- Dette var mitt tidspunkt til å ta et valg
Line Scheistrøen hadde samboer, hus, hytte, bil, fast jobb i Fremover og masse lån. Nå er hun sommervikar i Aftenposten og eier lite ting og tang. Men da hun flyttet fra Narvik til Oslo måtte hun ut og kjøpe sin første paraply.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Hjælp! tenkte Line Scheistrøen første gang hun så desken i Aftenposten. Det var som sommervikar i fjor. Da var 100 mennesker ansatt på desken, mer enn det dobbelte av alle i avisa Fremover.
Line har jobbet i mange år som allroundjournalist og vaktsjef i Fremover. I Fremover fulgte hun alle leddene nesten til trykking og hadde full oversikt over alt som skjedde produksjonsmessig og sosialt. Nå har 32-åringen et ti uker langt sommervikariat som redigerer på desken i Aftenposten. Hun er en liten brikke i et stort spill.
I fjor var overgangen stor for vaktsjefen som var vant til å detaljstyre selv, og i starten lurte hun på hva redigererjobben egentlig gikk ut på: - Å finne de gode poengene som journalistene ikke sjøl har funnet, sier Line.
Hun synes de er flinke til å snu seg rundt på desken i Aftenposten: «Her kan vi gjøre noe. Dét mangler og dét mangler. Får vi det, så blir det bra.» Og det blir det. Det sitter mye erfaring i veggene i Aftenposten, mener hun. Selv om de også er preget av nedbemanning, tar de seg tid til den ekstra sjekktelefonen og den etiske diskusjonen.
Som en videreutdanning
Selv om hun har vært journalist siden 1993 og har journalistutdanning fra Bodø, føler Line at hun lærer masse av erfarne Akersgata-journalister:
- Her blir jeg korrigert og får både ris og ros. Det er et team som inkluderer deg. De er flinke til å ta imot folk og gi god opplæring, og man får også ansvar, sier 32-åringen som anbefaler permisjon og sommervikariat for andre journalister som har behov for å få nye impulser.
Sommervikariatet i Aftenposten er nesten som videreutdanning, synes hun. Hun mener det nesten burde være obligatorisk for unge journalister å jobbe i lokalavis:
- Du må gjennom alt. Det er en god grunnskole. Men da jeg hadde dekket alle festivalene og gjort alle rutinejobbene, fikk jeg lyst til å prøve meg på desk i en større avis.
Akersgata-respekten
Det var ikke et hig etter Oslo som drev henne, selv om hun har både familie og venner i hovedstaden.
- Akersgata-respekten er sterkt overdrevet. Mange journalister ute i distriktene gjør en like bra jobb. Men det er noe med apparatet her, noe med tid og ressurser.
Line Scheistrøen ble nok sett som en ressurs, da hun i fjor søkte sommervikariat. I år skled hun rett inn. I fjor søkte hun etter fristen, men fikk jobben. Ja, hun fikk også tilbud om åtte ukers vikariat som nyhetsjournalist i Dagbladet og ble kalt inn til intervju i VG. Uten noen dikkedarer ga avisa i Narvik henne permisjon. Da var hun aldri i tvil om at hun skulle hjem, og priset seg lykkelig over ikke å ha det som de yngre sommervikarene som prøvde å få en fot innenfor og ikke hadde noe annet å gå til.
Mitt tidspunkt
Men i høst tok livet en annen vending. Samboerforholdet tok slutt. Da det nærmet seg ny sommer og nytt vikariat, sa hun like godt opp jobben i Fremover og hoppet ut i en mer utrygg tilværelse.
- Den sjansen får en ikke så ofte i livet, sier Line.
- Fikk du den eller tok du den?
- Jeg tok den. Noen ganger i livet må man ta noen valg. Dette var mitt tidspunkt.
Når folk sa hun var tøff som sa fra seg en fast jobb, ville hun ikke høre for mye på dem. Angsten for fremtiden har ikke dukket opp.
- Et eller annet skjer. Jeg har lyst til å reise mer. Før hadde jeg samboer, hus, hytte, bil, fast jobb og masse lån. Nå har jeg ingen ting og tang. Til høsten skal jeg ta vakter i Aftenposten på et tilkallingsvikariat. Hvis alt skjærer seg, tar jeg med de få pengene jeg har og setter meg på et fly. Sør-Amerika i et halvt år er ikke å forakte.
Å lyge
Det Line vil savne mest fra Narvik-tiden er lokallaget, der hun kaller styret en kjempegjeng. Hun er leder av Hålogaland lokallag og går snart av etter fire år. Men andre tillitsverv i Norsk Journalistlag løper. Line sitter i landsstyret og er første vara til arbeidsutvalget. Under streiken satt hun både i forhandlingsutvalget og den sentrale streikekomiteen.
Skal hun trekke frem en hendelse, er det møtet med de streikende i Førde. Der var hun dagen etter at første tilnærmingsforsøk strandet. Fire lokalaviser var tatt ut, og journalistene toget gjennom sentrum og ropte slagord.
- Det hadde jeg ikke trodd om journalister. De imponerte stort! sier Line.
Noe som ikke var like artig var å late som om ingenting skjedde under hånden, når det skjedde.
- Det verste var å lyge for mamma.
