- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
- Innlegget ble først publisert hos Subjekt. Her svarer leder for Fagpressens redaktørforum, Paal Ravnaas, på kritikken fra Danby Choi.
- Vi publiserte først Ravnaas' svar til Choi, men for at leserne skal få hele konteksten publiserer vi også de opprinnelige teksten til Choi. NB! Chois kommentar ble publisert på Subjekt 26.8, før foredraget i Fagpressens redaktørforening var avsluttet.
«Kjære kollega! Har du tenkt over hvor godt du og/eller din redaksjon er rustet mot påvirkningskampanjer foran stortingsvalget?»
Slik innledes e-posten fra Fagpressens redaktørforum.
Fagpressen er en nyttig forening for pressevirksomheter som Subjekt. Vi er selv medlemmer. Typiske medlemmer er nemlig medier som fokuserer på smalere dekningsområder, slik Subjekt spesialiserer seg på kultur, Medier24 på journalistikk og Forsvarets forum på beredskap.
Som et naturlig ledd i redaktørforumets virksomhet, arrangerer de nå et foredrag for å øke medlemmenes journalistiske faglighet.
Men foredraget er ikke holdt av journalister eller redaktører, ikke engang medievitere.
Dette til tross for at foredraget har en klingende, kurslignende tittel: «Er fagpressen rustet mot påvirkningskampanjer foran stortingsvalget?»
Arrangørene lover «noen aha-opplevelser» på Pressens hus tirsdag 26. august.
Men aha-opplevelsene skulle visst komme i forveien.
Kildekritikk, punkt 1: Hvem er avsender?
La meg være tydelig på at jeg ikke synes det er problematisk i seg selv at et redaktørforum inviterer til slike foredrag eller kurs.
Men hvem er det som holder disse kursene, hvordan presenterer de seg, og eksponeres vi nok for motstemmene?
Jeg vil bare, som tittelen oppfordrer, invitere til refleksjon og kritisk tenkning omkring hvilken påvirkning slike kurs selv utgjør. Og det ville jo være merkelig om de reagerte på det, sant?
Under det helt alminnelige, kildekritiske arbeidet, skulle dette bli saken som bare gir og gir:
E-posten – datert 18. august – kommer fra Paal Ravnaas. Han er redaksjonssjef i Forsvarets forum og innehar samtidig vervet som leder for Fagpressens redaktørforum, der målet er å styrke medlemmenes journalistiske faglighet.
Men Ravnaas er mildt sagt en utradisjonell redaksjonssjef, noe fagbladet Journalisten har problematisert.
Fra 2019 var han nemlig også varaordfører i Stange kommune, en jobb han kombinerte (!) med sin redaksjonelle posisjon.
Han stilte på en såkalt lokal liste i Stange. Der ble listen kommunens tredje største parti. Ravnaas var listetopp, og endte som varaordfører i 50 prosent frikjøpt stilling.
Det er ikke akkurat presseetisk prestisjefullt å være «50 prosent frikjøpt stilling». Derfor ser det så rart ut når en redaksjonell medarbeider poserer i Journalisten som kombinert varaordfører-redaksjonssjef.
I samme artikkel kommer det også frem at partiet Ravnaas stilte som ordførerkandidat for, samtidig som han var redaksjonssjef, samarbeidet med Arbeiderpartiet. Det var den «partiløse» listetoppens foretrukne samarbeidspartner.
Først etter at han ble valgt, ble Ravnaas enig med Forsvarets forum om å droppe alle redaksjonelle oppgaver. Invitasjonen til dagens foredrag på Pressens hus beviser dog at han ikke har lykkes så godt med akkurat det.
For hvilke interesser har egentlig redaksjonssjefen som inviterer til et pressefaglig treff, med foredrag fra to ikke-pressefaglige, men politiske aktører?
Det er sannelig ikke lett å vite. Og spekulasjonene det åpner opp for, er mildt sagt uheldig.
