VOLDA/ØRSTA/LEIRVIK (Journalisten): Men Ørsta-familien kan likevel ikke hamle opp med familien Aarflot i nabobygda Volda, som gir ut avisen Møre. Den kommer ut tre ganger i uka og hele bygda leser den. Slik har det alltid vært.
Møre er landets nest eldste avis etter Adresseavisen (Throndhiems Adressecontoirs Efterretninger), og ble startet av gårdbruker og lensmann Sivert Aarflot i 1810. Med noen kortere opphold har den vært drevet og utgitt av samme familie på samme sted i snart 200 år. De nåværende hovedeiere, disponent Harald Aarflot og redaktør Tore Aarflot representerer sjette generasjon eiere.
– Vi er oppvokst her. Dette var stua vår, sier Tore Aarflot.
I Ivar Aasens rike
Vi sitter på det som nå er spiserommet rett innenfor resepsjonen i det lille avishuset midt i Volda sentrum. Tore sitter nærmest peisen. I kjelleren er trykkeriet, eller prenteverket, som det heter på disse kanter. Vi er i Ivar Aasens og Anders Hovdens rike.
Sammen med oss er Haralds sønn Rune og Tores datter Tonje Marie. Rune er produksjonssjef, og har jobbet i avisen siden 1980-tallet. Han har også en mindre aksjepost i bedriften.
Tonje Marie har ikke bestemt seg ennå for hva hun skal gjøre. Hun jobber litt frilans og fotograferer for avisen, men går foreløpig på allmennfag på videregående skole i Volda. Til høsten skal hun begynne på folkehøgskole og blant annet lære dans.
Men uansett hva det blir til med Tonje Marie, så er Rune bestemt på å gjøre mediehistorikeren Øystein Sande urett, når han i en artikkel i Pressehistoriske skrifter spår at Harald og Tore blir siste generasjon Aarflot som driver avisen Møre. Rune har vært innom praktisk talt alle arbeidsoppgaver i avisen unntatt redaksjonen. Han liker seg og vil fortsette. Og alle håper på Tonje Marie når hun en dag er ferdig med utdannelsen.
Aarflot-slekta har da også stolte tradisjoner i bygda. Avisgrunnleggeren Sivert var bonde på Ekset gård, poståpner, bondelensmann og grunnlegger av avisen Møre som opprinnelig het Norsk Landboeblad. Sivert ble senere Eidsvollsmann og også sønnen hans, Rasmus, satt på Stortinget ved siden av redaktørjobben.
Betalte med poteter
Avisen startet opprinnelig hjemme på gården Ekset, et par kilometer fra nåværende Volda sentrum. Her la postbåten til, og som poståpner fikk Sivert godt innblikk i det som skjedde. Også senere, da Ekset gård fikk den første telefonen i bygda, gikk informasjonsstrømmen lett gjennom avisutgiveren. Da de fikk bygdas første radioapparat på 1900-tallet, pleide de på godværsdager å stille radioen i vinduet, så bygdefolket kunne komme og høre de første sendingene.
Inntektene svingte, og i dårlige år skjedde det at abonnementspengene ble gjort opp i poteter eller høy. Men om lønnsomheten i avisdriften ikke kom i knestående før etter mange, mange år, så har kreativiteten vært stor. Møre har faktisk flere ganger vært forut for sin tid. Allerede Maurits Aarflot, som overtok prenteverk og avis etter far sin i 1902 for 1000 kroner, viste lovende takter. Da typograflønningene under 1. verdenskrig kom opp i hele 100 kroner i uka, reiste Maurits til Oslo. Han gikk i lære i Tidens Tegn i to uker og kom hjem med en ny Linotype settemaskin. Han bygde eget kraftverk på gården til å drive settemaskinen, og lenge før Murdoch var unnfanget, satte han de tre ansatte typografene på porten.
På 1980-tallet var Møre den første avisen i landet som innførte overføring av ferdig ombrukne sider ved hjelp av telefonlinje og modem. Aarflot Prenteverk trykte avisen Sunnmøringen på Stranda, og ferdige sider ble overført mellom de to mørekommunene på telefonlinje.
Likevel, det er mange i Volda som mener det er noe sært og rart med avisen Møre. Det er sjelden noen gravende, kritiske nyheter, men avisen speiler lokalsamfunnet på godt og vondt. Det er mye returinformasjon, referater fra møter og artikler om forslag og vedtak i kommunen. Og så flommer avisen over av leserinnlegg.
