politikere når pressefriheten krenkes både nasjonalt og internasjonalt, løfte frem betydningen av fakta og si tydelig fra når andre er utsatt. Og til journalistene blant oss gjentar CPJ-lederen sitt budskap: «Do your f.. job!» Det å utfordre bøllene er god journalistikk.
En som utrettelig fortsetter å stille spørsmål på vegne av folket, som stadig graver dypere og ser og hører med egne øyne og ører, er den New York-baserte journalisten Amy Goodman.
– Det er sannhetssøken og kritiske stemmer som vil redde oss, sier den nå 69-årige journalisten som startet Democracy Now! i 1996 og som ikke en eneste dag har latt bøllene være i fred.
Dokumentarfilmen «Steal This Story, Please!» av Tia Lessin og Carl Deal følger Goodman og Democracy Now! fra starten for 30 år siden frem til i dag, gjennom kriger og noen av de største konfliktene i moderne amerikansk historie.
Filmen viser tydelig at forandring ikke skjer av seg selv. Den viser både hvor enkelt og hvor enormt krevende det kan være å følge Ginsbergs oppfordring om å gjøre den føkkings jobben skikkelig.
Nå setter Oslo Dokumentarkino opp «Steal This Story, Please!». Er du i Oslo 14. oktober, kan du se den på Vega Scene. Det er en viktig og tankevekkende film som minner meg om hvorfor CPJ og de tusenvis av superheltmodige journalistene som nekter å la seg bringe til taushet bør være storfavoritter til årets Nobels fredspris.
Nylige artikler
De som nekter å la bøllene vinne
NRK vil kutte i researchtilbud
Meiner TikTok kan vere viktigare enn Dagsrevyen
Da leserne ikke skjønte hvor flink han var, måtte Kjetil Østli tenke nytt
Snart kan Norden stå uten et finsk nasjonalt nyhetsbyrå
Mest leste artikler
Document republiserer PFU-felt innlegg: – Ser det som bevisst provokasjon
NRK-veteraner skildrer korrespondentlivets skyggesider: – I leiligheten var det mikrofoner i veggene
Da leserne ikke skjønte hvor flink han var, måtte Kjetil Østli tenke nytt
Meiner journalistar snakkar for mykje om seg sjølve
Selv om Hans Rustad blir kastet ut, er det ikke han som står igjen som den største taperen