Akkurat som jeg tidligere har problematisert hvordan Forsvarets forskningsinstitutts seniorforsker, Paul Buvarp, har tilknytning til Arbeiderpartiet, samtidig som han fremmer Arbeiderpartiet-politikk «som uavhengig forsker».
Her var det altså mer.
Mye mer, skal du se.
Et foredrag om russisk påvirkning
Jeg hadde akkurat kommet hjem fra Arendalsuka da jeg mottok invitasjonen på e-post. Over en uke i august hadde journalister og redaktører svingt seg på «demokratiets dansegulv» med Norges sterkeste lobbykrefter.
For sånne som undertegnede, er dette en øvelse å i balansere mellom god kildepleie, rimelig kildekontakt og sterk påvirkning.
Det er en slitsom affære når 2.000 politiske arrangementer gjør sitt ypperste for nettopp å påvirke oss, men særlig redaktører og journalister, til å kjøpe de selektivt fortalte historiene deres.
Dette er vi redaktører trent på å ikke gjøre, og derfor er det interessant å se nærmere på hvem som arrangerer dette foredraget for Fagpressen, som jo fremstiller seg som en slags overdommer og ekspert for slik påvirkning, med sin generelle tittel.
Arrangementet er ikke på noen måte «generelt». Det handler helt spesifikt om påvirkning Forsvarsdepartementet nå vil innføre krafttiltak mot – et høyst politisk spørsmål når vi i disse dager snakker om å trappe opp kampen mot såkalt desinformasjon.
Og da skal man stille spørsmålet: Hvorfor selge dette foredraget inn som en opplæring i noe så generelt som «påvirkning foran stortingsvalget»?
Hvem tror de at de er?
Mest opptatt av norsk sikkerhet
Skeptisk til møtearrangørens intensjoner?
Møt foredragsholderen, aktivisten og møtelederen fra samme leir.
Det er Eskil Grendahl Sivertsen fra Forsvarets forskningsinstitutt som skal holde foredraget.
Han har med seg den selverklærte «fulltidsaktivisten» Bjørn Johan Berger. Sistnevnte nevnes ikke i lys av sitt verv hos Norsk-ukrainsk venneforening. Det kommer sikkert tydelig frem i foredraget han har tenkt å holde, men likevel er dette sånt man skal stille seg undrende til, når man tar tittelens oppfordring på alvor, som spør deg om du er rustet mot påvirkning.
Eskil Grendahl Sivertsen omtales som «påvirkningsekspert», og har den fjonge tittelen som spesialrådgiver tilknyttet Forsvarets forskningsinstitutts arbeid med «cyber-sosial propaganda og innflytelse», en slags avdeling han var med på å opprette i 2019.
I et intervju med Forskerforum fra i fjor, hadde han noen interessante refleksjoner om å være nettopp «påvirkningsekspert»:
«Så det er ikke påvirkning i seg selv, men midlene, som avgjør?», spør journalisten Bår Stenvik.
«Å påvirke folk er noe vi alle gjør. Det er en del av demokratiet. Politiske partier prøver å påvirke oss til å stemme på dem», svarer Sivertsen fra Forsvarets forskningsinstitutt da.
«Og du sa i stad selv at du liker jobben din fordi du kan påvirke?», spør Stenvik.
«Nettopp. Det er en helt naturlig del av samfunnet, av demokratiet», svarer forsvarsforskeren, og fortsetter:
«Det vi er opptatt av, er det som kan få betydning for norsk sikkerhet, norske interesser og demokratiet.»
Ja, selvfølgelig er det det de er opptatte av i Forsvarets forskningsinstitutt.
Når vi blir altfor fokuserte
Den radikale klimaforskeren på BI, Jørgen Randers, uttalte en gang under koronakrisen at vi også kunne bekjempe klimakrisen. Det var bare å innføre like strenge tiltak mot utslipp som mot korona.