– Volda er et skolesamfunn og voldingene er skriveføre, sier Tore.
Andre sier at de trykker det meste, også innlegg som mange mener egner seg dårlig på trykk.
Færre familieaviser
Familieeide aviser var ikke noe særsyn før i tiden, men etter konsernenes oppkjøpsraid de siste par tiår, er det blitt stadig færre av dem. Enda færre drives av eierne. Bortsett fra noen få større aviser som Akers Avis/Groruddalen i Oslo (Kiellandfamilien), Vesterålen på Stokmarknes (Glad Nordahl), Helgelands Blad i Sandnessjøen (brødrene Dag og Steinar Forfang med Dag som arbeidende styreformann) og avisen Sunnhordland på Stord (Jens og Håvard Hystad), er de fleste familieeide og -drevne avisene forholdsvis små og utkommer gjerne bare to-tre dager per uke.
Eksempler er Vestlandsnytt på Herøy, som eies og drives av Fred Franzen, Bygdebladet på Sjøholt med Reidar, Kjell og Torill Mjelva Opsahl, avisen Hordaland på Voss, som eies av Astri Kløve Grane – og videre; Helge Johnsens enmannsbedrift Ostringen, Bømlo-Nytt med Else-Marie og Stein-Erik Ovesen, Karmøybladet med Odd Magne Lilleaas, Åsmund Snøfugl i bladet Gaula, Arnt Georg Arntzen i Høvåg-Avisen og Lothar Viem og sønner i Snåsningen.
Andre familieeide og -drevne aviser er Øksnes-Avisen og Nord-Salten – og kanskje er ikke alle nevnt.
Men er familieeide og familiedrevne aviser annerledes enn andre? Er det annerledes å jobbe der? Nei, sier flere av journalistene vi snakket med, men med forbehold.
Anita Brekke i Møre har ikke jobbet noe annet sted, og mangler sammenlikningsgrunnlag. Men hun framhever kort vei til avgjørelsene. Forholdene blir tette og nære, og leveringspresset er en større daglig utfordring enn at sjefen også er eier.
Heller ikke Rune Sæbønes og Svein Nordal i Møre-Nytt opplever familieeierskapet som noe problem. De har vært henholdsvis 19 og 12 år i avisen, og Svein er nyvalgt klubbleder.
– Det er ikke noe vi tenker på i det daglige, sier de.
De merker heller ikke noe press på det journalistfaglige eller ønske om spesielle vinklinger for å unngå at avisen legger seg for mye ut med det lokale næringsliv (les: annonsørene) eller kommuneledelsen.
– Vi har armslag og mange oppfatter oss som en mer kritisk avis nå enn for noen år tilbake, sier de to.
Også Ingvild Sjo, Randi Olsen og Svein Olav B. Langåker i avisa Sunnhordland på Stord er enige med sine kolleger på Sunnmøre. Alle understreker fordelen med kort vei til beslutninger.
– Jeg drar til Roma lørdag. En utflyttet kvinne fra Stord skal ta doktorgrad, så jeg foreslo at jeg skulle reise. Positivt svar fikk jeg på stedet der og da, sier Ingvild.
Men når vi spør om lønnsforhandlinger og mer faglige forhold er svarene mer forsiktige. I Sunnhordland er de tolv organiserte i NJ-klubben, og under den siste streiken var det ikke så enkelt. De tette båndene mellom ansatte og eiere skaper naturlig nok spenninger.
Fullformat og svart/hvitt
Det er to typiske, små, norske lokalaviser som kommer ut i rivalkommunene Ørsta og Volda. Avisen Møre i Volda med et opplag på 3.775 tre ganger i uka. I Ørsta kommer Møre-Nytt, litt større både i opplag (5.454) og format. Møre-Nytt trykker i eget hus i fullformat og bare i sort/hvitt. Penger til innkjøp av nytt fargeverk har avisen foreløpig ikke. I næringslivet har det lenge vært et ønske at de to avisene kunne slå seg sammen. Totalt bor det ikke mer enn 18.800 mennesker i de to kommunene, og næringslivet mener at én avis vil gi både en bedre avis og et billigere annonseorgan. Men ingen av eierne i de to avisene ønsker noen sammenslåing nå. Det er for sterke familietradisjoner i begge aviser.