Må man virkelig være klimaprofessor for å forstå det? Selvfølgelig kan man løse klimakrisen gjennom å låse alle innbyggere inne i hjemmene sine, og forby dem muligheter til å reise og forbruke.
Problemet med det isolerte problemfokuset er bare at vi forsøker å ivareta langt flere rettigheter og verdier i et pluralistisk samfunn, der liberale og demokratiske goder står i krysspress.
For eksempel ønsker vi i Norge å ha både bevegelsesfrihet, mobiliseringsfrihet og bestemmelse over egen kropp. Derfor er det ikke bare en god idé å innføre like strenge tiltak mot klimakrisen, som mot koronakrisen.
Dette er vibbene jeg får av regjeringens opptrappede kamp mot desinformasjon, som særlig forsvars- og beredskapsmyndigheter og -fagfolk i Norge stiller seg bak.
De har nemlig sett at desinformasjon og russisk påvirkning eksisterer, noe heller ikke jeg er i den minste tvil om. Men vi må vokte oss mot at vi med dette enkle premisset gir staten utvidede fullmakter som går på kompromiss med dyrekjøpte rettigheter, som for eksempel ytringsfriheten og informasjonsfriheten vår.
Desinformasjon eksisterer. Men å overlate arbeidet mot den til staten, er en farlig vei å gå.
Så da lurer man jo på om norske redaksjoner er rustet mot beredskapsmyndighetene som ønsker å utvide sine egne fullmakter?
Og akkurat nå pågår en massiv påvirkningskampanje fra norske myndigheter, som ønsker å gi seg selv mer makt over informasjonsfriheten i Norge.
Forsvarets forskningsinstitutt er underlagt Forsvarsdepartementet, og har spesialisert seg på informasjonspåvirkning fra Russland. De er åpne om å ville påvirke, og at det er norsk sikkerhet de bryr seg om.
De siste ukene har det pågått en lang feide mellom undertegnede og seniorforsker Paul Buvarp, som jobber på det samme forskningsinstituttet underlagt Forsvarsdepartementet. Det er tydelig at han er mer opptatt av å problematisere desinformasjon, mens jeg problematiserer hvilke konsekvenser reguleringer som skal hindre desinformasjon, kan få for informasjonsfriheten.
Selv møtelederen for arrangementet, Morten Langfeldt Dahlback fra Faktisk, har tidligere kritisert Chat GPT for å bruke informasjon som «åpenbart er russisk propaganda». Det er med andre ord liten grunn til å forvente noe særlig dissens på kurset som spør om du er rustet mot påvirkning.
Er Fagpressen rustet mot påvirkning fra regjeringen?
Igjen så er det ikke noe galt i at et redaktørforum arrangerer foredrag eller kurs i den hensikt å løfte medlemmenes faglighet.
Men da burde arrangør utvise evne til å gjøre det.
I forbindelse med dette foredraget – som i bunn og grunn dreier seg om god, gammeldags kildekritikk – er det derfor en interessant øvelse å anvende klassisk kildekritikk på dagens foredrag.
Særlig når tema er påvirkning og propaganda.
Her er det viktig å holde tungen rett i munnen, så la oss først rydde litt opp i hvem som holder dette kurset.
Og nei, dette er ikke konspirasjonsteorier, slik noen fra disse fløyene vil avfeie det som. Det er ikke engang spekulasjoner eller «hallusjonasjoner på høylys dag».
Det er helt alminnelig kildekritikk.
Her er noen typiske spørsmål vi som redaktører og journalister bør stille oss når vi blir servert et budskap – anvendt på dagens foredrag på Pressens hus.
For da kommer noen flere interessante opplysninger frem:
1) Forsvarets forums redaksjonssjef og fungerende redaktør, som viser seg å ha lite imot å kombinere jobben med sitt engasjement som forsvarspolitiker, er leder for Fagpressens redaktørforum
2) Forsvarets forskningsinstitutt har blitt invitert av Fagpressens redaktørforum, som altså ledes av Forsvarets forums redaksjonssjef – Arbeiderpartiet-venn og varaordfører Paal Ravnaas – til å holde foredraget
3) Foredragsholderen er en forsvarsrådgiver som liker å påvirke. Og anser det som sin jobb å påvirke for norsk sikkerhet
4) Med seg har Forsvarets forskningsinstitutt styremedlem i Norsk-ukrainsk venneforening, som de selger inn som «fulltidsaktivist». Har de med seg noen til å balansere ut dette? Tilsynelatende ikke …
5) Forsvarets forskningsinstitutt er eid av Forsvarsdepartementet. Forsvarsdepartementet har vært med på å utvikle regjeringens nye og mye kritiserte strategi mot desinformasjon og russisk påvirkning
6) Forsvarets forum er eid og utgitt av Forsvarets fellestjenester. Forsvarets fellestjenester er eid av Forsvaret, som igjen er underlagt Forsvarsdepartementet
Det er åpenbart mye forsvar her. Da er det naturlig å stille seg følgende, kildekritiske spørsmål – i hvert fall om vi vil ruste oss mot påvirkning og propaganda foran stortingsvalget:
Er norske redaktører rustet mot påvirkning fra norske beredskapsmyndigheter som i disse dager påvirker for å få mer makt?
Hvem passer på purken?
Med regjeringens opptrappede kamp mot desinformasjon som bakteppe, er det verdt å spørre seg hvor det blir av den kritiske pressen.
I sommer har Subjekt nærmest egenhendig dekket tematikken som burde vært tatt opp på lederplass i «alle» norske medier.
Det dreier seg om ytringsfrihet og informasjonsfrihet, som de siste årene har vært på alles lepper. Tror øvrige medier at publikum er for dumme til å forstå problemstillingene?
Nå pågår et massivt påvirkningsarbeid fra mange ulike myndighetsledd.
Dette har Subjekt dekket omfattende siden sommeren.
Også jusprofessor Benedicte M. Høgberg har kritisert tre ledere innen militær, polisiær og sivil beredskap, som i et innlegg i VG skapte et merkelig sammensurium av kommunikasjonsstrategier mot desinformasjon og for det norske totalforsvaret.
«Dette er kanskje ikke ment som indoktrinering. Men det høres slik ut», skrev jusprofessoren i Subjekt.
- Det arrangeres foredrag mot desinformasjon.
- Medietilsynet lanserer mediepakke etter mediepakke om desinformasjon, noe som gjennom regjeringens nye strategi vil gi dem et vesentlig større oppdrag
- Regjeringen, ved Kulturdepartementet, har lansert en strategi mot desinformasjon, i det hele tatt
Ja, russisk desinformasjon finnes.
Men i landet der 169 av 169 stortingsrepresentanter vil sende mer våpen og penger til Ukraina, må vi spørre oss om det ikke er enighetsfellesskapet som snakker, og ikke uenighetsfellesskapet (som demokratiet jo er), når russisk desinformasjon trekkes frem som hovedargument for å innføre mer statlig kontroll over det frie ordskiftet.
Vi bør heller få servert foredrag om hvorvidt vi er rustet mot påvirkning fra norske myndigheter som vil gi seg selv mer makt, samtidig som de skylder på Russland.
Selv Benedicte Bjørnland, den tidligere PST-sjefen, tenk, mener vi bør holde hodet kaldt – og ikke overdrive trusselen fra øst. Hun viser til norske etterretningstjenester, som sier at påvirkning fra Russland er lite sannsynlig.
Men mye sannsynlig er det at vi i disse dager blir massivt påvirket av norske myndigheter, som hausser opp trusselen om desinformasjon. Slik skaper de politisk marked for autoritære tiltak, når vi egentlig bør holde hodet kaldt, og spørre oss om vi er rustet mot – unnskyld uttrykket – propaganda fra egne myndigheter.