Kommunepolitikerne ønsker heller ikke at kommunene skal slås sammen til en. Da Volda formannskap nylig behandlet en utredning om kommunestrukturen, vedtok et stort flertall å si nei til enhver tanke om kommunesammenslåing. Flertallet ville ikke utrede det videre en gang.
Mange mener imidlertid at folk flest godt kan tenke seg å slå sammen de to erkerivalene på Søre Sunnmøre, men da må visse forutsetninger være oppfylt. Journalist Inge Kløvning i Møre forteller at professor Jørgen Amdam på Høgskulen i Volda, som har vært med på å analysere en ny kommunestruktur på Søre Sunnmøre, har satt opp tre slike forutsetninger, der en sammenslåing av de to avisene er nummer en. De to andre forutsetningene understreker professorens tro på prosjektet, nemlig en sammenslåing av fotballklubbene ØIL i Ørsta og VTI i Volda, og at alle over 50 år i de to kommunene må dø ut. Da skal det gå greit…
Møre-Nytt er yngst, men størst
Mens Volda framstår som utdannings- og kulturkommune, legger Ørsta vekt på lange tradisjoner innen industri og handelsvirksomhet. Ørsta fikk pol, Volda måtte nøye seg med ølutsalg. Nå bygges det nye, store kjøpesentra i både Volda og Ørsta, og det er søkt om pol i Volda også. Volda har Høgskulen, men Ørsta har flyplass og Aasentunet, tegnet av selveste Sverre Fehn.
Ørsta kommune er litt større enn Volda. Møre-Nytt er også litt storebror i forhold til Møre. Den har større opplag, og mens Møre har en redaksjon som teller redaktør og tre journalister, har de fire journalister i Møre-Nytt. To av dem har Møre-Nytt kapret fra Møre. Det faktum at både Ingolf Håkon Teigene og Jan Ove Aarsæther har en fortid i Møre-Nytt, er ytterligere med på å styrke den lokale identitet og selvbildet i Ørsta.
Men hverken Møre eller Møre-Nytt kan skilte med noen Skup-pris eller et Skup-diplom. Så har de da heller aldri vært innklaget for Pressens Faglige Utvalg, selv om det ikke har skortet på trusler, som redaktør Tore Aarflot sier.
Journalistene Rune Sæbønes og Svein Nordal mener Møre-Nytt er blitt mer kritisk de siste årene, både i forhold til kommunen og næringslivet. At kommunen har fått FrP-ordfører har trolig medført en polarisering generelt.
Møre-Nytt er en forholdsvis ung avis. Den ble startet i 1935 av Øivind og Alf Bergmann, bestefar og far til dagens eiere, brødrene Erik Bergmann (redaktør og disponent) og Alf Bergmann (trykkeribestyrer). De to brødrene har henholdsvis 46 og 44 prosent av aksjene mens to andre søsken, Anne Karin Bergmann Eikrem og Webjørn Bergmann, har fem prosent hver. Ingen av de to arbeider i avisen, men Anne Karin er styremedlem.
Alle deltar
I tillegg til de to brødrene Erik og Alf, jobber også søsteren Liv Bjerkvik i avisen. Alle de fem barna til Erik og Elisabeth Bergmann er med i større og mindre grad. Amund (24) har fullt arbeidsår, Hallvard (21) studerer og har kveldsjobber i avisen og Karin (19) er også student og har vikariater. Også 15-åringen Webjørn og Erling på 10 år hjelper til under trykking, tar telefonbeskjeder og lignende. Hvis ordtaket om å bli tidlig krøket noe sted skal ha gyldighet, må det være i Ørsta. Men det dreier seg om en forholdsvis beskjeden deltakelse i familiebedriften, så foreløpig har ikke barnevernet kommet trekkende med ILOs konvensjon om barnearbeid.
Stor bedrift
For å komme til avisen Sunnhordland på Stord må vi fordi Frp-land og Terje Søviknes i Os før en 55 minutters fergetur bringer oss i land på Stord. Vi passerer den 610 meter lange Uføretunnelen, oppkalt etter gamlevegen som visstnok var et rent uføre. Men vegvesenet, som nå heter Mesta, påfører oss likevel tre stopp på den korte turen til Leirvik.
Her ligger Aker Stord, Aker Kværner Elektro og Leirvik Module Technology som de dominerende arbeidsplassene. De fleste ansatte i Aker Stord jobber på Snehvit-utbyggingen på Melkøya utenfor Hammerfest, og det færøyske flyselskapet Atlantic Airways fikk anbudet på å fly charter mellom Sørstokken flyplass på Stord og Alta. Et populært spinoff for stordabuene er billige charterturer til Færøyene.
Og så har vi bedriften Sunnhordland, med trykkeri, avis, eiendomsselskap og eget distribusjonsselskap. I dag gir selskapet arbeid til 40 ansatte og er en solid bedrift. I avisen alene er det 14 journalister. Selskapet drives av de to eierne, søskenbarna Jens Hystad, som er daglig leder, og redaktør Håvard Hystad. I tillegg jobber Nina, datter av Jens, 38 år og markedssjef, og Reidar, sønn av Jens, 37 år og produksjonssjef, i avisen. Sønnen til Håvard, Halvdan, studerer reiseliv og medier i Stavanger.
400 kroner i startkapital
Avisen ble startet av Jens Hystad i 1902. 20 personer kausjonerte for tyve kroner hver, og med 400 kroner i startkapital så avisen dagens lys. Jens Hystad selv var historie i seg selv. Han fikk en pil i øyet i 11-årsalderen. Det ødela synet og han ble sendt til blindeskolen i Trondheim, der ble han utdannet som skomaker. Men det var skrive han ville, og slik ble det. Jens styrte avisen til ut i 1950-årene. Da overtok sønnen Halvdan, og i dag er det tredje generasjon som driver.
I likhet med avisene i Ørsta og Volda er Sunnhordland nærmest heldekkende i kjerneområdet. Avisen dekker kommunene Stord, Fitjar og Bømlo pluss litt til. I Stord og Fitjar er husstandsdekningen i dag på om lag 90 prosent. Den har vært over 100 prosent i Stord, på grunn av løssalg og mange utflyttere som tar med seg avisen.
Sunnhordland har vært med på oljeeventyret på Stord, og avisen har gjennomgått en kraftig modernisering de siste årene. I dag er Aftenpostens direktør Olav Mugaas styreleder. Han har hytte i Klostervågen på Halsnøy, og styremøtene holdes helst i tilknytning til helgebesøkene.
Sunnhordland ligger lavt i forhold til politikk og organisasjonsliv. Økonomisk er nøysomhet også her et stikkord. Nå er resultatkravene skrudd opp. 12 prosent driftsmargin er et mål. Hvordan er det så å drive kritisk journalistikk?
Redaktør Håvard Hystad mener de ikke har noen problemer med å vite hvilke hatter de har på. At de to avislederne også eier avisen, og dermed har personlige økonomiske interesser, mener han ikke setter dem i noen annen situasjon enn en hvilken som helst annen lokalavis som lever tett på lokalsamfunnet.
– Vi får selvsagt reaksjoner på det vi skriver, men det er ikke spesielt, sier redaktøren.
Markedssjef Nina Hystad forteller at det har skjedd at de har mistet oppdrag på siviltrykk på grunn av ting avisen har skrevet.
Familien tok ansvar
Arverekkefølgen er tilsynelatende sikret i de tre avisene på Søre Sunnmøre og Stord, men redaktør Erik Bergmann sier at man aldri kan vite hva som skjer i morgen. Barn og arvinger står parat og er klar til å ta over. På en eller annen måte har de alle blitt involvert i avisdriften helt fra barnsben av.
– For meg er det helt naturlig å jobbe her, sier Reidar Hystad (37) i Sunnhordland.
Søsteren Nina istemmer. Hun peker på tradisjonene. Familien føler ansvar og forpliktelser overfor arbeidsplassene. Da Orkla for fire år siden bød 27 millioner kroner for selskapet, var nettopp hensynet til arbeidsplassene en av de tungtveiende grunnene til å si nei.
– Hadde vi solgt, ville trykkeriet helt sikkert blitt nedlagt ganske fort. Kanskje mer, sier Jens Hystad, daglig leder.
Men det er noe spesielt å vokse opp i en liten lokalavis, som attpåtil eies av familien. Ingen av avisbarna er blitt ertet på skolen, for ting far eller onkel har satt på trykk. Mye av barndommen var likevel annerledes, de fikk tidlig trykksverte på fingrene.
– Ferier ble det lite av. Det var alltid et problem at far måtte jobbe når de andre ansatte skulle ha ferie, sier Rune Aarflot i Møre.
Den samme opplevelsen minnes Amund Bergmann i Møre-Nytt.
– Men vi opplevde mye annet. Mens skolekameratene våre dro til Legoland, var jeg med far til Sverige for å se på Goss-presser.
